Som så mange andre flippet jeg gjennom motemagasiner, lagde eselører på sidene, klippet ut bildene av modeller som jeg aldri kunne se ut som.
For da jeg vokste opp på 90-tallet var det supermodellene som regjerte. Og de var stort sett ganske tynne. Det var lenge før ord som mangfold og inkludering var viktige. Da motebransjen var pinlig ekskluderende, men likevel forlokkende.
Selv om de færreste var representert, og ingen egentlig kunne kjenne seg igjen.
Faktisk er det bare de siste par årene at det er skjedd store fremskritt på den fronten. Men så er de til gjengjeld smått revolusjonerende. For det er faktisk et paradigmeskifte vi er vitne til nå når mangfold er blitt normen snarere enn unntaket som bekrefter regelen.
Det er et klyp meg i armen-øyeblikk når Holzweiler leverer sin sterke visning til nå. På catwalken virker det som om mangfoldet liksom alltid har vært der. Det er så uanstrengt, naturlig – akkurat sånn det burde være. «Jøss», hvisker jeg til redaktøren min. «Nå er det virkelig kommet for å bli». Hun nikker. For det er det. Og det er jammen meg på høy tid. Selv om det fortsatt er en tidvis lang vei å gå.
For mangfold rommer så mangt, så å si; kjønn, kropp, alder, hudfarge, religiøs og kulturell bakgrunn. Alle er vi forskjellige, og det bør selvsagt speiles på catwalken så langt det lar seg gjøre. Motens fremste oppgave er å speile samtiden. Det bør den ta på alvor, og nettopp derfor kan ikke mangfold bare være nok en trend. En flyktig tendens som blåser over når neste sesong tar over. Nei, det går faktisk ikke.
Det sier sitt når vi legger ut moteukens mangfold på Instagram Story, og tilbakemeldingene er udelt positive. «Endelig!» skriver en. «Jeg blir så glad av å se dette», skriver en annen. Jeg også. På vegne av motebransjen, selvsagt. Men også på vegne av meg selv. Og 15 år gamle meg. Hun som tenkte at hun aldri kunne se ut som dem. Hun ser nå seg selv der oppe. På motens kanskje fremste plattform, eller i det minste en av de mest synlige. Mens blitsregnet hagler møter jeg blikket til mine andre kolleger. De smiler stolt. Lettet. Som om de også husker eselørene og følelsen av å liksom aldri passe inn. Nå gjør de det.
For noen betyr det nok mer enn for andre. Og noen mener det nok mer enn andre også. For ettersom vi som forbrukere blir mer kunnskapsrike kan vi også stille høyere krav og ha større forventninger. Da blir det ingen vei ut for designerne, merkene og motehusene. De må tilpasse seg. Ellers overlever de ikke den beinharde konkurransen i den pressede motebransjen. Og folk lar seg ikke lure. Det holder ikke å ha en og annen modell som avviker fra det mer tradisjonelle skjønnhetsidealet. Det er bare ikke nok.
Mangfold må være på plass i alle ledd. I hele verdikjeden. Fra catwalk til backstage, på reklamekampanjene, blant ambassadørene, ansiktene utad og på toppnivå. Noe annet ville vært for enkelt.
Og når det nå endelig for alvor har manifestert seg på catwalken, bør ikke gatemoten stå for tur? For det er jo ikke sånn at mangfoldet ikke er det. Men det er gatemotefotografenes linse som blir de aller flestes øyne mot denne verdenen. Og kanskje er det ikke her problemet ligger. For mange av de skyter jo bilder på oppdrag fra magasiner og også motegiganter. Det er til syvende og sist de som velger, selv om fotografene riktignok gjør en slags grovsortering. Mer mangfold her, takk! I ordets aller mest omfattende betydning. For i en verden der eselører i stor grad er byttet ut med scrolling og likes er presset større enn kanskje noensinne.
I rapporten «Prosjekt Perfekt» fra Press – Redd Barna Ungdom fra 2018 kommer det frem at så mange som syv av ti ungdommer opplever et press «om å se bra ut eller ha en fin kropp». Og la meg igjen presisere; kropp er bare en del av det mangefasetterte mangfoldsbegrepet. Både alder, kjønn og hudfarge står sentralt her. Det samme gjør både fysiske og psykiske utfordringer og små og store handikapp. Alt som avviker fra det tradisjonelle, men akk så gammeldagse, skjønnhetsidealet.
I en moderne motebransje skal alle føle seg representert. Både på og utenfor catwalken. Det er et hårete mål, men det burde være oppnåelig. For hvis ikke faller det på sin egen urimelighet, på et vis. Og det gjør moten mindre viktig og langt fra like interessant som når den oppfyller sin aller fremste oppgave; å speile samtiden.
Det gir også et slags håp for fremtiden. Et lettelsens sukk for alle oss som jobber med mote, men også privat; som mamma til en liten jente som en gang skal scrolle og like blant det som forhåpentligvis er et vel av kjønn, aldre, kropper, hudfarger og ulike bakgrunner, for med det å se seg selv.
