Ingeborg Heldal:

Verden er ikke laget for B-mennesker

Hei, jeg heter Ingeborg, og jeg er B-menneske! Så B-menneske som det går an, faktisk!

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Store deler av livet mitt er blitt brukt til å tenke på søvn, lengte etter søvn, bekymre meg for om jeg får nok søvn, telle timer til jeg må stå opp, grue meg til jeg skal stå opp og glede meg til jeg skal legge meg. Alt dette betyr ikke at jeg er en inaktiv menneskelig versjon av et dovendyr, jeg vil strekke meg så langt som å si så langt derifra. Det er bare det at jeg er så helt ubeskrivelig, ufattelig, umenneskelig trøtt om morgenen.

Og verden er ikke laget for oss murmeldyr. Det virker som den er laget for folk som spretter duggfriske opp i seksdraget, og nærmest verker etter å få noe ut av dagen.

- Jeg levde som en liten vampyr

Da jeg gikk på videregående skole, måtte jeg i tre år ta bussen den drøye mila fra Brøttum til Lillehammer. ­Bussen gikk nøyaktig ti over sju, og siden dette var helt på slutten av åttitallet, gjorde ikke håret seg selv, for å si det sånn. Det står fremdeles for meg som et mareritt å stå under lysstoffrørene på badet i kjelleren og tupere luggen manisk, mens pappa ropte fra overetasjen at ­bussen gikk om tre minutter. Jeg droppet som regel frokost for å få tid til å frenetisk spraye luggen på plass med Elnett-hårspray, som sved i nesa og lå som et teppe av dis rundt meg omtrent fram til storefri.

Og i helgene gledet jeg meg mest av alt til å sove lenge. Og da mener jeg lenge. Da jeg flyttet til Trondheim for å studere, kunne det bety dyne og slaraffenliv til langt utpå ettermiddagen i mitt nyvunne, frie hybelliv. For der i Kjøpmannsgata, mens sola sank i horisonten over Nidelven, gikk jeg fra murmeldyr til en virvelvind av kreativitet, energi og entusiasme. Alt pensum ble slukt på kveldstid, alle oppgaver ble skrevet etter mørkets frambrudd. Og var det snakk om en fest, var jeg forrest i køen, først på dansegulvet og førstemann opp på ­bordet.

Jeg levde med andre ord mitt aller beste B-menneskeliv, som en liten vampyr.

- Jeg kan ikke huske sist jeg lanserte nachspiel som et seriøst alternativ

Og det er litt slik fremdeles. Ikke i like ekstrem grad, så klart. Jeg skal jo både få ungen av gårde på skolen, gjerne både mett og i godt humør, og de første møtene begynner som regel klokka 09, og jeg kan ikke huske sist jeg danset på et bord eller lanserte nachspiel som et seriøst alternativ. Men fremdeles kan jeg flere dager kjenne at det først er i skumringen virketrangen virkelig setter inn! Plutselig er jeg full av ideer og klar for både topptur, bollebaking, lesesirkel og badeland. Bare helst etter klokka ni om kvelden. Men da er det jo ­ingen som vil på topptur.

Så jeg har lært meg å virke i en verden som vil at alt skal begynne i takt med at sola står opp, ikke at den går ned. Og jeg er blitt mye flinkere til det. Og så hjalp det selvsagt godt at jeg sluttet å tupere håret. Sparer tross alt en god halvtime der hver eneste morgen.

Men fremdeles gleder jeg meg til helgene hvor jeg kan sove lenge. Det tror jeg aldri jeg kommer til å vokse fra.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer