Da jeg ble mamma lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle bli en av de mødrene som harselerte på nett om unger og det som medfølger, men nå, snart to år senere, må jeg nok spise mine egne ord.

For den siste tiden har jeg sittet her på hjemmekontoret og brent inne med en sterk trang til å ta opp en ting jeg bet meg merke i da jeg gikk gravid: Nemlig hvor få det er som reiser seg for deg i kollektivtrafikken.

For hjelp, her har Ola og Kari Nordmann en skremmende lang vei å gå, og jeg tror det er spesielt viktig å snakke om dette nå som restriksjonene er lettet på og stappfulle busser er blitt en del av hverdagen igjen.

Stående i midtgangen på termindatoen min

Jeg kan nemlig telle på en hånd hvor mange ganger jeg fikk tilbud om å sitte da jeg tok bussen frem og tilbake til helsestasjonen - det er noen hender for lite spør du meg.

Nå skal det sies at magen min lot vente på seg, så jeg har full forståelse for at mine medpassasjerer ikke reiste seg de syv første månedene - det hadde ikke jeg heller gjort om ikke jeg var hundre prosent sikker på at vedkommende var gravid.