LYKKE: Vår spaltist Anette Wingerei Stulen skriver denne uken om hvordan finne gleder i hverdagen. Foto: Frida Marie Grande
LYKKE: Vår spaltist Anette Wingerei Stulen skriver denne uken om hvordan finne gleder i hverdagen. Foto: Frida Marie GrandeVis mer

Kommentar

«Vi glemmer at de vi sammenlikner oss med også er mennesker, med feil, mangler og utfordringer, akkurat som oss selv»

Ingen er lykkelig hele tiden. Ingen er perfekt, skriver spaltist Anette Wingerei Stulen om det å bli et lykkeligere menneske.

Den siste tiden har jeg begynt å legge merke til at jeg oftere og oftere er en utgave av meg selv jeg ikke ønsker å være. En som irriterer seg over alt og alle. En som ikke liker andre mennesker. En som blir sint bare av tanken på at «Paradise Hotel» finnes. Og går og irriterer seg over folk på bussen; Spesielt de som ikke venter med å gå på før andre har gått av. En som er dum nok til å lese kommentarfeltene under artikler om flyktninger og innvandrere, og som lar seg lett provosere av hat og ignoranse.

SAMMENLIGNER OSS: Vi sammenligner oss ofte med andre - men glemmer som regel at disse andre heller ikke er helt perfekte, og antagelig har ting de sliter med de også.  Foto: Plainpicture
SAMMENLIGNER OSS: Vi sammenligner oss ofte med andre - men glemmer som regel at disse andre heller ikke er helt perfekte, og antagelig har ting de sliter med de også. Foto: Plainpicture Vis mer

Og du vet de folka som sier ting som «bare tenk positivt» eller «det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det» og poster inspirasjonssitater i solnedgang på Facebook? De er nesten verst av alle.

Så blir jeg sint på kroppen min som ikke vil samarbeide med meg, og som har gått til krig mot seg selv. Så sint blir jeg på kroppen min, at jeg også har erklært krig mot den, og hverdagen består av å manøvrere seg rundt i en kaotisk slagmark, hvor ett feilsteg kan være fatalt.

LES OGSÅ: - Jeg er en ung, selvstendig kvinne som lever i 2016 - jeg trenger ikke en mann!

I tillegg til alle hverdagens små og store problemer, så skjer det jo helt grusomme ting ellers i verden, av og til så mye, så ofte, og så umenneskelig grotesk, at man nesten ikke klarer å ta det inn over seg. Så blir jeg sint på hvor urettferdig verden er og hvor grunnløst onde mennesker kan være. Og så blir jeg trist over hvor meningsløst alt føles.

Og midt oppi alt dette er det kanskje ikke så rart jeg mister gangsynet litt, og av og til glemmer at det ikke bare er slitsomt, men også ganske fint å være menneske.

For livet er vondt og vanskelig, men det er fader meg ganske fint også, og jeg vil ikke være hun sure, bitre med sinnarynke og kronisk håpløshetsfølelse. Mulig jeg kan komme unna med det når jeg er 70, men jeg er tross alt bare 25, og det er kanskje litt tidlig å gi opp verden og menneskeheten nå?

Det viste seg fort at perfeksjon og lykke har blitt synonymer i dagens samfunn, Vi går livene våre etter i sømmene og annenhver artikkel i aviser og blader handler om hvordan vi kan bli perfekte; få perfekte hjem, perfekt familie, perfekt kropp, perfekt middag, perfekt hud og så videre. Inntrykket er altså at veien til lykke er gjennom å etterstrebe det perfekte. Men hvis det hadde eksistert en universell oppskrift på lykke, så tror jeg ikke at perfeksjon 

.LES OGSÅ: Brev til min fremtidige datter

Vi sammenlikner oss med andre, og glemmer til stadighet at de andre vi sammenlikner oss med også er mennesker, med feil, mangler og store og små utfordringer, akkurat som oss selv. Ingen er lykkelig hele tiden. Ingen er perfekt.

Som sagt tror jeg ikke lykken er å finne i perfeksjonsjaget. Ei heller kan vi forvente oss å være lykkelige absolutt hele tiden. Men vi kan gjøre små grep for å oppleve flere små glimt av og øyeblikk med lykke og jobbe for at de gode øyeblikkene forekommer oftere enn de mørke og triste. 

Jeg skal ikke klatre opp på en høy hest og komme med formaninger om hvordan finne glede i de små tingene, som dere skjønner er jeg ikke veldig fan av inspirasjonssitater og klisjeer, men så er det nå likevel sånn at klisjeer er klisjeer for en grunn. Og selv en kyniker som meg kommer ikke unna hvor mye de små tingene faktisk kan bety, hvis man legger merke til og lærer seg å sette pris på dem.

Noen ganger er lykken å få en klem, andre ganger må vi grave dypt og lenge for å oppdrive noen form for lykkefølelse. Ekspertene råder oss til å gjøre mer av det som gjør oss glad. Ganske banalt egentlig, likevel vanskeligere enn man skulle tro, enkelte ganger.

Undersøkelser har vist at vi er lykkeligst i julen, så jeg har bestemt meg for å innføre det jeg har valgt å kalle hverdagsjul. Jeg ønsker meg mer av julens verdier og prioriteringer i livet mitt. Jeg, og sikkert mange andre, kan nok bli flinkere til å være mer til stede, bry oss om og bruke tid og krefter på andre mennesker. For lykke avhenger ikke bare av oss selv, men også de menneskene vi har rundt oss.

Så min oppfordring til meg selv, og til alle andre som vil ha bukt med sinnarynka og håpløshetsfølelsen: Tilbring mer tid med de du er glad i og bryr deg om. Vis dem at de er viktige og at du ønsker dem alt godt. Le. Snakk. Se hverandre. Gi noen en klem. Eller ti. Ta med deg julens generøsitet og raushet i alt du gjør. Smil mer. Vær til stede. 

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: