SKOLESTART: Det var kvelden før førskoledagen det gikk opp for meg, at jeg kom til å bli den ene hysteriske mammaen som ble med ungen sin helt inn i klasserommet.
SKOLESTART: Det var kvelden før førskoledagen det gikk opp for meg, at jeg kom til å bli den ene hysteriske mammaen som ble med ungen sin helt inn i klasserommet.Vis mer

Skolestart

- Var jeg i bunn og grunn bare en ego-kjerring som nektet å gi slipp?

Kvelden før førskoledagen går det opp for journalist Gry Thune at hun kommer til å være den ene hysteriske mammaen som blir med ungen sin helt inn i klasserommet.

Det var kvelden før førskoledagen det gikk opp for meg, at jeg kom til å bli den ene hysteriske mammaen som ble med ungen sin helt inn i klasserommet. På denne forunderlige dagen der barna skal løsrives og få sitt aller første møte med skolevesenet. Underforstått: Du blir ikke med inn i klasserommet.

Det skal sies til mitt forsvar, at jeg selv syntes jeg hadde en temmelig god grunn. Sønnen min har en språkvanske som gjør ham svært vanskelig å forstå. Som mamma har det viktigste i livet vært å se ham - og forstå ham - i ordets dobbelte betydning. Å innse at han kom til å sitte alene i et klasserom, som en av 27 elever og en ukjent lærer  - og ikke bli forstått, var mer enn mitt mammahjerte kunne bære. 

LES OGSÅ: Skolestart: Kan barnet mitt bytte klasse?

Jeg var likevel full av tvil. Var det først og fremst min egen angst dette handlet om? Om det sorgfulle vemodet over skolestart som en markering av hans vei ut mot verden, inn i sitt eget liv, og vekk fra meg?

Stod jeg der og tviholdt på ham? Var jeg i bunn og grunn bare en ego-kjerring som nektet å gi slipp?

En curlingmamma som ikke forstod at det finnes steder som ikke kan kostes? At det var på tide å legge vekk kosten?

«Spør han hva han vil selv» foreslo min kloke pedagogsøster. Så da morgenen kom, følte jeg meg litt fram. «Har du tenkt på at noen kanskje ikke kommer til å forstå hva du sier?» Nei, det hadde han ikke tenkt på. Ikke var han spent heller, og han hadde sovet godt, hadde faktisk ikke tenkt på at han skulle på skolen, sa han, blid og opplagt til meg, som satt skjør og anspent ved siden av. Så jeg valgte for ham. For som nevnt: Å bli sett og forstått… finnes det noe viktigere for et hvilket som helst menneske?

Så stod vi to der, i den enorme skolegården, hans lille hånd i min. Mens de andre foreldrene ble stående igjen for et eget informasjonsmøte, trippet jeg avgårde etter sønnen min og barna deres, liksom-avslappet og smilende, mens blikkene brant i ryggen min.

Det startet bra. Læreren fikk alle til å stille seg opp utenfor klasserommet, en etter en tok han dem i hånda, presenterte seg selv, spurte hva barnet het og ønsket velkommen 27 ganger. En hyggelig gest. At han valgte å ikke hilse på meg, kunne jeg selvsagt godt forstå.

Å få med seg en hysterisk curlingmamma inn i klasserommet... ikke akkurat et drømmescenario for en lærer. 

Jeg satte meg bakerst i klasserommet, på et lavt skap. Foran meg foldet det norske skolevesenet seg ut. Læreren var ung og smilende. Det var ingen tvil om hva han mente var det aller viktigste denne dagen: At barna måtte lære seg til å sitte stille på stolen og kun få komme til orde etter å ha rukket opp hånda. EN finger i været om man ville si noe. TO fingre om man måtte på do - så slapp man å FORSTYRRE undervisningen og de andre. (Ja måtte Gud forby, det skulle ha tatt seg ut, tenkte den hysteriske curlingmamma-hjernen min). 

Mens mitt eget hjerte sank, strakte 27 ivrige barn en finger i været. Alle hadde noe de gjerne ville fortelle om. Også min sønn. Å herregud. Kom de til å forstå ham? Det gjorde de selvsagt ikke - så fra bakre benk åpnet jeg munnen og oversatte det han sa. «Han sier at han allerede kjenner noen som går på skolen». Lærerne lyste opp over å forstå. Sønnen min lyste opp over å bli forstått. I dette halve minuttet, var all tvil om jeg gjorde rett i å være tilstede, som feid bort. 

LES OGSÅ: Kommentar: - Fri meg fra ryddeguruene!

Men herfra gikk det i grunnen bare en vei. For etter at sønnen min og et barn til hadde fått delt det de hadde på hjertet, satte læreren opp et beklagende ansikt overfor de 25 andre: De hadde et program de skulle gjennom. Så forklarte han dagens opplegg: Fargelegg en blomst. Og klipp den ut. 

Som en slags artig liten vri - for å holde dem litt i ånde går jeg ut fra, skulle barna også forflytte seg mellom de ulike bordgruppene, som hver skulle utgjøre ulike stasjoner. På et av bordene skulle det fargelegges. På et skulle de bla i noen tynne hefter som var lagt fram. På en annen stasjon skulle de få bruke noen eldgamle datamaskiner med mus som de færreste i Ipad-generasjonen har kjennskap til. Men aller, aller viktigst: Barna måtte under ingen omstendigheter reise seg fra pultene sine og gå til neste stasjon uten at læreren hadde sagt «VÆRSÅGOD». 

LES OGSÅ: Har du et evnerikt barn? Dette er tegnene du skal se etter

Jeg ble sittende og se på dem. Barna våre. Rett fra barnehage, lek og frihet. Små, fine, hele mennesker, vidt forskjellige. Det var lett å spotte elevene med de største loppene i blodet. De mest dagdrømmende av dem. De mest sjenerte. Nå skulle de alle bli bedømt på hvorvidt de klarte å sitte stille på en stol og husket å rekke en finger i været om de skulle si noe.

Det var som om skolen fysisk forsøkte å feie barna inn i folden, feie vekk alt av iver, lekenhet, impulsivitet - ja alt som er barnlig: Inn i folden med seg. 

«Jeg er ferdig», ropte plutselig en av guttene ivrig ut. «Du trenger ikke rope ut i klasserommet så alle hører det», repliserte læreren strengt. Noen gale tanker begynte å lyne i hodet mitt. Skulle jeg gripe inn? Burde jeg rope ut? «Ikke hør på han! Dere er BARN! Dere skal ikke sitte her i nitti graders vinkel på en stol og være musestille!» Burde jeg be dem følge meg, marsjere i samlet flokk inn på rektors kontor? Be dem holde seg for ørene, mens en curlingmamma eksploderte i fillebiter: HVOR FAEN ER LEKEN? HVEM I HELVETE TROR DERE AT DERE ER, SOM KAN BEHANDLE BARN PÅ EN SLIK MÅTE? HVA SKJEDDE MED Å BLI SETT OG FORSTÅTT? SIDEN NÅR VAR DET IKKE DET VIKTIGSTE?

Mens det brant i mitt indre, tok jeg likevel valget om å gå. Mest for å gi sønnen min mestringsfølelse på at førskoledagen var noe han også fikset helt fint uten mamma. Men også fordi de snart skulle spise og ha friminutt. Så jeg forlot åstedet, småløp hjem og flatet ut på sofaen. Forsøkte å fordøye de enorme inntrykkene og store følelsene.

To timer senere hentet jeg ham. Han kom løpende i mot meg med den lille blå sekken på ryggen, var cirka en halv meter høyere enn da jeg fulgte ham inn. «Hvordan gikk det?» nesten ropte jeg. Det fine ansiktet hans lyste imot meg. «Det var kjempemorsomt, mamma!»

LES OGSÅ: Kjetil Østli: - Han var ikke der. Sønnen min var borte

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: