Til tross for vi virker å være mer opptatt av bærekraft nå enn noensinne kjøper vi dobbelt så mye klær enn vi gjorde for 20 år siden. Det får konsekvenser. På Dagsrevyen søndag fikk vi se bilder fra ørkenen i Chile der enorme fjell av gamle moteklær ruver.
40 000 tonn kastede klær blir dumpet her hvert år på det som beskrives som «en global søppelplass for moteindustrien». Etter flyskam, kjøttskam og oljeskam er det kanskje på tide med moteskam, spør reporteren. Igjen rettes søkelyset mot hvordan klesindustrien ødelegger klimaet. Men er det riktig at forbrukerne får skylda?
Det er ingen nyhet at mote- og tekstilbransjen er klimaversting. På verdensbasis er klesindustrien en av de som bidrar mest til global oppvarming som den nest mest forurensende industrien etter oljeindustrien. Og ifølge Verdensbanken vil utslippene fra klesindustrien øke med 50 prosent frem til 2030 dersom ingenting gjøres.
Nå skal moten være grønn
– Nok et trist perspektiv
«Gjenbruksdronning» Jenny Skavlan er en av de som går i bresjen for en grønnere mote for fremtiden. Hun mener bildene i Dagsrevyen-innslaget er et visuelt bevis på hvor langt overforbruket vårt har gått.
– At Vestens ville kjøpsfest får enorme konsekvenser på den andre siden av kloden er jo ikke noe nytt, men dette var et nytt og nok et trist perspektiv, sier hun.
– Det er lett å tenke at bare man putter det man ikke bruker i en gjennvinningsboks for klær, så kan man fortsette å handle med god samvittighet. Men sånn er det ikke, slår Skavlan fast.
Hun mener fast fashion har bidratt med en så dårlig kvalitet at mye av det som leveres inn ikke kan selges, men heller ender opp med å sendes videre ut i verden.
– Det er synd at aktører som Fretex må håndtere et problem skapt av klesindustrien. Det burde vært tilrettelagt for at de som produserer klærne også har ansvar for at plaggene blir destruert på en forsvarlig måte når det er ferdig brukt – og aller helst at de blir resirkulert. sier hun.
– Produsentene burde ha ansvar for det de produseres fra vugge til grav. De kan ikke bli grønne samtidig som de produserer i det tempoet de gjør. Antall kolleksjoner må ned og kvaliteten opp!
Slakter ny H&M-kolleksjon
Ser ikke det stygge bak
Hun tror det er vanskelig å ta inn over seg de enorme utslippene fra klesindustrien.
– Det føles jo så uskyldig med ett plagg her og ett plag der. Når det kommer til klær så fyller man liksom bare på. Også er jo markedsføringen av klær gjerne veldig innbydende. Man ser ikke det stygge bak.
– Her må myndighetene inn å regulere så det faktisk lønner seg å ikke produsere dritt. Sånn det er nå lønner deg seg å kaste overproduksjon fremfor å gi det videre, men det er jo også fristende å utfordre politikerene til reguleringer som gjør at det straffer seg å produsere for mye, sier hun.
Nå er boka deres en av Norges mest solgte
Også staten og motebransjen selv burde stimulere mer innovasjon når det kommer til klesproduksjon, mener moteprofilen.
– Klær sys for hånd på andre siden av kloden. Her er det et hav av muligheter også for innbringende næringer.
Men også forbrukerne kan gjøre noe.
– Som forbrukere har vi selvsagt mulighet til å påvirke næringen. De produserer jo tross alt det vi kjøper. Og når vi dytter skapene våre fulle av billig fast fashion, ja da gjør de det enda billigere ved å lage ultra fast fashion. Vi må sjekke lappen, og forlange at produsentene forteller oss hvor og hvordan plaggene er produsert.
For å faktisk få til en endring, må alle ledd i klesøkosystemet bidra, mener Skavlan.
– Motemediene må våge å stille de kritiske spørsmålene, og de må ha like mye fokus på saker om miljø som de siste trendene.
Raser mot omtalen av skuespillerens antrekksvalg
– Det hadde også vært fantastisk å se at moteinfluenserne snakket litt mer om miljøaspektet. Det er jo de som er salgsplakaten til klesaktørene, og det er de og ikke merkene folk flest følger.
Framtiden i våre hender: – Gir sterkt ubehag
– Bildene av berg av kastede klær gir meg sterkt ubehag, og viser baksiden av vårt store overforbruk av klær, sier Anja Bakken Riise, leder i Framtiden i våre hender
– Selv om hver av oss har et ansvar for klærne vi kjøper, mener vi klesbransjen må omstilles seg slik at vi får lang levetid og lavere miljøavtrykk fra klærne.
Hun mener klær utgjør et større miljøproblem enn mange er klar over.
Dette er verdens største nettbutikk for mote
– Først fra produksjonen, og så i form av avfall. Klesplaggene vi bruker er ikke lenger rene naturprodukter, men inneholder store mengder syntetiske stoffer som brytes ned svært sakte, legger hun til.
Riise sier miljøproblemene fra klær må løses ved at overforbruket går ned.
– Klærne må lages slik at de kan repareres og vare lenge. Bransjen selv kan bidra med mer bærekraftig produksjon og kolleksjoner, og forbrukerne må velge plagg og produsenter som tar miljø på alvor. Vi trenger også at myndighetene stiller krav om bærekraft til klesbransjen. Den løser ikke problemene på egenhånd.
Etterspør politiske tiltak
Framtiden i våre hender vil ifølge Riise ha på plass en produsentansvarsordning for klær der bransjen selv får ansvar for å være åpne om hvor mye klær de ikke får solgt, og reduserer sine overskuddslager. De mener også kleskjedene bør få økt ansvar for å redusere eksporten av brukte klær slik at de ikke ender opp på søppeldynger i fattigere land som i Chile.
– Vi vil også ha miljøavgift på klær for å presse bransjen til å produsere mer bærekraftig. Momsfritak på reparasjon av klær, levetidsmerking, bedre kvalitet og garanti på klær er andre viktige reguleringer som norske politikere må bidra med. Og regjeringen må endre skattereglene som i dag fører til at kleskjedene kaster klær istedenfor å donere, avslutter Riise.
Slik vil de sette fart på det grønne klesskiftet
Moteteoretiker: – Virkningsfullt
Moteteoretiker og skribent Pia Henriksen synes bildene fra Atacamaørkenen i Chile er sjokkerende.
– Å få materialisert en klimaversting på denne måten synliggjør jo problemet ekstremt konkret, og jeg tenker det er skikkelig virkningsfullt, sier hun til KK.
– Men jeg reagerer på bruken av ordet moteklær. At det er moten som har skylden og er ond i seg selv. At mote er lik overproduksjon. Da blir moteskam, som jeg synes virker myntet på enkeltmennesket, lett å bruke som begrep.
Moteteoretikeren mener at kritikken først og fremst bør rettes mot produsentene.
– Klærne er riktignok kjøpt, men bedriftseierne har et ansvar for både produksjon og når klærne er blitt søppel.
Nå åpner den norske moteprofilen sin første butikk
– Samtidig blir jeg nysgjerrig, og stiller spørsmål ved hvorfor alle disse klærne blir kjøpt, brukt og kastet. Fordi de kan, selvsagt. Men også fordi de vil. Det påkledde mennesket er full av selvmotsigelser. Mote er en av dem.
Skeptisk til moteskam
Henriksen tror imidlertid ikke at ordet klesskam ville vært like virkningsfullt.
– For i mote ligger insinuasjonen om at du prøver å være noe du ikke er, og det skal man skamme seg over. Da blir moteskam et sterkere ord, som jeg ikke vil innføre.
– Er det nødvendig å ty til dårlig samvittighet som regulerende middel, spør jeg meg. At forbrukermakt er viktig i overproduksjon av klær er selvsagt. Men jeg er ikke komfortabel med skam som løsning på en bedriftsmodell som er en del av et kapitalistisk system vi godtar på alle andre områder, sier hun avslutningsvis.
– Ikke skam for noen andre enn bransjen
– Det er jo dessverre ikke første gang vi ser denne typen bilder, sier redaktør og forfatter Tone Skårdal Tobiasson til KK.
Sammen med klesforsker Ingun Grimstad Klepp har hun vært en viktig stemme i miljødebatten om motebransjen.
– Er det slike bilder vi trenger å se for å ta dette innover oss?
Nå vil de selge deg brukte klær
– Ute av øye, ute av sinn. Når vi legger klær vi ikke lenger bruker i innsamlingsbokser antar vi jo at de vil ende opp med et nytt liv. Det er dessverre bare en mindre prosentandel som får det, og når det sendes til den tredje verden ender det ofte opp på disse enorme avfallsdeponiene som avgir store mengder metangass og som er fulle av gift i tillegg til andre åpenbare miljøproblem som mikroplast.
De to er klare i sin sak: Overproduksjonen av klær må ned. Og det må skje nå.
– Klesbransjen må kutte drastisk i produksjonen, og da særlig av klær og sko i syntetiske materialer. Det er overproduksjon av produkter i disse materialene som har muliggjort sløsingen, og disse søppelbergene er et direkte resultat av dette, sier Klepp.
Så hva kan vi som forbrukere gjøre?
– Det er bransjens grådighet som har skapt dette problemet, så det er faktisk ikke forbrukerne som burde få jobben med å løse dette, slår Tobiasson fast.
– Men om man ønsker å bidra så kan man gjøre det ved å kjøpe færre nye klær. Man kan også bruke pengene sine på lokal småskala og på bedrifter som har en klar politikk mot reduksjon, legger Klepp til.
Slik gjør du et vintagekupp
Duoen mener imidlertid at ingen bør føle på moteskam. Bransjen derimot er de som ifølge Tobiasson og Klepp har ansvaret.
– Dette handler ikke om skam for andre enn bransjen, det er de som burde skamme seg. Når mat, flyreiser og klær kastes etter oss i form av billige og dårlige løsninger produsert innenfor en industrialisert logikk hvor verken jordkloden, mennesker eller dyr behandles med den respekt eller får skikkelig betalt for det stykket arbeid som utføres, da har de sviktet. Å snu dette til at forbrukere skal føle skam fordi de «går på limpinnen» som underbygges av et økonomisk system som krever vekst for å overleve, blir helt feil, sier Tobiasson.
Hun får støtte fra Klepp.
– Klær som er produsert blir kastet nye om de ikke blir solgt. Det er overproduksjonen som vi må til livs – å skylde på forbrukere her er bakvendt. Det er ikke forbrukere som har bedt om den forretningsmodellen som dominerer klesproduksjon i dag.
