SART SJEL: Jeg har har vært følsom fra jeg så Dumbo ble skilt fra moren sin i 1999. Når julen nærmer seg derimot, da sprenger følelsesregisteret. FOTO: Privat
SART SJEL: Jeg har har vært følsom fra jeg så Dumbo ble skilt fra moren sin i 1999. Når julen nærmer seg derimot, da sprenger følelsesregisteret. FOTO: Privat Vis mer

Jul

Til alle følsomme sjeler: God, tårevåt jul!

Rundt 15. desember entrer jeg tidsmaskinen, og blir et barn igjen. Et barn som tar lett til tårene.

Scenen av menneskene som omfavner hverandre i ankomsthallen på Heathrow, i «Love Actually». Mer trengs egentlig ikke sies. Det finnes vel ikke noe som er mer rørende enn å se mennesker som har savnet hverandre gjenforenes. Det treffer hvert fall mitt myke hjerte hver gang, så hardt i så stor fart at tårene ikke klarer å holde seg på innsiden.

SMELT: Jeg håper ikke jeg er alene om å ville stupe gjennom skjermen når denne scenen kommer. FOTO: NTB Scanpix
SMELT: Jeg håper ikke jeg er alene om å ville stupe gjennom skjermen når denne scenen kommer. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Uansett hvor desperat jeg prøver, kommer det også tårer når melodien til Tre nøtter til Askepott fyller stua på julaften. Det er ikke fordi jeg er lei meg eller fordi jeg skremmes av Knut Risans «Askepot, Aaaaskepot». Jeg gråter fordi tradisjonen treffer hjertet mitt. Hjertet mitt som allerede er truffet av «Love Actually» minst syv ganger allerede i desember.

Jeg kjenner følelsene nå kokepunktet når menigheten reiser seg på slutten av julegudstjenesten, for å synge Deilig er jorden. Jeg kan finne på å HYLgråte klokken fem på julaften, når sølvguttene synger julen inn (det kommer litt an på dagsformen). Det rører meg dypt å se hvor glad mormor blir for de fire slikkepottene hun får i julegave. Jeg blir egentlig litt i overkant følsom bare av å tenke på at det snart er jul.

Rundt 15. desember entrer jeg tidsmaskinen, og blir et barn igjen. Det er noe med å ligge langflat på sofaen hjemme hos mamma og bli dulla med. «Vil du ha noe å drikke jenta mi?», «vil du ha litt småkaker?», «er du sulten, skal jeg lage en lefse med sylte og sennep til deg?», «har du lyst på noe?». Altså? Jeg er vel ikke den eneste.

Da jeg faktisk var et barn ble jeg syk når julaften nærmet seg. I meldingsboka stod det «Aleksandra var hjemme med julefeber». Jeg var nok sengeliggende fordi spenningen rundt potensielle rullesko under juletreet tok overhånd.

Nå som jeg lever i de glade 20-åra, er det ikke pakkene under treet som betyr noe. Det er klart jeg blir glad for nye tøfler, hudpleie og duftlys (der har du ønskelista mi mamma), men den største, beste og viktigste gaven jeg får til jul er tid med familie og venner.

Jeg er derimot noe bitter for at det serveres ribbe og ikke pinnekjøtt. Jeg har vel en løs plan om å kjøre til Helena i Enebakk hvor den RIKTIGE julematen serveres. Jeg føler jeg skuffer familien min litt, for jeg slår nemlig på stortromma og takker pent nei til både riskrem og karamellpudding også, etter å allerede ha surmult over ribba og medisterkakene. Ikke minst så skuffer jeg morfar år etter år ved å ikke drikke akevitten han har spart på siden alltid.

Når det er sagt, så passer jeg på å klemme alle ekstra godt i julen. Uansett hvor dramatisk det høres ut så vet man aldri hvor mange som sitter rundt bordet neste jul. Jul og nyttårstiden handler jo om nettopp dette, selv om jeg mener man burde klemme hverandre hver dag hele året. Jeg tenker ofte på talen som Hilary Swank i rollen som Clair Morgan i filmen New Year's Eve holder, på Times Square rett før ballen slippes ved midnatt.

- Jeg blir så rørt av tanken på å skulle begi meg inn i et nytt år med venner og familie. De jeg har delt så mye med, reist med, spist med, sovet med, grått med, ledd med. Det er oss, og vi skal fortsette inn i det nye året sammen.

På nyttårsaften i fjor stod jeg bare å så på vennene mine. Det var som at tiden gikk i slow motion og alt vi hadde gjort sammen i 2018 ble vist på himmelen i form av fyrverkeri. Jeg så Sofia og Helene med et stjerneskudd i hånden. De så opp på den fargerike himmelen og smilte. Det var smil for året som hadde vært, og for det nye som skulle komme. Jeg så bort på Sandra som klemte Ingrid og Kristine. Jeg tenkte at den klemmen er sikkert litt ekstra lang akkurat i dag. Det var siste klemmen i 2018.

Jeg husker jeg tenkte «dere må stå ved siden av meg bestandig, uansett hvilket år vi er på vei inn i eller hvilken årstid som kommer».

TRADISJONENS TRO: Vi har feiret nyttårsaften sammen så lenge jeg kan huske. T.v. Kristine, Ingrid og Sandra. FOTO: privat
TRADISJONENS TRO: Vi har feiret nyttårsaften sammen så lenge jeg kan huske. T.v. Kristine, Ingrid og Sandra. FOTO: privat Vis mer

Følelsene mine sitter utenpå meg. På huden liksom, som et ekstra lag. Du trenger ikke anstrenge deg litt en gang for å se dem. Jeg sliter med å late som at jeg ikke er følsom. Det blir som å skulle få en tennisball ned i en vinflaske. Det går ikke. (Hit me up hvis du har fått det til)

Men hvorfor skal jeg egentlig late som at jeg ikke blir lei meg når du drar, eller at jeg blir rørt når katten min smiler til meg. Hvorfor skal jeg late som at jeg ikke angrer på at jeg droppa vannfast mascara når kong Harald trer frem foran hele landet med sin nyttårstale?

Det er helt greit at ikke alle er som jeg er, du behøver heller ikke forstå hvorfor jeg gråter av alt. Jeg kan være emosjonell alene om det så skulle være. For det er lov til å gråte. Tårer er jo bare ord som ikke kommer frem. Ord og tanker som sitter fast, og som må finne en annen vei ut.

God jul og godt nytt år! Ikke glem å klem.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: