Nå orker jeg ikke flere trange bukser! FOTO: Astrid Waller
Nå orker jeg ikke flere trange bukser! FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ingen flere gnagsår!

Strikk i sjølve livet

Jeg har hatt krampaktig nysgjerrige truser som har blitt presset inn dit sola aldri skinner og så lav linning at trusekanten ble den mest framtredende delen av antrekket.

Så langt tilbake jeg kan huske har jeg lett etter de perfekte buksene. De som innehar den magiske kombinasjonen av snitt og komfort - og ikke minst de rette rumpefremhevende egenskapene, som forvandler bakenden fra sittepute til va-va-voom. Synd å si det, men i de fleste tilfeller har komforten måtte vike for va-voomen. Jeg har hatt mye gnagsår på hoftebein (den tiden det var et problem), krampaktig nysgjerrige truser som har blitt presset inn dit sola aldri skinner (mot sin vilje) - og så lav linning at trusekanten gikk fra å være noe man prøvde å skjule til å bli den mest framtredende delen av antrekket.

Jeg har hatt latexbukser som har laget så høye gnisselyder at jeg ikke kunne røre på meg hvis musikken på utestedet ble skrudd for lavt. Jeg har gått til innkjøp av bukser i falskt skinn (ekte skinn ble for dyrt den gangen), som fikk svetten til å renne og i tillegg luktet en merkelig blanding av syntetisk stoff og våt sau.

Jeg har prøvd meg på chiffonbukser så tynne og gjennomsiktige at jeg måtte gjemme meg i skyggene og for enhver pris unngå motlys (da syntes alt fra ubarberte legger og bikinikant til hudfoldene under kneskåla), og jeg har hatt paljettbukser med kantete paljetter, som gav meg små stikksår over hele låret. Og ikke minst har jeg hatt jeans så trange at knappen ble presset så hardt inn i magen når jeg satt at den satte igjen avtrykk som var så dype at det tok dagevis før de ble helt borte.

Men nå skal det bli andre boller! Jeg møter nemlig 2020 med et forsett om å være mye snillere med kroppen min! Det betyr ikke at jeg skal slutte å pynte meg eller legger paljettene på hylla for godt, tvert imot! Jeg har planer om å være mer glorete enn noensinne! Men fra nå av skal jeg være glorete med strikk i livet! Jeg orker ikke flere kvelder med pustevansker og knappegnagsår rundt navlen. Jeg klarer ikke flere stående buffeter, hvor jeg må takke nei til å sette meg fordi buksene rett og slett er for trange. Jeg skal slippe magen løs, puste med hele meg og omfavne et liv med strikk i livet!

Kanskje er det en fallitterklæring? Eller et alderdomstegn? Mest sannsynlig litt av begge deler. Men tenk så deilig jeg skal ha det der jeg lever mitt beste liv med fri pust, en hverdag uten nysgjerrige truser eller gnagsår på steder hvor det absolutt ikke er meningen at man skal behøve å ha gnagsår. Jeg liker tanken på at jeg kan snike meg inn på folk som en ninja, helt uten gnissende latex eller saueluktene og svett imitert skinn (for ingen kan høre lyden av en bukse i myk merinoull)! Jeg skal ut av chiffonen og skyggene, og inn i sollyset med maks komfort! Farvel va-va-voom, velkommen sittepute!

Velkommen 2020 med strikk i sjølve livet!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop