Det går åpenbart bedre med Benedicte nå, både sveis-  og poseringsmessig. Foto: All Over Press Norway
Det går åpenbart bedre med Benedicte nå, både sveis- og poseringsmessig. Foto: All Over Press Norway
Hår

Stygg sveis = viktig livserfaring

Den største forskjellen på meg og dagens unge jenter er at ingen av dem vet hvor karakterbyggende en skikkelig døll sveis kan være.

Jeg har en venninnegjeng som har kjent hverandre siden tidlige ungdomsår. Gjennom pubertet, forelskelser, kjærester som kom og kjærester som aldri ble noe av, ulike moteinnfall, og ikke minst – ulike frisyrer. Og det aller meste er godt dokumentert i fotoalbum som framkaller reaksjoner som «sjokk og vantro» når de en sjelden gang hentes fram fra boder og loft.  

We need to talk about the hair. And the fleece-skjerf...
We need to talk about the hair. And the fleece-skjerf... Vis mer
 

Du er mye finere nå, sier mannen min så diplomatisk som det er mulig å være, når du ser på et bilde av kona di med skunk-farget hår og rustrød leppestift.

Mye er sagt om moten på sent 90-tall, den har en tendens til å bli glorifisert i retrospekt, men jeg kan love deg at de syntetiske partytoppene jeg var stor tilhenger av, IKKE har dukket opp på catwalken eller H&M i nyere tid. Likevel, verken lyserosa poloskjorter, Russel Athletic-gensere, eller Spice Girls-inspirert (aka verdens eldste yrke-inspirert) festmote er i nærheten av å være like estetisk uforståelig som hvordan jeg valgte å klippe og farge håret i perioden 1997-2004. 

- Du er mye finere nå, sier mannen min så diplomatisk som det er mulig å være, når du ser på et bilde av kona di med skunk-farget hår og rustrød leppestift.

Jeg ser på bildet selv og gremmer meg. Det er faktisk så ille at jeg nesten ikke har humor på det, du vet denne selvironien som alle insisterer på at de har flust av? Hvorfor valgte jeg konsekvent å jobbe MOT det lille jeg hadde å «bjuda på» utseendemessig, i så mange år? Hvorfor ser jeg ut som en ungdomspolitiker fra 90-tallet? Hva tenkte jeg på?

Det er faktisk så ille at jeg nesten ikke har humor på det, du vet denne selvironien som alle insisterer på at de har flust av? 

Jeg blar meg videre gjennom mine egne album av blitzete fyllebilder printet ut på Norges billigste fotopapir (en sjappe i Skippergata, faktisk) og langsomt innser jeg at jeg har mye å være takknemlig for. Så heldig jeg var at jeg kunne farge håret oransje og likevel være sikker på at jeg en dag kom til å møte en bra fyr. Så heldig jeg var, som kunne smile mens jeg helt ustrategisk dro hodet inn mot nakken slik at jeg fikk et typisk fat face – og likevel lime inn bildet i album fordi det var en så morsom kveld. Og så heldig jeg var som i formative år var mest opptatt av å få oppmerksomhet for helt andre ting enn hvordan jeg så ut – og at jeg var en av dem som høstet komplimenter for å la frisøren (som var min egen søster under frisørutdannning) følge en kreativ visjon som ikke handlet om å bli pen - men heller kul, tøff eller rå. For jeg ga meg ikke med tofarget hår. Jeg ville ha oransje hår, mørkt hår, kort hår, undercut var jeg innom – og lange perioder med kort lugg. Bilde etter bilde, styggere og styggere sveis – men like blid! Lykkelig ser det ut som?

LES OGSÅ: Forvirra på Linkedin?

Kort lugg. Smale øyne. God stemning.
Kort lugg. Smale øyne. God stemning. Vis mer

Jeg ser ingen mislykka sveiser

Jeg tenker meg om et øyeblikk. Ja, det var akkurat det jeg var. Jeg var lykkelig uvitende om at det å klippe kort pannelugg og se ut som et overstimulert, følsomt barn ikke var like seksuelt strategisk som å la håret vokse langt, farge det i en lys nyanse og øve på pouting i stedet.      

Sånn er det ikke nå. Jeg ser ingen mislykka sveiser i norske skolegårder. Ingen fjortisjenter med pigg på T-banen, eller ufrivillig kjerringsveis. Hvor er jentene som sier til den entusiastiske frisøren som akkurat har flyttet til Oslo og kommet ut av skapet: «Gjør hva du vil! Og klipp det gjerne kort!»? De dølle sveisenes tid er forbi. Og i stedet ser jeg langt hår «all over the place». Ikke sånt kristent langt hår, hvis dere skjønner hva jeg mener, men sånn bølgete sexy, flommende blogg-hår. Som gutter liker. 

For sånn er det ikke nå. Det er ingen mislykka sveiser i norske skolegårder. Ingen jenter med pigg.

Noen mister veldig mye IQ av caps. Greit å vite.
Noen mister veldig mye IQ av caps. Greit å vite. Vis mer

Ok, så kjenner jeg på et stikk av misunnelse når jeg tenker på at dagens unge jenter kan bla seg gjennom album etter album (eller mer sannsynlig: scrolle seg nedover bildearkivet på mobilen) uten en eneste en real hårsmell. For ikke å snakke om at de antakelig aldri har spart på (eller muligens sett) et uflatterende bilde av seg selv, med sine innøvde proffe poseringer. Og jeg skjønner dem godt. Jeg har blitt sånn selv. Også jeg har lært meg å posere. Glattifisere. Også jeg har skjønt at jeg er mye penere med blondt, halvlangt hår enn rødt, kort eller tofarget. Også jeg ber selvfølgelig frisøren om å gjøre meg penest mulig. Jeg er bare så glad for at jeg i noen deilige, morsomme og rare år var litt mindre opptatt av det. Og at minnene for ettertiden er alt annet enn proffe, polerte, pene og strømlinjeformede.

LES OGSÅ: Hvis ikke du skal orke å jobbe 100 prosent - hvem skal gjøre det da?

Til forsiden