SUSANNE HOLZWEILER: - Jeg jobber nok mye mer enn de fleste, men det er livsstil, og jeg elsker det. Nå har jeg også lært meg å sette grenser, sier Susanne til KK. Foto: Astrid Waller
SUSANNE HOLZWEILER: - Jeg jobber nok mye mer enn de fleste, men det er livsstil, og jeg elsker det. Nå har jeg også lært meg å sette grenser, sier Susanne til KK. Foto: Astrid Waller
Susanne Holzweiler:

- Andreas spurte om vi skulle starte butikk, men siden vi ikke hadde nok penger til det, ble det agentur i stedet

Susanne og broren Andreas startet Holzweiler for 11 år siden. I dag er så godt som hele familien ansatt - og tatovert med firmaets logo.

- Jeg elsker dette stedet!

Solen gjør en halvhjertet gjerning med å lyse opp en stille Lysaker brygge, som ligger forlatt og uvirksom i det kjølige høstværet. Borte er summingen av sommer, men i ett lokale summer det uansett årstid. Her ved vannkanten holder Holzweiler til, og folkene bak det norske klesmerket har ikke akkurat ligget på latsiden den siste tiden.

Susanne Holzweiler Røe rakk nylig akkurat å lande hjemme i Oslo mellom innsalgsjobber i New York og Net-a-Porter-møter i London. Nå er hun hjemme igjen, men kalenderen er stappfull. Høst betyr reising for en som jobber i motebransjen, og Holzweiler er i ferd med å markere seg internasjonalt, etter å ha tatt Norge med storm. Det er kanskje ikke full storm i resten av verden ennå, men det brygger i hvert fall opp til frisk bris. Kanskje til og med kuling. Susanne smir mens jernet er varmt, og nå er det brennhett. Hun liker det sånn.

- Vi har bygget sten for sten. Nå går det bra, og jeg kan bruke tid på å være kreativ. Endelig har jeg virkelig drømmejobben i egen bedrift. Det har tatt ti år.

LES OGSÅ: - Når det gjelder det å skulle skille seg ut, så er det nok mange som skorter det til

Bygd på kjærlighet

Det er 11 år siden hun og broren, Andreas, startet agentur sammen. Siden har så å si hele familien kommet inn i bedriften. Moren hjalp til med startkapital og er medeier. Faren likeså. Andreas sin ektefelle, Maria Skappel, er Holzweilers designer. Og da Susannes mann, Øystein, spyttet inn ekstra kapital på et litt slunkent tidspunkt for selskapet, ble også han medeier.

- Uproblematisk, fastslår Susanne, om de mildt sagt tette forholdene.

- Det er aller mest på godt. Det kan bli noen fighter innimellom, men da er det streite pucker, for det er ingen som går og holder noe inni seg. Er noen frustrert, tar vi det med én gang. Men det kan jo hende de ansatte synes det blir litt vel ærlig innimellom, sier hun og ler.

Plussiden er så mye, mye større enn minussiden.

- Jeg får brukt så mye tid med familien min, og jeg elsker å være med dem. Den største jobben er å legge vekk jobben rundt middagsbordet.

Det er de bevisste på. De skal også være en helt vanlig familie.

- Når jeg skal på middag til mamma på kvelden, når jeg kommer inn døren, da er det som å se henne som mamma, selv om vi har vært på jobb sammen hele dagen. Det er veldig fint.

FAMILIEKJÆR: - Andreas og jeg er superclose, sier storesøster Susanne Holzweiler om forholdet til lillebroren. FOTO: Astrid Waller
FAMILIEKJÆR: - Andreas og jeg er superclose, sier storesøster Susanne Holzweiler om forholdet til lillebroren. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Kanskje er det noe med denne familien som gjør søskenparet rustet til å bryne seg på intet mindre enn verdens motebransje. Susanne tenker seg om.

- Vi er en skikkelig kjernefamilie, overøst med kjærlighet fra foreldrene våre hele livet. Men vi har ikke gründerforeldre. Mamma og pappa hadde helt vanlige jobber. Ikke er vi fra en pengesterk familie heller.

- Vi er egentlig helt vanlige, men med veldig mye kjærlighet. Andreas og jeg har alltid vært superclose og har ubetinget tillit til hverandre. Det er et dynamisk forhold, vi stoler på hverandre og unner hverandre alt godt. Om en av oss gjør mer eller mindre i en periode, så har vi samme «mindset» på at det utligner seg over tid. Vi utfyller hverandre utrolig bra, vi har like verdier, men er forskjellige.

LES OGSÅ: Line Langmo: - Jeg lar ikke frykten prege hverdagen min

Yoga fremfor Netflix

Og de tar vare på hverandre.

- På 11 år er man gjennom noen livskriser. Jeg har vært med i hans, og han i mine.

For Susanne kom det en krise for to år siden.

- Jeg gikk skikkelig på veggen, og det ble en aha-opplevelse på at jeg ikke kan gjøre alt. Jeg jobbet hver kveld, helg, hvert ledige minutt, men så kom jeg til et punkt hvor jeg ikke engang klarte å åpne mac-en.

Det lærte hun mye av: at også hun må logge av.

- Jeg jobber nok mye mer enn de fleste, men det er livsstil, og jeg elsker det jeg jobber med. Nå har jeg lært meg å sette grenser. Det er greit å legge fra meg perfeksjonisten, stole på folk rundt meg. Det har egentlig også gjort underverker i bedriften, fordi de andre tar mer ansvar. Tidligere var det sånn «Susanne fikser det», men jeg gjør ikke det lenger. Jeg lar folk drite seg ut, og så får det heller koste litt.

- Hvordan kom du deg videre fra denne smellen?

- Jeg gjorde yoga, gikk turer og til psykolog. Jeg har alltid gjort yoga og prøvd å meditere. Så jeg foret kroppen og hodet med positive ting, mediterte masse, gjorde mer yoga, men ikke veldig fysisk, for jeg var helt ute. Det fikk meg på beina kjappere enn jeg hadde klart uten. Nå mediterer jeg én til to ganger hver eneste dag.

Mange ville blitt liggende. Mange blir liggende. Hva er det med Susanne som gjør at hun skjønner hvilke grep hun må gjøre?

- Jeg jobber mye med hodet mitt, leser masse bøker, og har et bevisst forhold til hva jeg putter inn. Jeg ser ikke masse serier.

- Hæ? Aldri? Ikke litt Netflix-binging engang?

- Nei, aldri. Noen ganger prøver jeg, og så kjeder jeg meg. Alle snakker om disse seriene, så jeg blir jo helt utenfor. Det eneste jeg var med på, var Skam.

Susanne hører heller på podcast.

- Amerikanske med sånn «believe in yourself»-budskap.

Hun ler.

- Det funka for meg!

LES OGSÅ: Utbrenthet - dette er tegnene du bør ta alvorlig

Kunne vært hva som helst

Det er nesten så det kan være godt å vite at også Susanne har en grense. For hun får det meste til å høres så enkelt ut, som om de «vanlige» fortellingene man får fra de som har startet noe på egenhånd, ikke gjelder for denne dama.

Som så mange andre gründere, har hun pantsatt alt hun eier og har for å satse på firmaet. Og det har vært søvnløse netter. Men usikker og redd? Aldri.

- Jeg ser ikke sånn på det. Jeg ser ikke på det som risiko, og er ikke redd for å mislykkes. Det har føltes så riktig. Selv om vi har møtt motstand, har det hele tiden gått fremover. Jeg har veldig tillit til at det er dette vi skal holde på med.

Hun har aldri laget en forretningsplan, og har ingen planer om å gjøre det heller.

- Man må tørre å kjenne på hva man har lyst til å gjøre, og så gjøre det. Jeg blir så frustrert over alle som går rundt og gjør det de føler at de må og bør.

Hun fikk til og med barn midt i startfasen. Ikke ett, men to.

- Vi hadde lyst på barn, og siden jeg tenkte at det kunne ta lang tid, satte vi i gang å prøve. Og så gikk det jo med én gang. Mannen min er også gründer, men da jeg startet selskap, tok han en fast jobb. Han drev et forlag, solgte det til Aschehoug, og var ansatt i to år. Da jeg ble gravid, tok han ni måneder pappaperm.

Nå er jentene syv og snart ti, og tilværelsen på mange måter tryggere enn noensinne. Holzweiler går utvilsomt godt.

- Jeg jobber med banken nå, og sier at nå går det ganske bra, så nå kan dere slippe grepet, sier Susanne og ler.

Skjerf på rull

Det var broren som sådde det aller første Holzweiler-frøet.

- Andreas ringte meg og spurte om vi skulle starte butikk, men siden vi ikke hadde nok penger til det, ble det agentur i stedet.

Susanne nølte ikke ett sekund med å si ja. Hun har en iboende skapertrang, og hadde lenge sittet hver eneste kveld og drodlet ideer til hva hun kunne startet. Holzweiler kunne med andre ord vært hva som helst.

- Ja, det kunne like gjerne vært noe innen mat. Restaurant, kanskje. Jeg er glad i mat, fastslår Susanne.

Da de ville ta skrittet videre og lage noe eget, ikke «bare» selge andres merker, ble skjerf på rull løsningen. Solgt metervis til kundene.

- Vi hadde denne drømmen om å starte eget brand, og vi så hvor mye penger kundene våre brukte på skjerf. Vi tenkte: «shit skjerf, lissom». Siden verken Andreas eller jeg er designere, så var det en «easy way to start». Vi designet stativer til formålet, og lot kundene bestemme hvor mange meter skjerf de ville kjøpe. Skjerf krever ikke at du lager passformer, det handler om å finne fine kvaliteter og lage noe nytt. Så det gjorde vi. Og så funket det jo med én gang. Det var helt sprøtt.

Fra dag én solgte skjerfene. Susanne tror det er fordi de tenkte annerledes. Digitalprinting var nytt i 2012, og søskenparet begynte et samarbeid med kunstner Martin Whatson.

- Shit, så kult det var å få hans kunstverk på skjerf! Nå gjør alle samarbeid, men ikke da.

Det er ikke vanskelig å kjenne på entusiasmen som Susanne kjente på i starten, og kunst har preget flere kolleksjoner fra Holzweiler siden. Blant annet med Munch-kolleksjonen for høst/vinter 2017.

- Men etter ett år med bare skjerf var vi nødt til å gå videre. Vi var livredd for å bli et skjerfbrand. Så da fikk vi med oss Maria, forteller Susanne.

Maria Skappel Holzweiler er altså Holzweilers designer, og dessuten gift med Andreas Holzweiler. Det holdes i familien.

HOLDER DET I FAMILIEN: Maria Skappel (t.v.) er designer i selskapet, og gift med Andreas (t.h.) I midten står Susanne - og gjengen er avbildet på "kontoret" på Lysaker i 2014. Foto: Ole Martin Halvorsen
HOLDER DET I FAMILIEN: Maria Skappel (t.v.) er designer i selskapet, og gift med Andreas (t.h.) I midten står Susanne - og gjengen er avbildet på "kontoret" på Lysaker i 2014. Foto: Ole Martin Halvorsen Vis mer

Men Holzweiler er jo fremdeles kjent for skjerfene sine. Har de virkelig klart å riste av seg «stempelet».

- Det har snudd helt etter at vi kom med kleshengerslogoen. Nå selger vi mer klær enn skjerf, fastslår Susanne.

- Hva gjør at dere har truffet en nerve?

- Vi tør å tenke annerledes, være oss selv, og ikke se så mye til høyre og venstre. Vi stoler på vår egen magefølelse.

- Kompromissløst?

- Ja, helt.

LES OGSÅ: Elina Krantz: - Jeg syns ikke nordmenn har verdens beste arbeidsmoral

Tatoverer logo

Apropos denne nye logoen, så fikk Susanne for ikke lenge siden en henvendelse fra en jente som hadde tatovert kleshengeren deres – ikonet – på armen sin. Fordi hun elsker merket så høyt. Det er rørende for gründeren.

Lite visste nok blodfansen om at hele familien Holzweiler også har tatovert hengeren. Men hvor kommer egentlig denne logoen fra?

- For 2 ½ år siden begynte vi å tenke på at vi hadde lyst på et symbol, men kom ikke på noe alle likte. Andreas sin første tatovering var en kleshenger, som han tok for ca åtte år siden. På armen her, sier Susanne og peker på innsiden av overarmen.

- Han sitter ofte sånn når vi tenker, illustrerer hun videre.

- Maria pekte på den og sa «der er den. Yes!» Så begynte vi å leke med alle disse slagordene: «hang with us», «hang with holzweiler». Det beskriver hele Holzweiler, vi er en familiebedrift og liker å henge sammen.

Men kleshengeren hadde også flere perfekte kvaliteter.

- Det unike kleshengerdesignet, uforandret etter mange hundre år. Den er clean og fin. Det er det vi ønsker å skape. Den er spot on på hva Holzweiler er.

Susanne har den på foten.

- Mamma ga meg tatovering til jul, og vi tatoverte oss sammen. Jeg tror ikke tatoveringssjappe er vant til å få fine sekstiåringer på døra, for de spurte om hun hadde gått seg bort. «Nei, jeg skal bestille tatoveringstime», svarte hun.

Da hun og moren skulle tatoveres, kom også faren innom.

- Han spurte om han også kunne få, og så hadde de tid.

Nå står Maria for tur. Og hjemme hos Susanne og Øystein setter minstejenten på seg klistremerker og later som om hun har tatovering.

Inspirert av besteforeldre-generasjonen

Nå som alle slags utland er innen rekkevidde, skal Holzweiler øke antallet kolleksjoner i året. Fra to til fire. Som andre etablerte merker.

- Føler du nå at dere er trygge?

- Jeg har et angstfylt forhold til å være trygg, da går du på trynet. Det tillater jeg meg aldri.

Men hun er trygg på at de gjør noe som er riktig.

- Jeg er trygg på at går så bra at vi kan tørre å skape. Men tror ikke ting går bortover, det går alltid opp eller ned. Vi må videre. Vi kan ikke fortsette å lage de samme skjerfene eller hettejakkene. Det tror jeg er kjempeviktig for å utvikle en bedrift som skal lykkes over tid.

Nylig gikk Moods of Norway konkurs. Det setter selvsagt en støkk i andre norske i bransjen.

- Jeg synes det er kjempetrist med Moods. Det sunne i det for oss andre, er at vi ser at det faktisk kan skje. En bedrift som har vært så stor – er det mulig? I den flyten vi opplever nå, tenk om det stopper og folk blir lei av oss. Men jeg kan ikke fokusere på det, jeg må fokusere på neste sted og steg. Det er nok av historier om bedrifter som har fått det til å gå bra over flere generasjoner.

Det har Susanne Holzweiler Røe også tenkt å få til. Kanskje er det litt derfor klesmerket går tilbake til røttene i sin neste kolleksjon.

- Vi har latt oss inspirere av bestemødrene våre. Det har vært en fin reise. Veldig fin.

Og for deg som lurer, Holzweiler har ikke en plan om å kle oss opp som bestemødre.

- Det handler mer om kvaliteter. Besteforeldre-genereasjonen hadde andre verdier med tanke på å ta vare på ting. De brukte klærne til de var utslitt, og sydde filleryer av restene. Vårt mål er jo at noen skal finne en vintage Holzweiler i en vintagebutikk. Da føler vi at vi har lykkes.

Så hvis vi ikke regner med skjerfene på rull, har Holzweiler 22 år igjen til drømmen kan gå i oppfyllelse. 22 år å henge med både oss og familien på. Minst. Det er bare til å… henge i.

LES OGSÅ: - De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab

Til forsiden