Jeg har en klok mamma. Og den kloke mammaen min mener altså at vi bør se på hvordan folk behandler dyr når vi skal gjøre oss opp en mening om dem. Og selv om det er mange, mange år siden hun ytret de bevingede ord, er de blitt liggende i bakhodet mitt. Er du ikke snill mot dyr, vel, da er du ikke grunnleggende snill. Jeg kan bli rasende hvis jeg ser noen sparke etter en due eller ­kaste småstein etter endene i parken. Da går alarmen: VÆR SNILL MOT DYR!

Selv vokste jeg opp med katter, noe som har gjort meg til et helstøpt kattemenneske. Jeg elsker de nydelige, selvstendige pelsdottene som smyger seg smidig rundt beina dine når de vil ha noe, men som kan være totalt uinteressert i deg det neste øyeblikket. Som maler så det høres ut som motoren på en veteranbil når du klør dem bak øret, men som vennlig, men bestemt kan finne på å sette klørne i deg når de synes det får være nok. Og pelsen som er så myk og skinnende glatt og god å stikke nesa ned i når verden går meg imot. Jeg synes til og med katter ­lukter godt.

Vi hadde flere ­katter i oppveksten min, men den som satte de dypeste sporene, var Eldar (jepp, han var oppkalt etter Eldar Vågan). Jeg husker ikke akkurat når han ble en del av familien vår, men jeg vil tippe det var midt på 80-tallet en gang. Han var ikke noen fancy rasekatt, vi hadde fått ham fra en av nabogårdene, men han hadde nok noe skogkatt i seg, for han hadde lang pels og små dotter på ørene. Han var lyse­grå og hvit, bitte liten og helt nydelig. Vi koste ham nesten i stykker, og selv om han egentlig skulle ha sengen sin på vaskerommet, orket ikke mamma mer enn ti sekunder av de ynkelige, små ­mjauene, så han havnet fra første natt i dobbeltsengen hos mamma og pappa.