Da jeg ble mamma lovet jeg meg selv at jeg ikke skulle bli en av de mødrene som harselerte på nett om unger og det som medfølger, men nå, snart to år senere, må jeg nok spise mine egne ord.
For den siste tiden har jeg sittet her på hjemmekontoret og brent inne med en sterk trang til å ta opp en ting jeg bet meg merke i da jeg gikk gravid: Nemlig hvor få det er som reiser seg for deg i kollektivtrafikken.
For hjelp, her har Ola og Kari Nordmann en skremmende lang vei å gå, og jeg tror det er spesielt viktig å snakke om dette nå som restriksjonene er lettet på og stappfulle busser er blitt en del av hverdagen igjen.
Sara blir irettesatt når hun sier at hun har født
Stående i midtgangen på termindatoen min
Jeg kan nemlig telle på en hånd hvor mange ganger jeg fikk tilbud om å sitte da jeg tok bussen frem og tilbake til helsestasjonen - det er noen hender for lite spør du meg.
Nå skal det sies at magen min lot vente på seg, så jeg har full forståelse for at mine medpassasjerer ikke reiste seg de syv første månedene - det hadde ikke jeg heller gjort om ikke jeg var hundre prosent sikker på at vedkommende var gravid.
Men da tilbudet om å sitte fortsatte å utebli uke etter uke, og jeg til slutt stod der på termindatoen min, rund som ei kule, og vagget i midtgangen på 100 bussen, kjente jeg på en enorm skuffelse.
For er vi virkelig så lite observante? Eller handler det rett og slett om holdningene våre?
- Jeg ville gå på do uten smerter, ikke ligge sammen
Kan hun gå, så kan hun stå
I ettertid har jeg tenkt mye på hva som kan være årsaken til at så få velger å reiser seg for gravide, og ikke minst eldre, i kollektivtrafikken.
Joda, vi nordmenn er et relativt reservert folkeslag. Vi synes det er skummelt å få øyekontakt med fremmede, og skyr small talk som pesten. Og gud forby om noen våger å sette seg i setet ved siden av oss på bussen - da skal vedkommende være glad for at et blikk ikke kan drepe.
Flere ganger fikk jeg nesten følelsen av at folk ble irriterte da jeg kom på bussen. Det kunne minne om en scene fra Tines reklamefilm for Go'morgen yoghurt. Den med han svensken i den lilla kondomdrakten som skal representere «sulten».
Du vet, han som hvisker til ei jente som sitter på bussen at hvis den gamle dama med stokk kan gå, ja da kan hun jammen meg stå også.
Men fra spøk til alvor, er det ikke normal høflighet å i det minste spørre den gravide om hun kunne tenke seg å sitte? Er du heldig så sier hun «tusen takk, det var veldig snilt, men jeg skal av på neste stopp». Så kan du sitte der og scrolle videre på telefonen din, kanskje med litt bedre samvittighet.
«Baby on board»
En dag snakket jeg med kusinen min som bor i London. Hun fortalte at der får alle gravide utdelt en button til å feste på jakka hvor det står «Baby on board» - for selvsagt skal de gravide få sitte når de først reiser kollektivt.
Hvorfor i alle dager har vi ikke en slik button her i Norge? Etter å ha googlet litt fant jeg en artikkel på Aftenposten fra 2014, hvor designbyrået Lilly Labs hadde designet et jakkemerke med budskapet «Gravid ikke feit».
På det tidspunktet ba de folk om å støtte prosjektet på Kickstarter, men siden vi ikke har sett noe til disse jakkemerkene i ettertid, regner jeg med at de ikke fikk den støtten de trengte til å starte produksjonen.
Det synes jeg er skikkelig synd, for her sitter vi syv år senere og ingenting har skjedd.
Hets under graviditet: «Skal du føde tenåringer, eller?»
Hvem har ansvaret?
Så hvem har ansvaret? Er det Ruter, som i artikkelen fra 2014 uttalte at de syntes et slikt jakkemerke var en god idé? Eller er det kanskje vår tidligere statsminister Erna Solberg, som i nyttårstalen sin fra 2019 oppfordret familier til å få flere barn?
Ikke vet jeg, men nå som pandemien er på hell og bussene fylles opp, tror jeg det er viktig at vi alle tar på oss litt av ansvaret og løfter blikket fra til tid annen.
Det er det minste vi kan gjøre.
Og ja, til slutt: jeg vet at det å være gravid ikke er en sykdom, men det er tungt å bære rundt på de ekstra kiloene. Så vær høflig mot gravide og reis deg på bussen!
Flere fødselsdeprimerte under corona-pandemien: - Mange har vært for mye alene
