«Altså, det er jo umulig for meg å ikke ta bilde av dette, Stine. Du kan jo ikke si at du skjærer rett når du holder på å skjære av skorpen UNDER brødet!»

Hva skal man si… noen ganger blir det humor ut av det, andre ganger har man et seriøst behov for å finne en bøtte og skrike ned i. Jeg har for eksempel sluttet å telle antall ganger jeg har sparka i den SATANS skuffen kona går i for å finne håndklær. Den er tydeligvis umulig å lukke etter bruk. Jeg har også vurdert og fysisk lime fast den «SCHTØGGE» husnøkkelen (ho aldri vet hvor er), til panna hennes. Om hun noen gang finner den... Andre ganger frykter jeg at jeg faktisk blir nødt til å knuse noe. For det å lukte seg frem til en uvasket makrell i tomat boks, som ligger og dupper i et blodig hav av knekkebrødsmuler på kjøkkenbenken… Vel, det kan vippe selv en tålmodig mann av pinnen.

For meg blir det en sterk selvbeherskelsesprøve og en skremmende god knipeøvelse for de stygge ordene som presser mot leppekanten. Spesielt med en liten sønn som tasser rundt beina mine på gulvet. Noen ting er bare så frustrerende irriterende, og vi kaller dem gjerne for skilsmissegrunner.