FAST KK-SPALTIST: Kjetil Østli skriver denne uken om hytteturen han og familien dro på.  Foto: Astrid Waller
FAST KK-SPALTIST: Kjetil Østli skriver denne uken om hytteturen han og familien dro på. Foto: Astrid Waller Vis mer

Kjetil Østli

Slik gikk det da Kjetil Østlie tok med seg familien på hyttetur

- Hele familien på seks på hytta, det blir koselig da! Eller?

Alt lå til rette for to flotte døgn på en hytte i skogen. Vi hadde kjøpt eksentrisk champagne. Overdådig mange retter. Nye ski (som hun ikke visste om). Og den nye perfekt misantropiske romanen til Nina Lykke. Og nå var vi på hytta mellom grantrærne, stjernehimmelen lyste over oss, det spraket allerede i peisen, barna lekte med Lego og leste Donald. Familien med fire unger og to voksne lignet en blanding av løgnaktig boligannonse og Vakttårnet.

LES OGSÅ: Helene Sandvig: -Ingen har et perfekt familieliv

– Har du kjøpt to nye par ski? spurte kjæresten min gjennom 17 år da vi fredag pakket ut.

– Eh, ja, men det er felleski. Det er en revolusjon, alle har det nå.

– Men vi har jo ski? Vi skal bremse forbruket vårt, sa du, ikke makse det med felleski!?

– Ja, men jeg har fire unger, jeg orker ikke å smøre ski til fire unger og to voksne, jeg er ferdig med det, livet er for kort, for mange bøker å lese, for mye rot å rydde, for mange barn å tørke, derfor har jeg kjøpt felleski, som trolig er billigere enn en tur til frisøren for deg, svarte jeg.

Jeg var så på defensiven, det var så åpenbart, at hun lot det ligge.

– Hvor er barnas ulltøy? spurte hun etterpå.

Spørsmålet skar gjennom hytta som lyn en het sommerkveld. Jeg lot som om jeg ikke hørte det, og fortsatte iherdig med å tine vann og få hytta operativ.

– Hvor er barnas ulltøy? ropte hun nå.

– Det er vel i sekken, løy jeg, for det lå igjen hjemme, glemt. 

Hvorfor løy jeg om det? Hvorfor sier jeg at jeg kommer «tidlig hjem» fra byen, når jeg, de gangene jeg er ute, kommer sent? Hvorfor sier jeg at «artikkelen er snart ferdig», når jeg vet at jeg sitter oppe i fire timer til før jeg blir ferdig? Hvorfor disse banale halvløgnene, når sannheten ikke er å frykte? 

– De kan bruke to lag gensere, det er null problem, sa jeg, som jeg alltid gjør, når jeg har skapt et problem.

– Du mener alt er «null problem», «null stress», sier du, «det løser vi», «jeg skal fikse det», men vi løser jo ikke alt, du løser ikke at barna har T-skjorte under jakka på ski om vinteren?

– Det går bra, svarte jeg forsiktig, mens jeg i skjul på do så noen sekunder fra Trumps tiltredelsestale.

– «Det går bra ...» for en dum optimist du er innimellom. 

– Kutt ut, da, dør de av å være kalde et par timer? Du bekymrer deg for meningsløsheter, mens vi heller burde sett «House of Cards 5», eller på stjernene, eller åpnet champagnen. Ja, mens Nordmarka i slutten av januar er tom for snø, blåser du opp bagateller, sa jeg, og angret plumpheten i samme sekund.

LES OGSÅ: Kjetil Østli: Råd på livets (ferie) vei

Å avfeie andres bekymringer som «streite» eller «dumme» er arrogant, kun romantiske egoister og manipulerende typer vinner på sånt, som hippie-broren til hun i tv-serien «Solsidan».

Men jeg sa det, så vi sletter de 15 neste minuttene. Middagen er på bordet, men barna er ikke sultne og forlater bordet.

– Hvorfor kjøpte du boller og is til barna på Grorud når vi skulle ha middag rett etterpå?

– Jeg vet ikke, ville vel bare gjøre dem glade. 

– Men nå spiser de jo ingenting?

– De spiser det heller til kvelds, sa jeg.

Så vasket vi opp, enda en oppvask i livet som tikker ned.

– Når du vasker opp, virker det som om det er mye du kun «skyller av», ikke vasker. Se her, det er melke-rester i glassene du vasket, sa kjæresten min gjennom 17 år.

– SE! Det er ulvespor utenfor vinduet. SE! sa jeg og så ut vinduet, for å avlede.

Hun tittet over skulderen min, og ristet på hodet.

–Nei, det er kun vannkarafler jeg bare skyller, de melkerestene må være der fra tidligere, løy jeg igjen.

– Det er fint om du en gang det neste året bruker samme servise når du dekker på. Og ikke setter kasserollen med middag rett på bordet, sa hun.

– Men hvorfor? Hvilken rolle spiller det om vi forsyner oss fra en kasserolle framfor å helle det over i en hvit bolle, eller hva det nå heter? Det blir jo bare mer oppvask?

– Nei, hvilken rolle spiller klær? Hvorfor går vi ikke bare nakne på jobben? Jeg er trøtt, jeg må legge meg, sa hun.

– Trøtt? Men barna har jo akkurat sovnet? Bli oppe litt til, da, så kan vi planlegge 80-årsdagen din til uken! sa jeg.

– Ja, det er jo dagen etter 17-årsdagen din, det. 

– Jeg har framtiden foran meg, sa jeg.

– Da glemmer du alderen din, og hvor mange barn du har. For en klisjé du er, sa hun.

– For en klisjé på et samliv. Skal vi ta den champagnen nå? sa jeg.

– En klisje det også, men den klisjeen liker jeg, sa hun.

Og når jeg tenker tilbake på denne hverdagshelga nå, husker jeg ikke det viktige, som Trumps tale, kvinnene som marsjerte mot ham verden rundt, eller vinteren som uteble i marka, kun lyden av korken, og skålene etterpå. Får ikke nok av de klisjeene på glede.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: