KJØTTFRI: Journalist Silje sier den største forskjellen var at hun måtte bruke kreativiteten innen matverden mer og tenke seg om to ganger før hun puttet noe i munnen – til gjengjeld hadde hun verdens beste samvittighet. FOTO: Privat
KJØTTFRI: Journalist Silje sier den største forskjellen var at hun måtte bruke kreativiteten innen matverden mer og tenke seg om to ganger før hun puttet noe i munnen – til gjengjeld hadde hun verdens beste samvittighet. FOTO: PrivatVis mer

Vegetarianer

Slik gikk det da jeg kuttet kjøtt og fisk i en måned

Sushielskeren i meg strigråt.

Vegetarianer var noe jeg aldri skulle bli. Jeg skulle aldri bli hun som måtte be om egen meny på restaurant, eller hun som alltid blir den upopulære på spleiselag med jentegjengen når vi skal ha tacokveld - fordi jeg på død og liv ikke kan spise vanlig kjøttdeig i stedet for «meat-ish» den ène gangen.

Jeg skulle i hvert fall ikke legge sushien på hylla. Sakura Maki, Spicy Laks og Tempura Scampi. Aahhh, sjølve livet som jeg liker å kalle det. Men sjølve livet skulle brått vise seg å snu, for like før nyttår fikk jeg nemlig et innfall om å kaste meg på den berømte «veggistrenden». Jeg bestemte meg for at min januar skulle være hundre prosent kjøttfri.

Ja, jeg skulle gi slipp på både burger fra Munchies, pappas (verdens beste) pasta bolognese og ukas høydepunkt på jobben: Chili con carne med en haug av smeltet cheddar-ost i kantina. En beinhard start på det nye året vil mange kanskje si, og alt dette kun for å bevise overfor meg selv at kjøtt faktisk ikke er noe jeg ha.

Fascinert og imponert

Jeg har en kollega som har vært vegetarianer i over seks år. Hun er superdedikert og jeg har helt siden vi ble kjent vært ordentlig fascinert av hvor tro hun er mot livsstilen sin.

«Før spiste jeg kjøtt fordi det var så vanlig, det er jo det vi vokser opp med. Men da jeg begynte å lese om kjøttindustrien var det gjort. Den masseproduksjonen og lidelsen dyrene utsettes for er helt jævlig», sa hun til meg en gang. I tillegg er vegetarmat veldig bra for miljøet, egen helse og egen samvittighet.

Hun hadde jo rett. Dessuten har jeg aldri vært en ihuga kjøttelsker selv. Pølser og biff seig som gummi har alltid vært en no-go her i gården. Jeg kunne klare det jeg også, tenkte jeg.

Helt kjøttfri

Og når jeg først skulle gå i gang med dette prosjektet, ville jeg gå all in og kutte alt av kjøtt, fisk og smågodt (på grunn av gelatin) på dagen.

31. desember 2018 kvinnet jeg meg derfor opp og gikk målrettet ned til min lokale Kiwi for å gå til innkjøp av «Liv Laga»-veggisburger, bønner og falafel. På kvelden nøt jeg siste kjøttbit med tidenes tapasbord og en god dose champagne.

De første to ukene gikk lett som en lek. Jeg følte jeg spiste nesten akkurat den samme maten som før, den eneste forskjellen var at jeg måtte bruke kreativiteten innen matverden mer og tenke meg om to ganger før jeg puttet noe i munnen – til gjengjeld hadde jeg verdens beste samvittighet.

For selv om jeg aldri har vært den som står på første rad under «mot kjøttindustri»-demonstrasjoner, ei heller den som snakker høyest om verken miljø eller dyrevelferd (selv om det selvfølgelig er viktig for meg), så kunne i alle fall jeg være med på å balansere kjøttinntaket for de som spiser det til alle dagens måltider - ved å kutte det helt. Følelsen av å kunne bidra til noe viktig smakte bedre enn alt kjøtt i verden.

«Bivirkninger»

Etter tre uker begynte jeg å kjenne på kroppen at noe jeg var vant til å få i meg ikke lenger var en del av det daglige kostholdet. Jeg ble først og fremst mer sulten, og fant ut at jeg trengte mer mat nå enn før for å dekke kaloribehovet.

Etter hvert ble jeg også litt svimmel, noe jeg spesielt kunne merke idet jeg sto opp fra senga om morgenen eller hvis jeg reiste meg litt for fort opp fra en stol. Årsaken var selvfølgelig at jeg ikke hadde vært flink nok til å få i meg de proteinene og det fettet jeg vanligvis henter fra kjøtt, fra andre steder.

Mer bønner. Mer egg. Mer nøtter. Nå har jeg funnet en god balansegang i mitt kjøttfrie kosthold, og hey - jeg er tre uker på «overtid» og har fortsatt ikke spist en eneste kjøttbit. Flere har spurt meg hvordan jeg «overlever» uten, men ikke bare overlever jeg, jeg vil tørre å påstå at jeg har et godt, sunt og balansert kosthold.

Det skal sies at jeg nå koser meg med så mye sushi jeg vil og spiser alt av sjømat. For skal jeg være helt ærlig, så strigråt sushielskeren i meg i hele januar.

Men kjøtthylla i butikken passerer jeg glatt. Ikke fordi jeg ikke kan eller droppe det, men fordi jeg ikke føler behovet. Challengen om en kjøttfri måned har faktisk utviklet seg å bli en challenge om et kjøttfritt år. Kollegaen min hadde jo rett, jeg savner det faktisk ikke - men går det i hele 2019?

Jeg prøver!

Delta i konkurranse:

Saker spesielt utvalgt for deg:

Mest populære saker: