Så er den store utkledningsfesten over oss igjen - forholdsvis nyimportert i skinnende plast og gummi fra USA.
Her hjemme hvor så godt som alle er rørende enige om at presidenten i USA er det skumleste som skjedd etter at Pompel og Pilt gikk av lufta, har vi likefullt en tendens til å adoptere og omfavne alt amerikanere produserer av kulturuttrykk - uten videre fornorsking av konseptet. Det er egentlig ikke noe å gnåle over - det kunne vært så mye verre. Søk opp «karneval i Oslo 1986» på youtube for eksempel, og kjenn flauheten bre seg i kroppen som varm suppe. Slik kan det altså gå når stive nordboere forsøker å slippe sambaen og kostymegleden løs. Det går ikke det i hele tatt. Bare spør Siv Jensen.
Men Halloween folkens, her har både barn og voksne muligheten til å sende kulturell appropriasjon tilbake dit den kom fra og heller kjøre på med uproblematiske, fryktinngytende antrekk og effekter. Men for å virkelig treffe blink med antrekksvalget skulle man jo tro at det vil være en fordel å ta utgangspunkt i hva vi nordmenn EGENTLIG frykter. Og da blir det plutselig veldig vanskelig igjen.
For på fryktens toppliste finner vi temaer som terrorisme, kreft og det å snakke i forsamlinger. Vi frykter cyberangrep, boligkrakk og naturkatastrofer. Ingen umiddelbare kostymeideer? De mest kreative av oss får muligens noen bilder i hodet - men det spørs om de bør realiseres. På listen finnes altså ingen spøkelser. Ingen zombier. Ingen vampyrer. Og ingen sykepleiere med dype utringninger og spindelvev i håret. La oss stoppe opp litt ved det siste eksempelet. For her er det en tydelig tendens.
Skremmende sexy
Etter mine personlige og totalt uvitenskapelige beregninger viser det seg nemlig at nærmere 90 prosent av alle jentene jeg har vært på Halloween-fest med, (inkludert meg selv, så klart) har valgt et kostyme bestående av korte hullete skjørt og nettingstrømper, dype kløfter og skyhøye hæler. Ja, nesten skummelt sexy har vi møtt opp - og blafret med kunstige øyevipper og tung øyesminke, mens vi har lepjet i oss velkomstdrinken så godt vi klarer uten å ødelegge de påsatte vampyrtennene eller den blodrøde leppestiften.
- Jeg kan godt kle meg ut som et lik, men det skal være et sexy lik.
Det var en av mine frittalende venninner som reflekterte over egne kostymevalg gjennom flere år med Halloween-fest, for voksne vel å merke.
Og ifølge henne selv hadde hun gjort stor suksess ved flere anledninger, og mest vellykket hadde det vært det året hun hadde kledd seg ut som en myrdet misse-dronning, med høy splitt i paljettkjolen og med blodige knivstikk på ordensbåndet i lyseblått.
- Jeg så superhot ut, mintes hun fornøyd.
Men hvorfor være sexy - når du for en gangs skyld kan kjøre på og være skikkelig frastøtende, skummel og ja - i grunn så ufresh du bare vil, spurte jeg tilbake.
- Det er jo fest, og da vil jeg ikke være bare stygg. Vi frykter jo å være stygge, og uttattraktive. Er ikke det hele konseptet bak heks egentlig? En ufruktbar, gammel kvinne skremmer livsskiten ut av barn, andre kvinner og ikke minst menn, spurte hun retorisk tilbake og fortsatte:
- Litt trist er det jo, men da er det er jo mye morsommere å sexe det opp litt! Er det ikke? Det ligger en form for makt i det, faktisk. I alle fall for meg. Også er det jo rett og slett gøy da, jeg orker ikke at absolutt alt må problematiseres HELE tiden. Kan vi ikke bare kle oss ut i det vi har lyst til og bli fulle på vond punch?
Hun hadde som vanlig noen poeng. Men venninnen min med barn i den aller mest intense «trick og treat»-alderen var ikke like begeistret for sexy nurse, sexy ghost, sexy princess eller de langt mørkere forslagene fra internett som du nesten bare må google deg fram til på egenhånd.
- Jeg kunne ønske datteren min bare ville se tøff og skummel ut. Men jeg merker at hun vil pynte seg i tillegg, og at hun syns sminkebiten er det morsomste, sukket hun.
Fjorårets kostyme på tiåringen ble et slags kompromiss mellom klassisk prinsesse-estetikk og zombie, og ifølge venninnen min endte datteren opp med å ligne på en kvinnelig representant fra det spanske kongehuset, viss navn ikke nevnes her.
Skummelt ufresh - det er min plan
For min del ønsker jeg både sexy-sykepleiere og skumle småprinsesser lykke til på den store dagen. Selv har jeg tenkt å holde meg hjemme på Halloween. Jeg orker ikke å kle meg ut eller opp, og har i grunn funnet ut at jeg i kraft av mitt eget hjemlige «grunnkostyme» evner å framskape lette grøss på ryggen hos dem som eventuelt ringer på. For hva skjuler seg bak døra i andre etasje i en gammel bygård i Oslo?
Jo, en kvinne som hver dag etter at hun kommer hjem fra jobb fjerner all sminke, setter håret opp i en hekse-aktig knott oppå hodet, ikler seg noen uformelige kosebukser og en stor hettejakke som hun ofte skjuler deler av ansiktet bak, mens hun huker seg ned i sofaen med krum rygg over godteskålen hun helst ikke vil dele med noen.
Hun er kvinnen ingen vil være. Skremmende ufresh egentlig. Og hva hun finner på når noen ringer på døra kan ingen vite....
LES OGSÅ: Kommentar: - Herlighet så dyrt sportsutstyr er! Best å holde seg inne?
