KK-spaltist Jakob

Skilsmissegrunner

Jeg har vurdert og fysisk lime fast den «SCHTØGGE» husnøkkelen (ho aldri vet hvor er), til panna hennes.

SKILSMISSEGRUNNER: Jeg snakker åpenbart ikke om vaskeekte grunner til å skilles her. Det jeg prater om, er tross alt bare en haug av satans irriterende ting man overhodet ikke setter pris på hos partneren sin. FOTO: Astrid Waller
SKILSMISSEGRUNNER: Jeg snakker åpenbart ikke om vaskeekte grunner til å skilles her. Det jeg prater om, er tross alt bare en haug av satans irriterende ting man overhodet ikke setter pris på hos partneren sin. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Altså, det er jo umulig for meg å ikke ta bilde av dette, Stine. Du kan jo ikke si at du skjærer rett når du holder på å skjære av skorpen UNDER brødet!»

Hva skal man si… noen ganger blir det humor ut av det, andre ganger har man et seriøst behov for å finne en bøtte og skrike ned i. Jeg har for eksempel sluttet å telle antall ganger jeg har sparka i den SATANS skuffen kona går i for å finne håndklær. Den er tydeligvis umulig å lukke etter bruk. Jeg har også vurdert og fysisk lime fast den «SCHTØGGE» husnøkkelen (ho aldri vet hvor er), til panna hennes. Om hun noen gang finner den... Andre ganger frykter jeg at jeg faktisk blir nødt til å knuse noe. For det å lukte seg frem til en uvasket makrell i tomat boks, som ligger og dupper i et blodig hav av knekkebrødsmuler på kjøkkenbenken… Vel, det kan vippe selv en tålmodig mann av pinnen.

For meg blir det en sterk selvbeherskelsesprøve og en skremmende god knipeøvelse for de stygge ordene som presser mot leppekanten. Spesielt med en liten sønn som tasser rundt beina mine på gulvet. Noen ting er bare så frustrerende irriterende, og vi kaller dem gjerne for skilsmissegrunner.

MEN jeg snakker åpenbart ikke om vaskeekte grunner til å skilles her. For en faktisk skilsmisse er ikke noe man slenger i bordet når man finner et fullt sett med tånegler på stuegulvet. Ekte skilsmissegrunner har mer merit enn som så. (Håper jeg). Selv om det sikkert kan gjøres argumenter mot det også. Skilsmissegrunnene jeg prater om, er tross alt bare en haug av satans irriterende ting man overhodet ikke setter pris på hos partneren sin.

Min partner, er som mange sikkert vet, duracellkaninen Stine Næss-Hartmann. Hun er en aktiv kanin, som ofte tar på seg mer jobb enn hun har tid til. Hver gang jeg ser den stressa kaninen fra Alice i eventyrland pleier jeg ofte å le høyt. «Der flyr hun av sted», tenker jeg. Nå mener jeg ikke å male et skjevt bilde av Stine. Høyt tempo er også noe vi har til felles, men det utvinnes på litt ulike måter. Der vi kanskje er mest ulike, er på struktur. Det kan være seg alt fra brettekanter, til matoppskrifter, generell grising og det å pakke praktisk.

Og tro det eller ei, men det er jeg som er den ryddige i denne turbofamilien. Det er jeg som er dama i forholdet. Håpet i kaoset og sjefen med gummihanskene. Nå har ikke jeg OCD eller noe, men jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av at ting har en fast plass. Jeg trenger at ting har et eget lite skuffe-kollektiv eller skap-hybel å leve i når de ikke er i bruk. På den måten finner jeg alltid det jeg trenger, når jeg trenger det.

Stine, derimot, har en litt annen filosofi. Før Stine forsvinner ut døra finner jeg som regel ymse artikler enten på gulvet, i sengen eller på baderomsbenken. Skuffer og skap står på vidt gap og ting er enten på rømmen, har rømt eller lusker bakerst i skapet med en eller annen «prison break plan.

I starten skal jeg innrømme at det var mye humor knyttet til svinestien som frøken Hopp og Sprett etterlot seg når hun forlot redet, men etterhvert blir man smått mugg av å bruke energi på å rydde andres rot. Man blir lei av å si ifra, og helt sikkert lei av å bli sagt i fra til. Løsningen for meg, ble til slutt å la være. Puste dypt med magen. Si til seg selv, (mange ganger) «hvorfor være mugg, når man kan være glad i stedet?».

Etterhvert innså jeg at Stine operer med det mange kaller «sjauerydding». Målet med denne taktikken er å rydde så mye som mulig på kortest mulig tid, og at resultatet ser jamt over ryddig ut.

Det vil si det ser bra ut for besøkende, men det ligger ingen intensjon om å gjenforene ting med tingenes faktiske hjem med denne taktikken. Det blir på en måte en lett swingerskultur over hele opplegget. Den ene uka får en sokk svinge seg med tights i flotte farger og neste uke får sokken bryne seg på noen ghettohoodies. Er sokken ekstra heldig, skårer den jackpot og får ligge med gamle matrester i glippen mellom sofaputene i stua. #yey. Jeg slet litt med dette en stund. Ikke omplasseringen av tingene hennes vel og merke, selv om man tidvis får stresskløe av spørsmål som: «Har du sett…?» eller «Vet du hvor…?».

Men det jeg slet med, var det plutselig behovet for å sjauerydde. Ut av det blå fikk Stine-Harefrøken ånden over seg og skulle til med «ryddingen» sin. Ikke det kuleste, når man har planlagt en date nigtht. Heldigvis gikk dette seg litt til med tiden. Jeg klarte å nøytralisere «OCD’en» og Stine ble litt flinkere til å rydde før det ble rot. Kompromiss. Det jeg har oppriktige problemer med dog, er når MINE ting ikke er å finne på SIN plass. Jeg HATER å ikke finne ting når jeg trenger dem. Verst av alt er å finne ting jeg trenger i en helt annen tilstand enn jeg forlot dem i. Kan du for eksempel tenke deg kramperykningene jeg får, når ikke mobilladeren er å finne på nattbordet til leggetid? Eller når kona endelig finner den, men pekerne til strømstøpselet er bøyd, så du ikke får brukt driten! «Hvorfor være satans inn i hel*** irritert, når du kan være ….. AAAAAAHHHHHH».

Nei det er ikke alltid like lett og telle til ti i anstrengte situasjoner. Spesielt ikke når lite søvn, et altfor aktivt barn og korona står på menyen. Jeg kan fremdeles huske lyden fra mine egne knokler som poppet i en klemt knyttneve. Stine er nemlig en midt-på-tuben-klemmer.

Tidvis går det helt greit, men noen ganger kan jeg bli så varm at hele kjøleskapet står i fare for å smelte bort. For i kjøleskapet, min kjære leser, er det IKKE manko på skilsmissegrunner. Jeg tror faktisk de trives godt der. Digg og kjølig hele året, og med hyppig lufting. Den perfekte lagringsplassen for reale diskusjoner og skyhøye frustrasjonsbrøl. Litt av det snevet jeg har av OCD bor også inne i kjøleskapet. Tenke seg til. Jeg liker nemlig å lukke opp kjøleskapet, se alt hva det har å tilby og raskt ta ut det jeg trenger. Tror du det funker bra når du bor med ei som skjauerydder eller?

I vårt kjøleskap er det til enhver tid 2-4 ÅPNE bokser med cottage cheese. De er å finne på ymse hyller bak ymse matvarer, om man flytter litt rundt på ting så klart. Du finner alltid glemte skatter bak tårnene av kalkunfilet og eggkartonger, og du kan banne på at det til enhver tid er flere av samme vare. For meg kommer det ganske tydelig frem av dette, at «ryddesystemet» til Stine ikke funker så veldig bra. Vi kan jo ikke drive å handle inn varer som vi har. Men heldigvis er ostene alltid forseglet, det indre lokket på smørboksen er alltid fjernet og jeg har til gode og finne en åpen makrell i tomat boks der inne. Man kan vel telle det som en skrudd form for seier.

En annen ting som virkelig får peisen til å reise seg i protest hos meg, er det krøllete våte håndkleet på badet. Misforstå meg rett, jeg kunne ikke gitt mer blanke i at kona aldri henger opp håndkleet sitt ordentlig.

Saken er bare den at ho alltid bruker mitt håndkle. Hvorfor? Fordi det alltid henger på plassen sin vel. Lett tilgjengelig, tørt og fri for den lukten som dannes når håndklær blir liggende i en haug for å tørke. Det triste med dette er når hun faktisk husker at det er mitt håndkle. For da løper hun (klissvåt) ut av dusjen, gjennom gangen, inn på soverommet, hvor hun finner et nytt håndkle og driter i å lukke skuffen, som jeg selvsagt smeller tåa i når vi legger oss. Er dette en ond from for karma? Blir jeg straffet for renslighet her? Jeg vet ikke, men jeg er svært glad for at vi deler samme oppfatning av hvilken retning dopapirenden skal peke. (Som til opplysning er FRA veggen, og ikke mot den). Vi har aldri hatt noen krangel om dolokket, og siden jeg er en renslig kar passer jeg alltid på og fjerne skjeggstubber fra vasken etter trynetrimmingen min.

Nå er det ikke helt stuerent hos meg heller. Stine mener blant annet at jeg har potensialet til å riste hele kjøkkenbordet inn i stua om jeg vil. Noe som sikkert er sant. Jeg er en klassisk beinrister. I riktige omstendigheter kan det fort hende at bestikket faller til gulvs. Jeg biter også negler og jeg er en av idiotene som legger brukte fyrstikker tilbake i fyrstikkesken. Sistnevnte er jo egentlig helt sykt. For det finnes ikke noe mer irriterende enn å riste på en fyrstikkeske og tenke: «Supert! Her er det mange igjen», og senere, når du befinner deg langt inne i skogen, tar du deg selv i å finne på nye banneord fordi du ikke får fyr på primusen.

Kona mi hevder også at jeg glemmer å dra opp etter meg. Noe som helt sikkert har skjedd et par ganger, eller kanskje fire, men ikke nok til å rope skilsmissegrunn. I ettertanke tror jeg at det blir brukt mer som et halvdårlig motangrep når de ekte skilsmissegrunnene finner munnen. Men jeg kan ikke være helt sikker. Det er uansett lettere å gjøre noe med en slik dosituasjon, enn å avvenne kona sin smattebonanza ved middagsbordet.

Jeg klarer å leve med alle disse skilsmissegrunnene av én enkel grunn: Det er småting. Det er en liten pixel i et stort bilde. I mitt store bilde finnes det så mye kjærlighet, spontanitet, eventyr, treningsglede, balanse og ikke minst humor til å skygge over de små irritasjonene som disse skilsmissegrunnene skaper. Stine kan med andre ord få skjære brødet så skjevt hun bare vil, så lenge hun lar tingene mine være i fred.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer