Du vet den følelsen du fikk da du som overmodig, festklar 16-åring stjal vin i kjellerboden, kjøpte røyk for uke­pengene, selvsagt ble fersket av mor og far, og i stedet for en skikkelig skyllebøtte fikk et bebreidende, litt trist blikk og et: – Vi er ikke ­sinte på deg, Ingeborg, vi er bare veldig, veldig skuffet.

Å, som det sved! Det var det aller, aller verste! En ting var å få skikkelig kjeft. Da gikk det jo faktisk an å svare med samme mynt, rope tilbake og smelle hardt, hardt med døra til rommet. Det var nesten noe tilfredsstillende i det. Men pappas skuffede blikk … Det var nesten ikke til å bære. Det satte seg som en sviende, ­liten klump i magen, og tok mange dager å få bort.

Heldigvis er det mange år siden jeg har hatt behov for å snike til meg noe som helst fra mammas og ­pappas kjellerbod som potensielt kunne føre til skuffede blikk og påfølgende dårlig samvittighet. Men frykten for å skuffe noen ble med meg lenge etter at jeg flyttet ut fra jenterommet.

Skuffe som venninne, skuffe som kjæreste, skuffe som mor eller skuffe på jobben. For det sier seg jo selv at det ikke går an å gå gjennom livet uten å skuffe noen. ­Kjæresten min ble for eksempel greit skuffet over meg den gangen jeg lånte bilen hans og lagde verdens lengste ripe i lakken etter et særdeles hjelpeløst forsøk på å lukeparkere. Eller den gangen jeg var så opptatt av meg selv at jeg ikke klarte å stille ordentlig opp for ­venninnen min som hadde kjærlighetssorg. Hun ble greit skuffet, for å si det sånn, og med rette.