Ingeborg Heldal:

Visdomsord og katter

Det meste du trenger å vite om et menneske, kan du finne ut ved å se på hvordan de behandler dyr, sa mamma til meg en gang.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Jeg har en klok mamma. Og den kloke mammaen min mener altså at vi bør se på hvordan folk behandler dyr når vi skal gjøre oss opp en mening om dem. Og selv om det er mange, mange år siden hun ytret de bevingede ord, er de blitt liggende i bakhodet mitt. Er du ikke snill mot dyr, vel, da er du ikke grunnleggende snill. Jeg kan bli rasende hvis jeg ser noen sparke etter en due eller ­kaste småstein etter endene i parken. Da går alarmen: VÆR SNILL MOT DYR!

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Selv vokste jeg opp med katter, noe som har gjort meg til et helstøpt kattemenneske. Jeg elsker de nydelige, selvstendige pelsdottene som smyger seg smidig rundt beina dine når de vil ha noe, men som kan være totalt uinteressert i deg det neste øyeblikket. Som maler så det høres ut som motoren på en veteranbil når du klør dem bak øret, men som vennlig, men bestemt kan finne på å sette klørne i deg når de synes det får være nok. Og pelsen som er så myk og skinnende glatt og god å stikke nesa ned i når verden går meg imot. Jeg synes til og med katter ­lukter godt.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Vi hadde flere ­katter i oppveksten min, men den som satte de dypeste sporene, var Eldar (jepp, han var oppkalt etter Eldar Vågan). Jeg husker ikke akkurat når han ble en del av familien vår, men jeg vil tippe det var midt på 80-tallet en gang. Han var ikke noen fancy rasekatt, vi hadde fått ham fra en av nabogårdene, men han hadde nok noe skogkatt i seg, for han hadde lang pels og små dotter på ørene. Han var lyse­grå og hvit, bitte liten og helt nydelig. Vi koste ham nesten i stykker, og selv om han egentlig skulle ha sengen sin på vaskerommet, orket ikke mamma mer enn ti sekunder av de ynkelige, små ­mjauene, så han havnet fra første natt i dobbeltsengen hos mamma og pappa.

Vi merket ganske tidlig at han hadde mye personlighet, for å si det forsiktig. Han var rett og slett, hvordan skal jeg si det, ikke så veldig vennlig. Og etter som han ble eldre, minnet han mer og mer om en gammel, sur gubbe. Han nektet å bli kost med, oppførte seg tidvis ganske brutalt i nabolaget, og kunne finne på å sitte bak sofaen i timevis for å vente på at en intetanende stakkar skulle sette seg godt til rette slik at han kunne sette klørne i leggen eller nakken på vedkommende. Jeg tror det var hans litt slemme form for humor. Men hver eneste kveld lillesøsteren min skulle sove (hun var fryktelig mørkredd på denne tiden), gikk han inn på rommet hennes og la seg rundt hodet hennes som en pelskrage, som om han ville holde alle skumle ting og lyder unna. Så fort hun hadde sovnet, ruslet han ut igjen, så kom ikke og fortell meg at dyr ikke kan oppfatte menneskers følelser.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Det er mange, mange år siden han vandret til de evige jaktmarker, og det har vært katter etter ham også, men jeg glemmer aldri den sure, snille, egenrådige, morsomme, vanskelige «gubben» som var Eldar.

Om du foretrekker hund, hest, katt, papegøye, pinnedyr, skilpadde eller kanin, så husk på mammas ord neste gang du er litt usikker på folk: Du finner ut det meste du trenger å vite ved å se på måten de behandler dyr.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer