Jeg har en venninnegjeng som har kjent hverandre siden tidlige ungdomsår. Gjennom pubertet, forelskelser, kjærester som kom og kjærester som aldri ble noe av, ulike moteinnfall, og ikke minst – ulike frisyrer. Og det aller meste er godt dokumentert i fotoalbum som framkaller reaksjoner som «sjokk og vantro» når de en sjelden gang hentes fram fra boder og loft.  

Du er mye finere nå, sier mannen min så diplomatisk som det er mulig å være, når du ser på et bilde av kona di med skunk-farget hår og rustrød leppestift.

Mye er sagt om moten på sent 90-tall, den har en tendens til å bli glorifisert i retrospekt, men jeg kan love deg at de syntetiske partytoppene jeg var stor tilhenger av, IKKE har dukket opp på catwalken eller H&M i nyere tid. Likevel, verken lyserosa poloskjorter, Russel Athletic-gensere, eller Spice Girls-inspirert (aka verdens eldste yrke-inspirert) festmote er i nærheten av å være like estetisk uforståelig som hvordan jeg valgte å klippe og farge håret i perioden 1997-2004. 

- Du er mye finere nå, sier mannen min så diplomatisk som det er mulig å være, når du ser på et bilde av kona di med skunk-farget hår og rustrød leppestift.