HOLDE STILEN: Hvor realistisk er det å få til en «fresh jobbstil» med kule sko og små vesker - som småbarnsmor? Foto: All Over Press
HOLDE STILEN: Hvor realistisk er det å få til en «fresh jobbstil» med kule sko og små vesker - som småbarnsmor? Foto: All Over PressVis mer

Kommentar

Veien mot en døllere stil blir til mens du går til barnehagen

Det begynte med at jeg kuttet ut vonde sko. Så syntes jeg trange jeans ble stress. Og nå står jeg ved et veiskille. Skal jeg begynne med allværsjakke til hverdags?

Jeg mistenker at jeg ikke alene. For jeg har sett de drømmende blikkene blant kvinner som meg selv, der vi står ved reolene på Zara og HM og ser for oss at vi skal klakke rundt på kontoret dagen etter i en knallrosa, dobbeltspent dress med noen frekke lakksandaler til, slik de antakelig gjør nedover i Sør-Europa.

Den velkledde dama, med en personlig «vri» på en klassisk stil. Hun vil jeg være! Med tilbehør som stikker seg ut. Kanskje med en av de miniveskene som er så populære nå. Eneste problemet er at da må jeg legge igjen lommebok og mobil for å ha plass til nøkkelkortet til jobben, men fader heller - det er det verdt, tenker jeg.

Jeg har lyst til å se ut som hun jobber med kvinnestoff i en kvinneredaksjon. Det kunne vært meg. Men for øyeblikket ser det mer ut som jeg jobber i en nedleggingstruet lokalavis på et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Hvordan endte jeg her?

La meg være ærlig, slik at dere andre med motebevisstheten i behold, kan unngå å falle utfor stilstupet, slik som jeg har.

Det begynner nemlig helt i det små. Tilsynelatende uvesentlige valg du tar, som du ikke forstår rekkevidden av. Ikke før det er for sent.

Det starter innerst. Med truseskuffen altså. I retrospekt ser jeg at det var galt, men der og da virket det fullstendig logisk. I et anfall av å ville rasjonalisere familiens vaskeprosessser, fikk jeg ideen om å kvitte meg med alt av undertøy som ikke kunne vaskes sammen med mannens boxere på 60 grader. Hva det innebar? Jo, å kaste alle truser med en viss estetisk verdi, eller for å si det på en annen måte: kaste alle truser som prøvde å være noe mer (eller mindre) enn en truse.

Det virker kanskje som en bagatell, men når jeg først vendte meg til bomullstruser med løs strikk, virket det meningsløst å ta på seg sko med høye hæler som tvang meg opp i høyden og til å bevege meg med en viss verdighet og eleganse. Morgenrushet i Oslo sentrum levner dessverre lite rom til verdighet og eleganse. Det nytter ikke å trippe gjennom gatene med en kaffe i hånden. Det handler om å nå fram i tide, og det krever riktig fottøy, et begrep jeg dessverre har lært meg betydningen av. Det trengs nemlig for å forsere hindringer som trikkeskinner, regnvær, stappfulle busser uten sitteplasser, og ikke minst i mitt tilfelle - de 400 meterne fra bussholdeplassen til jobben der det blåser stiv kuling fra høyre uavhengig av årstid.

Jeg drømmer om puffermer og bare skuldre, men vær og omgivelser tvinger meg over i fornuften og inn i vindjakka. Det er som å håpe på filmstjernekjekk kjæreste - og til takke med nabogutten. Hver dag - året rundt.

Jeg har altså blitt en kvinne med bomullstruser og fornuftige sko, og etter at jeg ble mor syns jeg alle jeans som klemmer i midjen er en lidelse, og det er sikkert fordi jeg ble introdusert for gravidjeans (jeans uten linning, med et deilig joggebukseparti fra skrittet og opp) og strengt tatt fikk lyst til å gå i det plagget resten av mitt voksne liv.

Stadig sjeldnere henter jeg fram skinnbukser, sølvskjørt (!) eller leopardhøyhalser (slik som på bildet) fra skapet. Faktisk henger mye av tøyet der som en konstant reminder på hvem jeg var i et tidligere liv. Men det var først da jeg sto på G-sport i forrige uke og vurderte en litt nøytral allværsjakke, og at den antakelig kunne funke «til det meste», at jeg kjente at nå var det nok. For hva ville bli det neste? En «praktisk» sveis som tåler henting og levering i barnehagen?

- Jeg tror du kommer sterkere tilbake, beroliget min barnløse venninne meg da jeg luftet problemstillingen «stilkollaps» for henne på telefon.

- Bare se rundt deg på de damene som er femten år eldre enn deg, de ser mye bedre ut enn det du gjør nå!

Det var antakelig et forsøk på trøst, men ikke funket ikke umiddelbart. Hun fortsatte:

- Jeg vil nesten si at det er en naturlov at stilen blir døllere i den livsfasen du befinner deg i. Livet ditt har aldri vært mindre glamorøst! Med henting, bringing, grøtrester og Netflix. Hva skal du egentlig pynte deg for?

Jeg kjente at dette var verre enn jeg selv opplevde det. Så jeg virkelig så sliten og ufiks ut?

- På jobben min er det damene 50 + som har de absolutt kuleste klærne. De følger med på alt og har bedre tid og bedre råd enn oss andre. Flere av dem ser yngre ut enn oss. Og jeg tror de har oftere sex.

- Jeg vet du prøver å muntre meg opp, men det du sier er at jeg faktisk HAR fått en døllere stil, OG at det er femten år til jeg kommer til å se bra ut igjen?

- Ja. Sånn omtrent.

- Finnes det ingenting jeg kan gjøre i mellomtiden?

Jeg spurte med en oppriktig desperasjon i stemmen. En stor del av meg ønsket fortsatt å være stilig nok at en og annen kunne finne på å spørre hvor jeg hadde kjøpt blusen jeg hadde på meg.

- Mitt inntrykk er at det eneste som hjelper er å pakke de praktiske klærne vekk. Se på det som godteri og potetgull. Du kan ikke ha det i skapet! Det er hardt, men det eneste som fungerer, påsto venninnen min hardnakket.

Hun oppfordret meg til å gå i boden og hente fram de absolutt vondeste stiletthælene jeg hadde på lager.

- Så syns jeg du skal levere i barnehagen, ta bussen til jobb og handle på lokalbutikken etterpå. Og kjenne etter om det er verdt det. Eller om det er helt ok å la femtiåringene vinne fashion-racet akkurat i denne perioden ...