De fleste har erfart at det å skifte adresse og bytte ut ett hjem med et annet, kan være en temmelig slitsom og stressende affære.
Calina Leonhardt og familien hennes flyttet fra Amager i København til det mindre stedet Slagelse. Flyttefolkene som sto på gaten, forberedt på å lesse på bilen, klødde seg en ekstra gang i hodet og formulerte et spørsmål som nok meget få flyttefolk noen gang har stilt: «Er dette virkelig alt?»
Det var det. Calina og familien hennes eier bare akkurat det de trenger. Helst ikke mindre, men absolutt ikke mer heller.
Leiligheten i Slagelse er større enn den gamle, og kanskje virker den ekstra rommelig fordi veggene er nakne, og fordi det nesten ikke er møbler som kan stjele utsikten til plankegulvet: Et brettbord, en lenestol og et lite spisebord med stoler rundt. Og så en hjørnesofa og et dukkehus. Det er omtrent alt.
Oppgjør med forbrukskultur
Calina prøver nemlig, så godt hun kan, å leve bærekraftig.
Hun kjøper ikke nye ting, og garderoben hennes inneholder 25 plagg. Hun spiser ingen animalske produkter, bruker verken makeup, sjampo eller skjønnhetsprodukter.
Alle rengjøringsmidler er skiftet ut med natron og eddik, og maten på kjøkkenet er økologisk og kjøpt stort sett uten emballasje.
– Bærekraft er noe som har endret tankegangen vår. Et oppgjør med forbrukskultur og overforbruk, mot noe mye mer enkelt, mer minimalistisk og naturlig. Vaner som gjør det mulig for oss alle å være her uten å ødelegge kloden. Det går ikke ut på å opprettholde den livsstilen som mange har, for den synes jeg er et overforbruk. Jeg er nysgjerrig og blir hele tiden klokere og er sikker på at jeg alltid kan bli flinkere, sier hun.
Tøybleier og ingen barnevogn
De nye og mer miljøvennlige vanene ble en del av Calinas bevissthet for ti år siden, du hun bestemte seg for å bli veganer. Da hun noen år senere fikk datteren Aston, valgte hun tøybleier for å unngå skadelige stoffer fra plastbleier.
– Jeg hadde jo hørt om tøybleier, men jeg tenkte det var både gammeldags og ekkelt. Men så oppdaget jeg at mine fordommer ikke holdt stikk. Tøybleier er både billigere og mer miljøvennlige, og de er søte; hvorfor var det ingen som hadde fortalt meg det? Tøybleier ble altså mitt valg, og hver gang jeg fant nye alternativer, var de faktisk både sunnere, billigere og mer naturlige. Og så forandret jeg på vanene mine, en etter en, sier Calina.
Etter oppdagelsen av tøybleier ble Calina generelt kritisk overfor alt det barneutstyret som mange småbarnsforeldre investerer i. Våtservietter og stellebord røk. Det samme gjaldt vuggen, fordi de likevel sov i samme seng, og den dyre barnevognen ble solgt etter at den hadde vært i bruk bare tre ganger.
Ingen seng
Og når vi nå snakker om å gjøre ting på andre måter …
– Dere har ikke seng lenger, stemmer det?
– Jo altså, vi har et sted der vi sover, sier Calina og ler.
– Men vi har ikke seng, bare en overmadrass på gulvet. Det skjedde ut fra en tanke om naturlighet som jeg hele tiden har i bakhodet. Hva gjorde mennesker før? Hvorfor tror vi at det beste er en seng til 40 000 kroner? Var vi så veldig usunne før vi begynte å bruke masse penger på dyre møbler? Jeg er overbevist om at naturen har god kontroll, og da jeg sjekket fant jeg ut at det er usunt for kroppen å sove i myke senger, fordi man blir fastlåst i samme stilling. Å sove på hardt underlag derimot er god trening for kroppen og skal være bra for blodomløpet. Det tok oss et par uker å bli vant til det, men nå sover vi supergodt på denne måten.
Rebecca og familien byttet byleiligheten mot ei lita hytte i skogen
Gjenbruk er gull
Vi kikker inn i soveværelset, hvor den store overmadrassen ligger på gulvet. I samme rom står en gammel kommode av tre. I en av skuffene ligger tøybleiene, i en annen Astons klær, i en tredje Anakins. Det er ikke så mye, og alt er gjenbrukt og velbrukt.
Calina har selv bare 25 plagg, hvis man altså ikke teller med truser og sokker.
– Jeg har skåret drastisk ned. Før jeg startet, hadde jeg sikkert 300 plagg, og det var så mye jeg ikke brukte. Det ga meg dårlig samvittighet fordi jeg følte at jeg burde bruke dem når jeg nå hadde kjøpt dem. Så jeg startet med å lage bunker: En med klær som jeg visste jeg ikke kom til å bruke mer. Det ga jeg bort til venninner og gjenbruk. En annen bunke var en «kanskje-bunke», som jeg tok vare på en stund. Av en eller grunn hadde jeg noen emosjonelle tilknytninger til disse klærne som gjorde at det var vanskelig å gi slipp på dem.
- Så tenkte jeg over hvorfor jeg gikk rundt og var emosjonelt knyttet til noe som er produsert på en fabrikk i Kina … det ga jo ikke mening. Jeg vil ikke være knyttet til ting bare fordi de er fine, og derfor skar jeg ned til det jeg faktisk hadde bruk for, sier Calina.
– Og så vasker vi altså bare en gang i uken. Det holder fint.
Beslutningen om å skjære ned garderoben til et minimum og ikke investere i nytt, har den naturlige konsekvens at Calina ikke følger moten. Og det er også helt ok.
Å redusere på makeup for til slutt å droppe det helt, var kanskje noe som krevde en litt større mental innsats.
– Jeg var ei jåle
– Da jeg gikk på videregående, var jeg litt av ei jåle. Bleket hår og masse makeup! Da jeg ble eldre, ble det automatisk litt mindre, og jeg ble mer avslappet til meg selv. Jeg begynte å lage mine egne produkter, og så sluttet jeg helt å bruke makeup på hverdagene. Til syvende og sist endte det med et spørsmål om å venne seg til å ikke bruke maskara.
Så merket jeg også at Aston noen ganger lot som om hun tok på maskara, og jeg hadde ikke lyst til å lære henne at det er sånt man gjør. Jeg synes hun er perfekt som hun er, og jeg tenker at min egen mor sikkert ville mene det samme om meg. Nå går jeg aldri med makeup, heller ikke når jeg er på fest, feirer nyttår eller tar bilder av meg selv. Jeg sier til meg selv at jeg ser bra nok ut som jeg er – også ved spesielle anledninger.
Cecilia bor i en hytte på Svalbard
Ø-merket kjøkken
Vi ender ute på kjøkkenet, som akkurat som resten av hjemmet er spartansk innredet. Aston klatrer opp på benken, åpner matskapet og viser fram beholdningen.
De fleste av oppbevaringsglassene er gamle og fylt med timian, nøtter, havregryn og mel. Ingen plastposer, plastbeholdere og ingenting som bare kan bli brukt en gang.
– Vi lever 90 prosent emballasjefritt. Det har vært en utfordring, for det var jo veldig mange vaner vi måtte endre og nye rutiner vi måtte drille inn. Vi er ikke 100 prosent uten emballasje ennå, for det er stort sett umulig i vårt samfunn. Mannen min er også det jeg kaller fastfood-veganer, og mange av de produktene han liker, kommer i emballasje. Jeg kan godt leve uten, men det kan ikke han. Det har vært en lang prosess å komme hit, og det har også krevd en del planlegging.
Vanen utro
Hva er hemmeligheten, sitter vi kanskje flere og lurer på. Hvordan kan man forandre livet sitt så fundamentalt, gjøre noe annet enn så mange andre og mene at det har gått ganske greit?
– Jeg har alltid styrt tempoet selv, for å forandre på alt på en gang er helt sikkert en stor oppgave. Jeg har bare tatt det jeg hadde oversikten over, og ble god til det før jeg tok de neste skrittene. For hvert nye skritt ble det også en vane, og det er blitt like lett for meg som det jeg gjorde tidligere. Spesielt som barnefamilie synes jeg det er viktig å ikke lære barna mine gamle vaner. Jeg ser det slik at vi har lært en masse gale ting som vi skal avlære oss igjen. Hvis barna mine får det inn som det mest naturlige av verden, er det ikke vanskelig for dem, sier Calina.
Paula bor på 13 kvm. uten strøm og innlagt vann
Vil inspirere andre
– Kan du forstå at det er så mange som ikke tar stilling?
– Ja. Det gjorde jo ikke jeg heller, i mange år. Jeg forstår også godt at folk har forskjellige ressurser, og at man kan være der at man tenker uff, dette orker jeg ikke, det er ikke min kamp. Slik har jeg det også på flere områder som ikke dreier seg om bærekraft. Bærekraft er bare det jeg personlig mener er viktigst, fordi det handler om oss alle sammen nå og i framtiden. Flere har spurt meg hvorfor jeg ikke bare kan leve som jeg gjør, uten å dele det på sosiale medier. Men det tror jeg ikke hjelper noe.
– Jeg håper at flere vil snakke om det, fordi det inspirerer andre til å prøve selv. Når folk spør om jeg gjør en forskjell, så tenker jeg at nei, jeg alene gjør ingen forskjell. Men jeg er en del av en bevegelse som samlet gjør en forskjell. Da jeg ble veganer, kunne man ikke få tak i soyamelk i vanlige supermarkeder. Nå er den overalt. Mye har skjedd, og det er ikke bare takket være meg, sier Calina.
Sarah har brukt samme kjole i 100 dager
