Da jeg oppdaget at jeg var retusjert, ble jeg skuffet. (Elle-saken om kroppspositivsme. red.anm.) I ettertid har jeg fått mye støtte, men jeg har også sett debatten gå om at jeg juger, eller at jeg bare burde være glad til. Jeg ble jo tross alt penere. Men jeg er ikke glad. Å retusjeres er personlig noe jeg ikke setter pris på, men mine følelser i dette er irrelevante. Det er signalene det sender ut jeg bryr meg om. Folk som ser på bildet og sammenligner seg. Andre mennesker med en kropp som min, som skammer seg over at de ikke har like glatt hud, eller like lite nupper og hår som hun på bildet. Men hun på bildet ser jo heller ikke sånn ut.

Sammenligningsgrunnlaget er falskt, også for meg.

Da Cecilia sendte meg en epost, ble jeg først trist. Historien hun fortalte var vond, og så altfor gjenkjennelig. Et liv fylt av selvhat, som resultat av negativ og skadelig input i forhold til egen kropp. Men Cecilia ønsket å snu det negative til en positiv greie. Hun ønsket å bevise at du ikke trenger photoshop for å ta fine bilder, og at det ligger en helt annen styrke i det ekte og uretusjerte.