Great expectations eller Store forventninger, som den heter på norsk, er en av Charles Dickens aller mest kjente bøker. Det er en dannelsesroman, som det så fint heter, og den handler om den foreldreløse gutten Pip og hans liv og prøvelser. Den ble opprinneligskrevet som føljetong, og ble utgitt i 1860 og 1861. Nå skal denne teksten verken handle om dannelse, Pip eller Dickens, men det er noe med tittelen Store forventninger som føles mer aktuelt enn noensinne.
For nytt år er jo som regel forbundet med forventninger. Kriblende forventninger om blanke ark og nye muligheter, der vi står med champagneglass, røde kinn og glitrende øyne og ønsker hverandre et godt nytt år.
Og er det et år vi har store forventninger til, så er det 2021. Og denne gangen strekker forventningene, i hvert fall for min del (og jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om det), seg lenger enn hvit måned i januar, sunnere kosthold, hyppigere besøk på SATS eller endelig å få bygget opp den bærekraftige basisgarderoben.
For så lenge jeg har levd, kan jeg ikke huske å ha hatt større forventninger til et år enn jeg har til 2021. Selvsagt kriblet det ekstra i magen da vi sto stivpyntet og faktisk skulle «party like it’s 1999», og ventet på at kalenderbladet skulle skifte til et nytt årtusen! Men det var en annen type forventning.
For nå legger vi bak oss et år med en global pandemi! Med karantener, hjemmekontor, sosial distansering, nedstengt kultur- og uteliv. Og mange av oss har knapt sett mange av dem vi er glad i, av frykt for å utsette hverandre for smitte.
Så kjære 2021, du er etterlengtet, men vit at vi har innmari høye forventninger til deg! Høye og mange.
Først og fremst venter vi på en vaksine, slik at vi kan åpne samfunnet helt igjen. Vi venter på at vi kan klemme mamma, pappa, søster, nevø, grandtante, venninne, svoger, kollega og nabo. Vi drømmer om stappfulle konsertlokaler med endorfiner, øldunst og lykke ringende i ørene. Vi vil ut av hjemmekontoret, som har gjort oss dølle og forutsigbare, og tilbake til kollegene våre med småprat ved kaffemaskinen, morsomme diskusjoner og kreativitet – og ikke minst: inspirasjon og spontanitet, som gudene skal vite det blir lenger og lenger mellom i egen stue.
Vi har lyst til å sitte og dingle i baren, tett inntil sidemannen. Vi lengter etter venninnene i Tromsø, svigermor i Rakkestad, barndomsvennen i København og kompisen i Bodø. Vi vil sitte på fang, ligge i skje, holde i hånd – eller rett og slett bare spise middag hos naboen uten å måtte regne på hvor langt unna en meter egentlig er. Også har vi så innmari lyst til å reise litt igjen, kjære 2021. Den turen til Italia som det ikke ble noe av i 2020, vi drømmer fremdeles om den. Om italienske solnedganger over lave åser, pasta al dente, vin i karaffel og kanskje litt lav Eros Ramazzotti på spilleren.
Det er kanskje mye å be om, men velkommen skal du være 2021. Vi har ventet på deg. Måtte du innfri, om ikke alle, så i hvert fall noen av de mange, store forventningene.
