Det var varmt. Klamt. Svett. Hetebølgen som alle hadde snakket om hadde for alvor nådd den danske hovedstaden denne onsdags ettermiddagen. Mens vi satt tett i tett side om side på barndommens harde, sammenleggbare trebenker for å se visningen som samler redaktører, journalister, stylister, innkjøpere, influensere og andre motepersonligheter fra hele verden. Og de er norske!
«Gråter du?», spurte jeg. «Ja», snufset hun. Med blanke øyne satt redaktøren min som forsteinet. Jeg kunne se hårene reise seg på armene hennes. Og på mine.
– Dette er motens ekvivalent til da Oddvar Brå brakk staven, hvisket hun. Og hun hadde rett. For det er sjeldent – ja, kanskje for sjelden – at en motevisning rører meg på den måten. Men nå gjorde den det. Og selv om jeg satt på andre rad, så jeg likevel nok til å bli rørt langt inn i hjerteroten. For det er noe helt spesielt når alt liksom klaffer; klærne, koreografien, castingen.
– Jeg tenkte at jeg aldri kunne se ut som dem
Det var som å se Svanesjøen. En intet mindre enn mesterlig fremvisning av Norges kanskje eneste fullskala motehus.
Her er superstjernen i norsk design
Ganske imponerende, egentlig. For Holzweiler har gått fra skjerf på rull til å bli et av landets mest suksessfulle klesmerker.
Nå også med mektige krefter med på laget.
For bare dager før moteuken i København kom nyheten om at det norske merket hadde fått sin første investor noensinne. Og det er ikke hvem som helst, men kinesiske Sequoia Capital China som nå er gått inn som majoritetseier i Holzweiler. Prislappen på eierandelen er ikke kjent, men nyheten markerer ifølge det norske motemerket selv et slags Holzweiler 2.0.
Her får du pant på klærne dine
At internasjonal ekspansjon står på trappene er med andre ord ingen overraskelse. Holzweiler vil utvide til Kina, USA og Storbritannia, og åpner butikk i både København og London fortløpende.
Nettopp derfor var det knyttet store forventninger til visning i København – forøvrig som eneste norske merke på programmet under den danske moteuken.
Om forventningene ble innfridd? Vel, redaktøren min gråt. Hun ble rett og slett rørt til tårer, slik man blir under en teaterforestilling, en ballett, en konsert.
Slik vil denne gjengen «rebrande» sying
Slik vil de sette fart på det grønne klesskiftet
Et godt eksempel på og en viktig påminnelse om at mote er så mye mer enn bare klær. Det er en uttrykksform, et språk, en egen kunstform – et fenomen som griper inn i samfunnsstrukturen for øvrig. Som evner å imponere, overraske, irritere, sjokkere, provosere og bevege. Som kan få voksne mennesker til å gråte.
Joda, det er selvsagt en kommersiell appell her også. For moten må finne sin plass et sted mellom kunst og kommers, børs og katedral. Og det er ikke alltid like lett. For det trengs klingende mynt i kassa skal det bli business.
Se bare til danske Ganni, for eksempel. Best i klassen hva skandinavisk mote gjelder. Men se opp, for nå puster Holzweiler dere i nakken. Vel og merke ikke uten kontrovers. Tidligere i år måtte det norske motemerket tåle massiv kritikk etter at de utlyste et ulønnet internship. Det hele endte med at Holzweiler beklaget, og etterbetalte lønn til tidligere ansatte.
Slik skal de sette norsk mote på verdenskartet
Forhåpentligvis har de lært av feilen. For fremover vil forventningene til det norske motemerket være skyhøye. Og med det kommer selvsagt også et stort ansvar. Å være et motemerke, for ikke å snakke om et motehus, i 2022 er beinhardt.
Konkurransen er hard, etterdønningene fra pandemien fortsatt et faktum og forbrukerne de har mer kunnskap og setter derfor også høyere krav. Man kommer ikke unna med bullshit. Og godt er det! Det er null tull i hele verdikjeden.
Derfor er det så herlig befriende å se når mangfold er en så integrert del av det hele. Sømløst, akkurat som om det alltid har vært sånn. Det har det ikke. Men på catwalken denne onsdagen ser det sånn ut.
Det er spenn i kjønn, alder og kropp. Akkurat slik det bør være, men ikke alltid er. Og i front går norske modeller som også gjør suksess internasjonalt slik som Ceval Omar og Ås-gutt Inti Wang. Det er avgjørende for at moten skal bli tatt på alvor, at man kan kjenne seg igjen. Føle seg representert av en verden som, påstått, riktignok, har gått fra den mest snerpete elitisme til en pågående demokratisering.
Det gjør at jeg vil gråte. At hårene på armen reiser seg. Da vi klapper avslutningsvis, reiser vi oss. I en slags homage til det norske motemerket. Der står vi, på andre rad, med tårer i øynene og med følelsen av at vi har vært vitne til noe smått historisk. – Hvor var du da Holzweiler endret moten for alltid, hvisker redaktøren min til meg. Der, tenker jeg. En smule preget av øyeblikket, riktignok, men med ektefølt glede over å jobbe i en bransje på vei et sted. Fremover. Et øyeblikk der moten var det aller viktigste, eller i det minste representerte noe helt grunnleggende; glede, endring, fremtidshåp, optimisme.
