Da jeg oppdaget at jeg var retusjert, ble jeg skuffet. (Elle-saken om kroppspositivsme. red.anm.) I ettertid har jeg fått mye støtte, men jeg har også sett debatten gå om at jeg juger, eller at jeg bare burde være glad til. Jeg ble jo tross alt penere. Men jeg er ikke glad. Å retusjeres er personlig noe jeg ikke setter pris på, men mine følelser i dette er irrelevante. Det er signalene det sender ut jeg bryr meg om. Folk som ser på bildet og sammenligner seg. Andre mennesker med en kropp som min, som skammer seg over at de ikke har like glatt hud, eller like lite nupper og hår som hun på bildet. Men hun på bildet ser jo heller ikke sånn ut.
Sammenligningsgrunnlaget er falskt, også for meg.
Da Cecilia sendte meg en epost, ble jeg først trist. Historien hun fortalte var vond, og så altfor gjenkjennelig. Et liv fylt av selvhat, som resultat av negativ og skadelig input i forhold til egen kropp. Men Cecilia ønsket å snu det negative til en positiv greie. Hun ønsket å bevise at du ikke trenger photoshop for å ta fine bilder, og at det ligger en helt annen styrke i det ekte og uretusjerte.
Etter å ha snakket med Cecilia og hennes historie var jeg ikke i tvil om at dette var noe jeg ville være med på. Men det er lett å være tøff på telefonen. Da jeg derimot sto ved Aker Brygge, i en altfor trang hvit kjeledress, med en klase druer, uten eyeliner, var jeg dog ikke så sikker lengre. Hvis du har hørt begrepet «Danny DeVito in drag», så følte jeg meg sånn.
«Det er nok misvisende bilder av kvinnekroppen som det er, og jeg vil ikke bidra til flere»
Jeg ser ut som jeg gjør, og jeg er fornøyd med det. Men det var skummelt likevel. Nå var det så bevisst at jeg ikke skulle fikses på, hvilket betydde at alle nupper, valker, bartehår og rusk i øyet kom med. I tillegg sto jeg ute blant folk og skulle være modell. Seriøs og sterk. Også hadde vi så få sjanser. Et bilde, og det var det.
Jeg synes egen reaksjon er interessant og sier så mye. Her skal jeg liksom være frøken kroppspositiv, og blir stresset for at bildene blir som de blir. I tillegg fikk jeg ikke ha eyeliner på, og gamle fordommer mot eget utseende spratt frem. Det var skummelt rett og slett.
Men til tross for blikk og egne fordommer dukket det opp fine øyeblikk også. Som den lille gutten som ble stående å se storøyd på meg og vinke, mens jeg sto med rumpa bar i en dressjakke bakfrem. Det fine var at han ikke reagerte med avsky. Han var fasinert. Jeg sa hei, og han lo ut et hei selv, og løp videre.
For min del sier det noe viktig. Barn er ikke født med fordommene vi voksne har. For han var det gøy å se en tjukk, nesten naken dame i parken. Det var de voksne som ga blikkene jeg kjenner så altfor godt igjen. De bikkene som fylles av skam. En form for sekundærskam, som overføres fra deres holdninger til meg, og som gjorde mitt stolte og fine øyeblikk tidvis vondt. Den lille gutten reddet dagen.
7 av kjendisenes verste Photoshop-tabber
Det skal så lite til, begge veier.
Cecilia har en reell mulighet til å gjøre en endring i noens liv, og hun bruker den. Det står det respekt av.
Takk.
