MANGFOLD: Kjersti Salvesen mener vi må tåle at barn ikke passer inn i den såkalte boksen. FOTO: Hilde Brevig
MANGFOLD: Kjersti Salvesen mener vi må tåle at barn ikke passer inn i den såkalte boksen. FOTO: Hilde BrevigVis mer

Barneoppdragelse

- Steinerskolen? Der går det bare rare folk

La oss lære barna våre at det å blende inn i skolegården ikke er det viktigste her i livet. Tvert i mot. Hjelp dem med å finne og bli trygge på sitt eget uttrykk.

Hvem passer egentlig inn i den berømte boksen? Det er ikke godt å si – og derfor er det befriende og sunt at mange psykologer, terapeuter, helsesøstre, coacher og flere kjente personligheter stadig oftere understreker noe som vel egentlig burde være selvfølgelig, men som beklageligvis ikke er det: Nemlig det at vi må tørre å tro at vi er bra nok akkurat som vi er!

At det er helt normalt å føle at boksen er for trang, at det er greit å ikke passe inn. At det er lov, og faktisk ganske lurt, å trå ut, og leve det livet som er riktig for deg. Og har du ikke behov for å løsrive deg, eller for å gå ut av noe, men føler deg vel der du er, er det selvfølgelig ikke noe som er bedre enn det.

Poenget i denne debatten er at vi alle må få lov til å leve våre liv. Uten å få kritikk for den man er og det livet man velger, enten det er A4, langt derifra eller noe midt i mellom. Jeg synes det er fint å se at stadig flere våger dette.

LES OGSÅ: Hvorfor må man forsvare at man ikke sender ettåringen i barnehage?

- De kler seg veldig rart der

For litt siden møtte jeg en gutt som gikk på musikklinja på en Steinerskole, og jeg ble sittende og lytte til noen tanker han hadde om skole, musikk, det å vokse opp, finne seg selv og om vennskap og relasjoner. Det var noe med ham. Han var mye tryggere og langt mer avslappet til seg selv og de rundt ham enn det jeg var på hans alder.

Da jeg skulle hente ett av barna mine på en fritidsaktivitet senere på kvelden, nevnte jeg musikklinja på Steinerskolen for henne da hun er over gjennomsnittet musikkinteressert. Det er fortsatt noen år igjen til videregående skole, så hun hoppet ikke av entusiasme akkurat, men ei av jentene i gjengen hun stod sammen med, sa noe jeg bet meg merke i: «Steinerskolen? Der må du aldri begynne! Det går bare rare folk der!»

En bestemor som kom for å plukke opp et barn, støttet opp om det. «Jeg går forbi Steinerskolen på vei til jobb hver dag, og det er ikke mange unger i den skolegården som er stilig kledd akkurat! De kler seg veldig rart», sa hun. Jeg er ikke så god til å komme med kjappe replikker i sånne situasjoner, men kom på å spørre om hva som er rart – og hvem som bestemmer at noe eller noen er rare. Bestemoren smilte vennlig og sa at jeg nok skjønte hva hun mente. Etterpå har jeg tenkt litt på dette.

Er det sånn at fokuset på å få lov til å være den man er, er forebeholdt voksne og unge voksne? Hva med barna? Tenker vi at det er best for barna våre om de fremstår som mest mulig «normale»? «Vanlige»? Oppdrar vi dem innenfor boksen i frykt for at de skal bli ertet, mobbet eller føle seg utenfor? Jeg sier ikke at det er et mål å være mest mulig unormal eller annerledes, altså! Jeg tenker bare at barn er like forskjellige som oss voksne. Og at de også må få lov til å finne - og være seg selv. (Jeg har forresten konkludert med at denne bestemoren nok dømmer ubevisst. Kanskje helt uten å tenke over at hun i det hele tatt dømmer …)

LES OGSÅ: Frivillig barnløshet: Så du liker ikke barn?

Oppdra barna med hjertet

En dame jeg kjenner, som driver en klesbutikk for barn, fortalte meg at mange av dagens mødre er nådeløse når de er på shopping med døtrene sine. «Barna er ofte så glade når de kommer inn i butikken. De gleder seg til å få nye klær. Mange finner selv ei bukse og en genser de synes passer fint sammen, men i så mange tilfeller blir entusiasmen borte. For moren synes overhodet ikke at plaggene matcher», sa hun. Og det jo klart, mismatch i klesveien er jo ikke noe særlig for en stakkars unge!

Vel, det er ikke noe nytt at noen blir mobbet for at de i noens øyne går med rare klær, at de er for tjukke eller for tynne, for at de ikke er gode i sport eller for at de ikke er kule nok … Men det er skremmende og trist at det fortsatt skjer i så stor grad – i kjølvannet av økt fokus på mobbing i skolen og Barneombudets omfattende kampanje «Bruk hue», samt en rekke andre tunge antimobbekampanjer.

Nylig hørte jeg om en gutt som ikke hadde vært på skolen på nesten tre (!) uker. Han følte seg utenfor. Annerledes. Alene. Han var alene. I friminuttene. På skoleveien. Etter skolen. I helgene. Noe sier meg at det å blende inn i enkelte skolegårder og fritidsmiljøer bare blir viktigere - stikk i strid med «ut av boksen»-temaet i samfunnsdebatten. Jeg håper jeg tar feil. Vel. Alle barn kommer inn i denne verden overbevist om at de er gode nok og verdt å elske. Akkurat som de er. Så skjer det i mange tilfeller noe på veien … Mange barn mister troen. På seg selv.

La oss våge å oppdra barna våre med hjertet. Den kjente psykolgen og professoren John M. Gottmann snakker om «Hjerteforeldre». Han har forsket på hva som skal til for å bygge barns selvtillit i over 40 år – og sier at det å hjelpe barnet til å gjenkjenne og uttrykke sine egne følelser, er essensielt.

La oss bidra til at de små menneskene kan finne sitt eget uttrykk. La oss lære dem å respektere og elske seg selv, sånn at det er naturlig for dem å tillate andre det samme. Evner vi å «romme» barna våre - og alt de er (og andres barn), vil de forhåpentligvis, som voksne, slippe å måtte kave seg ut av en boks før de kan leve det livet som er riktig for dem.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: