SPISEFORSTYRRELSEN OG SKAMMEN: Skammen kommer alltid. Og da bestemmer jeg meg. Hver gang. At jeg aldri mer skal spise igjen.  Foto: Shutterstock / Photographee.eu
SPISEFORSTYRRELSEN OG SKAMMEN: Skammen kommer alltid. Og da bestemmer jeg meg. Hver gang. At jeg aldri mer skal spise igjen. Foto: Shutterstock / Photographee.euVis mer

Spiseforstyrrelser

Spiseforstyrrelsen. Og jeg.

«Jeg forstår meg ikke på spiseforstyrrelser», sier folk. Og det skjønner jeg godt, jeg forstår det ikke selv.

Jeg har ikke spist siden lunsj, sier venninnen min, klokken er seks på kvelden. Det er ca. syv timer uten mat. Oi, det er lenge. Da burde du spise litt, svarer jeg. Selv har jeg ikke spist siden frokost. I går. Og jeg er ikke sulten. Eller jeg later som jeg ikke er det. Later som om sulten ikke gnager i magen. Som om hodet ikke verker. Og som om kroppen ikke er slapp og at jeg ikke er svimmel.

Jeg spiser, og spiser, og spiser. Til magen spenner seg som en sprekkeferdig ballong. Til jeg er så full i magen at det gjør vondt. Så kaster jeg opp.

Jeg har jo klart meg så lenge uten mat, hvorfor skal jeg ødelegge det nå? I hodet mitt er det en helt rasjonell tanke. Når jeg skriver det eller sier det høyt skjønner jeg hvor fullstendig urasjonelt det høres ut. Så jeg sier det nesten aldri høyt.

LES OGSÅ: De første tegnene på spiseforstyrrelse

Lenge holdt jeg det helt for meg selv. Ingen skulle vite om det. Ingen skulle få ødelegge prosjektet. Prosjekt kropp. Prosjekt perfekt.

Men av og til tar sulten over. Den beste måten å beskrive det på er å si at jeg blir besatt. Besatt av sult. Selv om det høres helt vanvittig ut, så er det altså slik det føles, og jeg spiser, og spiser, og spiser. Til magen spenner seg som en sprekkeferdig ballong. Til jeg er så full i magen at det gjør vondt. Så kaster jeg opp. Brekker meg over doen til jeg blir tom. 

Nummen. I hvert fall for en liten stund.

Andre ganger kan jeg ha spist en drue mer enn jeg hadde planlagt. Og da er jo alt ødelagt, det forstår vel du også? Så da kan jeg like gjerne bare fortsette. Nå, etter den ene druen for mye, så blir jeg jo tykk uansett, så jeg fortsetter å spise. Spiser, kaster opp, spiser og kaster opp, og slik fortsetter jeg til jeg ligger utladet på sengen. 

Nummen. I hvert fall for en liten stund.

Så kommer skammen. Den kommer alltid. Og da bestemmer jeg meg. Hver gang. At jeg aldri mer skal spise igjen. 

LES OGSÅ: Kristin fikk spiseforstyrrelser i voksen alder

«Jeg forstår meg ikke på spiseforstyrrelser», sier folk Og det skjønner jeg godt, jeg forstår det ofte ikke selv. Samtidig forstår jeg ikke hvordan folk klarer å ha et avslappet forhold til mat. 

Jeg ser på vennene mine med beundring; Hvordan de kan spise en is på en varm sommerdag og med letthet spise grillmat senere samme kveld. Eller hvordan de bekymringsløst kan bestille en pizza og spise den foran TV-en. 

Hvordan de kan spise, fordi de er sultne, fordi de lytter til kroppen og gir den det den trenger. Ikke fordi det står på en eller annen kostliste hva og når de skal spise. Ikke fordi det er nøye planlagt. Ikke fordi de har tenkt på og vurdert det i mange timer først, men bare fordi de er sultene. 

Jeg ser på vennene mine med beundring; Hvordan de kan spise en is på en varm sommerdag og med letthet spise grillmat senere samme kveld. Eller hvordan de bekymringsløst kan bestille en pizza og spise den foran TV-en.

Det er ikke det at jeg ikke forstår, på et rasjonelt plan, at menneskekroppen trenger mat for å fungere. Jeg vet det. Jeg vet det veldig godt. Det gjelder liksom bare ikke for meg.

«Du er ikke spesiell», sier mennesker som ønsker å hjelpe. Du er ikke et eksepsjonelt unntak. Du fungerer ikke annerledes enn alle andre. Din kropp trenger også næring. Din kropp blir ikke tykk av et eple. Ditt hjerte kan også stoppe. Og akkurat der og da nikker jeg og er enig. Jeg er spiseforstyrret. Ikke dum. Jeg hører hva de sier og velger å tro på dem. Helt til jeg kommer hjem. Helt til jeg sitter der med det eple i hånda.

Helt til jeg er alene med tankene mine igjen.

Hva vet vel de? Tenker jeg da. For hvem, hvis ikke jeg, kjenner min kropp best? Den trenger ikke mat. Den trenger å være perfekt. Jeg trenger å være perfekt. Jeg trenger å være perfekt, mer enn jeg trenger et eple. For jeg er ikke sulten. Eller jeg later som om jeg ikke er det. Later som om sulten ikke gnager i magen. Som om hodet ikke verker. Og som om kroppen ikke er slapp og at jeg ikke er svimmel.

Sulten døyver følelsene. Verden går litt saktere. Tankene raser ikke fullt så fort.

Nummen. I hvert fall for en liten stund.

Det føles som en evig runddans, og det er ofte jeg blir usikker på om det er mulig å slippe fri. Og hva tenker man på når man ikke tenker på mat? Hva fyller man dagene med? Hvordan spiser fordi man er sulten? 

LES OGSÅ: Elin veide bare 36 kilo og var døden nær

Spørsmålene er mange, og jeg jobber med å finne og lære meg svarene. For det finnes ganske mye annet kult man kan fylle tankene og livet sitt med. Jeg prøver å sondere terrenget og finne ut hva jeg liker, og ikke liker. Hvem jeg er, eller kan være, uten spiseforstyrrelsen. Det er mulig å bli frisk. Det finnes en person som er sulten på livet, der inne et sted. Det er henne jeg må grave frem. Innerst inne vet jeg det. Og så vet jeg også at det handler om mer enn mat. Kroppen og maten har blitt språket mitt, et språk det både er lett og fryktelig, fryktelig vanskelig å forstå. Både for meg og de rundt meg.

Men med god hjelp skal jeg finne andre måter å takle livets opp- og nedturer på. Jeg skal tenke på alt det rare normale 25 åringer tenker på. Jeg skal gjøre ting jeg har lyst til og får glede av. Jeg gjøre feil og dumme meg ut, og overleve det også. Og så skal jeg spise. Bare fordi jeg er sulten.

Har du eller noen nær deg en spiseforstyrrelse og trenger råd? Ta kontakt med Senter for spiseforstyrrelser!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: