– Vi skal på hytta vi! Hele gjengen ja. Noen annet kan vi ikke tenke oss.  Gode gamle, Grindeheimvasssbua … 

Hyttepraten går livlig over lunsjbordene i tiden før påske. Utførlige geografiske beskrivelser (ta av til høyre ved bommen tjue minutter før Fagernes) og tindebestigningstips (Rasletind, for hele familien) deles med fjellstø selvfølgelighet også til alle oss som eventuelt kun har et krypinn i lavtliggende strøk å søke tilflukt i, i disse påsketider.

Så mange lurer selvsagt på hvordan vi har det. Vi som er så uheldige at vi ikke har tilbragt 15 prosent av barndommen i bilkø, med jevnlig påfyll av bilbingo og Espa-boller, og som har vokst opp uten tilgang til et ekstrahjem utenfor allfarvei med dårligere toalettfasiliteter enn hjemme, færre lekekamerater, og begrenset utvalg av underholdningsprodukter.

Hvordan takler vi påskehøytiden? Vi som ikke har opplevd den vårlige oppladningen det er når en ferie skal deles opp i rettferdig brøk med perifere slektninger, gleden over å se voksne mennesker ta på tøysehatter og gjemme egg i snøen, og som ikke har kontemplert over påskens virkelige eksistensielle spørsmål: HVOR TIDLIG MÅ VI DRA FOR Å SLIPPE KØ? Klarer vi oss egentlig?