Ingeborg Heldal:

Vi er ikke sinte...

En av de verste følelsene som finnes, er følelsen av å ha skuffet noen.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Du vet den følelsen du fikk da du som overmodig, festklar 16-åring stjal vin i kjellerboden, kjøpte røyk for uke­pengene, selvsagt ble fersket av mor og far, og i stedet for en skikkelig skyllebøtte fikk et bebreidende, litt trist blikk og et: – Vi er ikke ­sinte på deg, Ingeborg, vi er bare veldig, veldig skuffet.

Å, som det sved! Det var det aller, aller verste! En ting var å få skikkelig kjeft. Da gikk det jo faktisk an å svare med samme mynt, rope tilbake og smelle hardt, hardt med døra til rommet. Det var nesten noe tilfredsstillende i det. Men pappas skuffede blikk … Det var nesten ikke til å bære. Det satte seg som en sviende, ­liten klump i magen, og tok mange dager å få bort.

Heldigvis er det mange år siden jeg har hatt behov for å snike til meg noe som helst fra mammas og ­pappas kjellerbod som potensielt kunne føre til skuffede blikk og påfølgende dårlig samvittighet. Men frykten for å skuffe noen ble med meg lenge etter at jeg flyttet ut fra jenterommet.

Skuffe som venninne, skuffe som kjæreste, skuffe som mor eller skuffe på jobben. For det sier seg jo selv at det ikke går an å gå gjennom livet uten å skuffe noen. ­Kjæresten min ble for eksempel greit skuffet over meg den gangen jeg lånte bilen hans og lagde verdens lengste ripe i lakken etter et særdeles hjelpeløst forsøk på å lukeparkere. Eller den gangen jeg var så opptatt av meg selv at jeg ikke klarte å stille ordentlig opp for ­venninnen min som hadde kjærlighetssorg. Hun ble greit skuffet, for å si det sånn, og med rette.

Men mest av alt tror jeg vi blir skuffet over oss selv når vi feiler. Vi har en tendens til å stille mye høyere krav til oss selv enn alle andre. Hvis vi ikke lykkes på alle områder, er den der, den lille, vonde klumpen i magen som indikerer at du er en skuffelse.

Jeg kan nesten ikke forestille meg hvordan det må ha vært for Agnete Saba, som åpenhjertig i denne ­utgaven av KK forteller om hvordan hun følte at hun ­skuffet hele Norge da hun ikke kom til finalen med «Icebreaker» i Eurovision i 2016. Hun forteller om den dårlige samvittigheten og følelsen av ikke å fortjene plassen hun hadde fått, at den burde gått til noen ­andre.

Jeg kan ikke huske at én slik tanke streifet meg, og jeg er mer enn middels opptatt av Eurovision. Jeg husket bare at jeg tenkte på hvor modig Agnete var, hvor fantastisk hun sang, og hvor stort det var at hun gjennomførte som hun gjorde. Ikke én gang tenkte jeg at hun hadde skuffet noen.

Så kanskje vi skal prøve å være litt mindre skuffet over oss selv de gangene alle forventningene ikke fylles? Da tror jeg det blir enklere å håndtere de gangene ­andre blir skuffet over oss også. For det er ikke noe mål å gå gjennom livet uten en eneste ripe i lakken. Ingen er perfekte. Og du er ikke et helt menneske hvis du ikke én gang i løpet av livet har hørt ordene: – Vi er ikke sinte på deg, vi er bare veldig, veldig skuffet.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer