Jeg har ikke spist siden lunsj, sier venninnen min, klokken er seks på kvelden. Det er ca. syv timer uten mat. Oi, det er lenge. Da burde du spise litt, svarer jeg. Selv har jeg ikke spist siden frokost. I går. Og jeg er ikke sulten. Eller jeg later som jeg ikke er det. Later som om sulten ikke gnager i magen. Som om hodet ikke verker. Og som om kroppen ikke er slapp og at jeg ikke er svimmel.

Jeg spiser, og spiser, og spiser. Til magen spenner seg som en sprekkeferdig ballong. Til jeg er så full i magen at det gjør vondt. Så kaster jeg opp.

Jeg har jo klart meg så lenge uten mat, hvorfor skal jeg ødelegge det nå? I hodet mitt er det en helt rasjonell tanke. Når jeg skriver det eller sier det høyt skjønner jeg hvor fullstendig urasjonelt det høres ut. Så jeg sier det nesten aldri høyt.

LES OGSÅ: De første tegnene på spiseforstyrrelse

Lenge holdt jeg det helt for meg selv. Ingen skulle vite om det. Ingen skulle få ødelegge prosjektet. Prosjekt kropp. Prosjekt perfekt.

Men av og til tar sulten over. Den beste måten å beskrive det på er å si at jeg blir besatt. Besatt av sult. Selv om det høres helt vanvittig ut, så er det altså slik det føles, og jeg spiser, og spiser, og spiser. Til magen spenner seg som en sprekkeferdig ballong. Til jeg er så full i magen at det gjør vondt. Så kaster jeg opp. Brekker meg over doen til jeg blir tom.