Smykkemerket Caprice Decadent ble født i Athen i 2015, nesten ved en tilfeldighet. Gunilla Sterud benyttet påskeferien til å ta turen ned sammen med datteren for å stikke innom et smykkeverksted. Målet var én ting - og utfallet ble noe ganske annet.
For Gunilla har Hellas spilt en stor rolle hele livet. Ikke bare var det gjentagende ferier på øya Mykonos, men familien bodde også noen år i Athen i oppveksten.
- Der opplevde jeg en helt ny estetikk, og jeg forelsket meg helt i hele den delen av kulturen; antikken og arkitekturen.
- I tillegg hadde de en helt fantastisk smykketradisjon. Hellas er jo egentlig en stor smykkenasjon, det er bare det at italienerne er flinkere på å markedsføre seg!
- Lite fine smykker i Norge
På en av mange turer til Mykonos kom hun over noen smykker som var så fine at de brant seg fullstendig fast i minnet. Det var disse smykkene hun i 2015 var på jakt etter, og hun klarte å snuse seg frem til verkstedet som lå i Athen.
- Da jeg startet i 2015, syntes jeg det var så begredelig utvalg av smykker i Norge. På reiser så jeg med store øyne på store fine smykker med mye farger. Særlig i Hellas. Der var det alltid så mye å se på, mens her hjemme er det mye av det samme som går igjen, forklarer hun.
I dag sitter hun med et smykkemerke med cirka 80 forhandlere i 16 land. I Oslo er åpning av ny butikk like rundt hjørnet.
De store, iøynefallende smykkene har dukket opp i motemagasiner som blant annet Harper’s Bazaar, Elle, L’Officiel, Costume og Vogue samt på New York Fashion Week.
Det startet imidlertid ikke helt slik Gunilla hadde sett for seg. I Athen fant hun frem til et slitent verksted i et lite sjarmerende strøk.
- Det så ikke ut som et sted hvor noen tok blodpriser, eller hvor noen tok ut mye lønn heller. Det var så mye rart der, og jeg tenkte «jøss, kom de smykkene virkelig herfra» … Det var skikkelig bad taste og skikkelig crazy. Jeg ble nervøs, for jeg så ikke mye som kunne funket i Skandinavia.
Det hele snudde derimot veldig fort. Verkstedet foreslo plutselig at Gunilla kunne få lage sine egne smykker, og produsere dem der.
- Det var et sjokk, og da bare eksploderte hodet mitt... Det kreative er nok min sterkeste side, det å lage noe er det kuleste jeg vet. Så da begynte jeg med én gang! Det var en helt ny verden som åpnet seg og helt elleville krefter som kom frem og tok over, forklarer hun.
Hyllest til Mykonos-minner
Hun beskriver det hele som en forelskelse - noe hun bare måtte ha. I tillegg var timingen upåklagelig - i hennes øyne.
- Jeg hadde jo akkurat kommet inn i en fase av livet hvor jeg endelig hadde litt overskudd. Jeg hadde 10 000 kroner på konto, som aldri har skjedd før i livet mitt, og barn som sov om natten. Jeg hadde undertrykt kreativiteten lenge. Det hadde jeg måttet som alenemor.
Hun utdyper hva det kreative betyr for henne:
- Når jeg er i Athen, sover jeg omtrent ikke. Det er jo helt intenst, men på den gode måten! Jeg har fremdeles atelier i Athen, og reiser ned regelmessig - i hvert fall normalt sett. Det er høydepunktet i livet mitt når jeg er i Athen og løper rundt der for å finne steiner og ting til smykker og føler meg helt høy, forteller hun.
- Hvilke forventninger og planer hadde du for merket ditt?
- Der treffer du min store svakhet med en gang! Jeg er totalt ute av stand til å planlegge. Alt handler om skjønnhet, magiske øyeblikk og nytelse!, innrømmer hun.
Navnet Caprice Decadent er en hyllest til en bar på Mykonos. Den er lagt ned nå, men legendariske minner fra tenåringstid på 80-tallet har Gunilla fremdeles innabords. Hun beskriver det som en befrielse å komme ned dit, og møte en kultur og en stemning som stod i sterk kontrast til hvordan det var hjemme i Norge.
- På den tiden var Mykonos super-kosmopolitisk, litt New York-stemning. Det var en samling av masse eksentriske mennesker, folk som var opptatt av estetikk og kunst, et yrende uteliv som var sexy, varmt og åpent.
- Fra jeg var 14-15 var det kjempekult å kunne uttrykke seg annerledes gjennom klær der. Få være litt fri, litt sexy, vise litt hud - slippe unna den der tvangstrøyetendensen om at alle skulle ha det samme her i Norge. Det gikk jo i Lacoste pikétrøye og to ulike ting man kunne ha nedentil.
I følge Gunilla, er det ikke bare Caprice-baren som har lagt storhetstiden bak seg - dessverre også øya. Det er fortsatt fint, men nå beskriver hun det som litt sånn «crazy jetset, til dels ekkelt».
- Det har jo tatt helt av. Strandbutikkene er liksom YSL og Chanel. Nå er det Paris Hilton og styrtrike arabere som er der, det var en helt annen crowd før, forklarer Gunilla.
I fjor sommer klarte hun komme seg til øya på en liten ferie, og da fikk hun ny tilleggsinfo om baren hun har oppkalt smykkemerket sitt etter. Den skal ha blitt startet opp av en gjeng skuespillere fra Athen som ville gå sammen om å starte en kul bar - og baren får rett og slett æren for å ha «tråkket i gang hele øya». Baren tiltrakk seg et helt annet klientell, som endret stemningen på den vakre men ellers ordinære øya.
Du gjetter ikke hva disse smykkene er laget av
Livslang kjærlighetshistorie
- Smykkene mine er laget for en kosmopolitt. Jeg tror de appellerer til folk som reiser, som har sett mye, som er opptatt av estetikk - folk som er åpne, uredde og trygge på smaken sin. Og så har jeg så klart en del smykker som er litt spesielle, men relativt små og konservative også.
Ånden til Caprice-baren og minner om tenåringsfrihet lever videre i smykkene til Gunilla.
- Hvor kommer denne kjærligheten til smykker fra?
Gunilla innrømmer overraskende nok at hun aldri noensinne har sett for seg å drive med smykker av noe slag. Hun har alltid holdt på med kunst, og både gått på maleskole og studert kunsthistoire. Likevel, i retrospekt, innser hun at flere signifikante minner fra oppvekst og barndom faktisk handler om smykker.
- Det er faktisk veldig interessant. Jeg kom på at det første ordet jeg sa faktisk var «øre». Dette høres ut som DEN dårlige historien ...
Gunilla minnes at hun lot seg fascinere av en av morens beste venninner. Hun stod i sterk kontrast til moren - hun var modell, hun var jålete og hadde alltid mye sminke og smykker.
- Moren min har ikke hull i ørene, hun har alltid kjørt keramiker-looken med tresmykker og liksom vært «Marimekko-typen». Så jeg ble så trollbundet av og elsket det som blinket i øret til venninnen hennes, og da sa jeg altså «øre», forteller Gunilla.
I tillegg husker hun den dagen hun endelig selv skulle få hull i ørene som om det var i går.
- Jeg bodde mine ti første år i en høyblokk på Ammerud i Oslo, det var ikke spesielt glamorøst. Jeg gledet meg skikkelig til å få hull i ørene - husker godt at jeg stod i heisen da jeg var rundt 10 år og så i speilet, og brukte gardinringer til å henge i ørene og hårnåler til å henge på så de liksom dinglet.
Da hun endelig fikk beskjed om at hun kunne få ta hull i ørene, kom det som en avstands-bursdagsgave fra faren hennes som for tiden var i Afrika i forbindelse med jobb.
- Det var et av de største øyeblikkene i livet mitt. Det var så stas! Jeg skjønner jo at det ligger mer bak enn jeg har tenkt over, sier hun.
-Stort sett blir jeg jo helt gal når jeg kommer ned
- Hvordan går du frem når du skal lage smykker?
- Mange tenker at jeg sitter og lager alle smykkene selv - det gjør jeg ikke. De som selger i litt større volum og sier de gjør det, de juger!, ler Gunilla.
Selve smykkelagingen krever en kjemisk prosess som tar to dager. Det er lodding, legering, rensing. Dette foregår på verkstedet i Athen, av fagkyndige.
- Og så er det noen som setter inn steinene, og det kan jo jeg også, men jeg har ti tommeltotter og blir så aggressiv av å drive med sånt som tar sin tid!, innrømmer hun.
Verkstedet som produserer smykkene hennes, var ikke interesserte i å jobbe med henne i første omgang. De hadde mer enn nok kunder i smykkemekkaet i Athen - men så kom krisen. Da ble det aktuelt med utenlandske samarbeid.
- Jeg jobber mye hands on likevel. Jeg tar med meg skisser og sånn når jeg reiser ned, mye skjer faktisk på flyturen. Det går ikke å komme til atelieret uten en plan, men stort sett blir jeg jo helt gal når jeg kommer ned på verkstedet og lager masse greier jeg ikke hadde planlagt.
- Jeg trenger en sjef som sier «Gunilla, nå må du roe deg ned, nå får du bare lov til å lage ti nye øredobber!», sier hun og ler høyt.
Caprice-smykkene er stort sett av messing-former med stener. Krystallene er for det meste Swarovski. Alt er nikkelfritt, det er «strengt forbudt» og også en såpass selvfølge at Gunilla innrømmer hun ikke gidder å reklamere noe særlig for akkurat det.
- Men så shopper jo jeg alt mulig av stener i tillegg. Så det er også noen halvedelstener og vintagedeler fra over hele verden som jeg bestiller på nett. Da blir altså mange av smykkene limited edition.
Det er et must for Gunilla å blande litt uttrykk. Derfor er hun ikke interessert i å jobbe bare med krystaller. Det blir for glamorøst.
- Min sjel føler seg ikke hjemme i pure glam, da må du ha en eller annen motstand - som å kombinere det med t-skjorte og jeans, for eksempel. Det er viktig for meg å bruke andre materialer som roer ned.
Jakten på suksess
-Hva har vært det beste så langt?
- Det har vært fryktelig mange høydepunkt. For å nevne ett, da jeg fikk smykker inn på Garbo. De helt første dagene jeg hadde dem, så kom de inn med en megabestilling. Det var jo veldig spesielt!
De aller fleste av Caprice Decadents kunder, har Gunilla fikset helt selv. Som regel ved å troppe opp i butikkene selv, og presentere smykkene sine.
Gunilla kaller seg selv bortskjemt. Hver gang hun har reist ut for å selge inn smykker, har det resultert i nye kunder. Gjerne i butikker av det mer luksuriøse slaget, hvor smykkene får hylleplass side om side med det ene high-end merket etter det andre.
- Helt ærlig har det jo vært lett! Jeg har jo jobbet som lærer hele tiden og med to barn… Det er rett og slett takket være produktet. Det er annerledes, det har en signatur som appellerer, forteller Gunilla.
- Jeg har jo også jobbet mye med farge og form fra før. En av mine beste egenskaper er nok fargesansen min. Jeg har jo malt mye, og det å jobbe med kule farger sammen har alltid vært min greie.
Eventyret som startet på et loft
Likevel har hun og Caprice beveget seg litt vekk fra å pushe grenser med farger. Hennes siste serier Glam Chain og Loco Margarita har vært veldig populære, på tross av at de ikke er like fargefulle. De er heller ekte glam i enkelt, klassisk formspråk.
- Loco Margarita begynte med et halsbånd og det var det første skikkelig glam jeg laget, altså ikke så kunstnerisk. Det var et nytt formspråk for meg, og da jeg så det ferdig ble jeg helt bergtatt. Det var så glam at det bikket over og ble nesten punk, hardt, beskriver hun.
Mote- og skjønnhetsansvarlig i KK, Ida Elise Eide Einarsdóttir, er imponert over det Gunilla har fått til:
- Smykkene hennes har truffet ikke bare her hjemme, men også internasjonalt - og det relativt raskt etter at de først kom på markedet. Godt hjulpet av influencere som Janka Polliani i starten fikk de et fotfeste i moteverdenen allerede i 2015. Nå er de kjøpt inn av eksempelvis Moniker her hjemme, noe som er med på å befeste merkets posisjon ytterligere.
- Det er på tide at folk skjønner hvor viktig det estetiske er
På tross av suksessen, er det naturlig nok beinhardt å drive helt for seg selv.
- Utfordringen er jo å vokse, fordi økonomien er begrenset. Jeg har ikke noen investorer, det er bare de pengene jeg genererer. Det er jo veldig tungt.
- Det er veldig vanskelig å forstå markedet fullt ut, men jeg tenker du må sørge for at du er tro mot din egen smak hele veien. Det er fort gjort å begynne å lure for mye på hva folk vil ha eller er villige til å betale for, men da kan du plutselig begynne å ligne på alle andre der ute.
Gunilla forteller at hun stort sett fokuserer mest på hvordan vokse i utlandet. Hun er usikker på hvordan hun kan vokse mer i Norge.
- Jeg er sykt ubeskjeden og har ståltro på smykkene mine! Jeg er sikker på at jeg kan få kunder i mer eller mindre hele verden.
I Norge derimot, er vi for dårlige på å sette pris på skjønnhet og estetikk, mener Gunilla.
- Det er på tide at folk skjønner hvor viktig det estetiske er, og at omgivelsene våre påvirker oss i mye større grad enn vi er klar over. Skjønnhet er sunt!
- Det handler om en respekt for estetikk som jeg føler ikke har krøpet inn i den norske folkesjela, men som er en selvfølge i så mange land. Det handler jo også om de rundt deg, skal man gå rundt i grå hettegenser og fett hår alltid? Samme gjelder helt grå, kjipe fasader på bygg - man blir i mye bedre humør av skjønne omgivelser.
- Hvor går veien videre for Caprice Decadent da?
Her trenger ikke Gunilla noe særlig med betenkningstid.
- Min drøm er et House of Caprice. At jeg skaper et helt univers av alt estetisk, ting til hjemmet, mange forskjellige produkter. Det er drømmen, og den er stor.
Hun er heller ikke fremmed for å male mer, og også selge malerier. Selv om smykkene fremdeles kommer først. Målet er nemlig å selge dem over hele verden.
- Der hvor det finnes kvinner, og der hvor det finnes fine restauranter hvor folk vil pynte seg - der skal det finnes Caprice.
