Vi lager det vi har lyst til. Vi spør ikke noen om hva de synes om det. Vi gjør det bare, sier Ole Lynggaard (87).

Den danske smykkedesigneren har for lengst gitt stafettpinnen ­videre til neste generasjon, men ­lidenskapen er der fortsatt. For helt slipp klarer han ikke å gi.

Det er tross alt livsverket hans.

Nå er verdens kanskje mest kjente luksusmotehus åpnet i Norge

Han snakker ikke så ofte med journalister lenger, men gjør, av ukjente årsaker, et unntak denne solfylte marsdagen på merkets hovedkontor i Hellerup, litt nord for den danske hovedstaden. Det var her, på ett av Københavns mest ­eksklusive postnummer, at det hele startet for 60 år siden. Foreldrene hans eide og driftet en smykkeforretning, men var ikke gull­smeder selv. Ole, derimot, klødde i fingrene etter å skape noe eget.

– Det var gullsmed jeg ville bli. Det var jeg fast bestemt på. Jeg ville ha mitt eget firma, og jeg ville utfolde meg i smykkeverdenen, forteller han til KK.

Denne budsjettvennlige trenden bør du få med deg

Han utdanner seg til gullsmed og reiser ut i den store verden. I Paris møter han henne som etter hvert skal bli hans kone. Men først tar han turen over havet til Amerika. Der mønstrer han på som messegutt på et norsk fraktskip som tar ham over Stillehavet. Han reiser Det fjerne østen – fra Japan og til Kina – gjennom det gamle Persia til Egypt.

Se, nå er hverdagsgarderoben tilbake!

– Da Charlotte og jeg vokste opp, badet vi i et japansk trebadekar som far hadde laget. Noen ganger satt vi på gulvet og spiste med spise­pinner. Det var før sushi kom hit til Danmark, sier Søren.

Han er Oles sønn, og jobber som administrerende direktør i familiebedriften. Eierskapet deler han med søsteren Charlotte, som har designansvaret.

Da Ole vender hjem igjen etter fem år på reisefot, med koff­er­ten full av inspirasjon, lærdom og teknikker, venter hun på ham: Karin. Hans livs kjærlighet og hun som skal bli mor til deres to barn. Hun blir hans «muse», og det er hun som alltid får det første smykket når Ole designer nye kolleksjoner.

Tilbake i København starter Ole opp et lite verksted i Hellerup. Året er 1963. Her lager han sin første kolleksjon. Han setter seg i bilen sin, en grønn Fiat 500, og kjører rundt for å selge smykkene til gullsmeder i København, før han haster tilbake til verkstedet for å produsere det han selger. Det var en ­«flygende start», forteller han.

– Jeg fikk suksess nærmest med det samme. Selve designet var nok ganske annerledes enn hva mange dansker var vant til på den tiden, men det solgte godt. Kanskje var det nettopp derfor.

De første 25 årene bygger Ole sten på sten som designer, produksjonssjef, selger, økonomiansvarlig og «direktør for det hele».

Charlotte kommer til verden i 1966, og lillebror Søren tre år senere.

Hun elsket ham så mye at hun fikk ham drept

– Vi husker det som et stort og velrenommert firma da vi vokste opp, men det var jo faktisk rett «lille» den gang, med far som primus motor, sier Søren.

Først i 1987 går Charlotte inn i firmaet, som lærling. Også hun utdanner seg til gullsmed, før hun går i sin fars fotspor og reiser ut i verden. I 1994 debuterer hun med sin første kolleksjon, «Bien og blomsten», for smykkemerket som til nå kun er blitt assosiert med Ole. Samme år starter Søren som produksjonssjef i familiebedriften.

– Noe av det første jeg skulle gjøre, var å selge Charlottes kolleksjon. Det skulle riktignok noe overbevisning til, for folk kunne ikke forstå hvorfor det skulle koste det samme som Ole sitt design.

Men det blir en stor suksess. De er nå to designere. Ole og Charlotte fortsetter å jobbe hver for seg, men likevel sammen.

– Charlotte og jeg har to helt ulike stiler, men de går riktig godt sammen, sier Ole.

Det er design som skaper retningen, og det er designerne som bestemmer hva som lages, og dermed også produseres og selges.

– Jeg legger meg ikke oppi hva Charlotte og far gjør. Det ville jeg nok ikke kommet spesielt godt ut av, ler Søren.

Shein etterforskes for påstander om tvangsarbeid

Da Charlotte vil lage en tiara til en utstilling på dronning­slottet Amalienborg, er han skeptisk. Men Charlotte står på sitt. Hun bruker mer enn 400 timer i verkstedet for å skape «The Midnight Tiara». Den fanger oppmerksomheten til selveste dronning Margrethe, og kronprinsesse Mary låner den til dronningens fødselsdag.

– Da var det plutselig helt greit å ha brukt hundrevis av ­timer i verkstedet på det, sier Søren.

Siden går det slag i slag, og Charlottes egen signatur blir etter hvert de fargerike edelstenene. Kolleksjonen «Boho», som hun skaper under koronapandemien, er en slags ­legemliggjørelse av det. Inspirert av jugendstilen, den ­bohemske livsstilen og moder jords underverker, er den både dyr og tidkrevende. Med andre ord noe som andre steder ville ha måttet vente. Men ikke her. Det er noe av fordelen med å være en designdrevet familiebedrift.

Se hva den norske stjernedesigneren skal gjøre nå

– Vi har ingen aksjonærer vi må ta hensyn til, sier Søren.

– Det gjør at vi kan ta «de lange briller» på, og fatte ­beslutninger for merket på sikt – ikke bare dem som gir raske penger.

For det handler like mye om drømmen som Ole hadde, nemlig å skape et internasjonalt luksusmerke.

– Det er lettere å jobbe mot som en familie. Og så kan vi gjøre det på vår egen måte, sier Søren.

Familiebedriften som selskapsform virker nærmest å være en utdøende rase. Det som tidligere var regelen heller enn unntaket, er nå slukt av store luksusgrupper. Men blod er ­tykkere enn vann, og selv da en av ­verdens største luksus­grupper banket på døren, takket ­Lynggaard-familien til slutt pent nei.

– Det er ikke slik jeg ser ut i det virkelige liv.

Mesteparten av produksjonen foregår fortsatt på adressen der det hele startet for 60 år siden. Hovedkontoret i Hellerup er som et moderne Villa Villekulla. Opp en trapp og ned en annen. Innover og bortover. Opp gjennom årene er hovedkontoret utvidet med verksteder og kontorer. Et smykke kan bytte hender et titall ganger her. Hver enkelt del produseres først i voks i en støpt gipsform. Voksen smelter ut av formen, som er fylt med flytende gull, og når gipsformen kjøles ned og sprenger, ­kommer et lite «smykketre» ut. På verkstedet samles delene fra støperiet. Her jobbes det også med både edelstener og diamanter ut fra Charlottes eller Oles design.

– Her sitter gullsmedene, sier Søren.

Han strener inn slik han tydeligvis har gjort så mange ganger før. Han kjenner hver eneste en av dem. Noen har jobbet der i generasjoner. Andre er nyutdannede. Så videre til kvalitets­kontrollørene. Fotografene. Grafikerne. Markedsavdelingen. De er på mange måter som en eneste stor familie.

Ole har designet smykker i 60 år, og smykket generasjoner. I over 50 år leverte han smykker til det danske hoffet, og i 2008 ble han kongelig hoffleverandør – en æresbetegnelse, som er avskaffet her hjemme, til forskjell fra i de fleste andre europeiske land, forbeholdt de aller færreste. Oles ­design er i all hoved­sak inspirert av hans mange reiser verden over, og med skisseboken full designet han blant annet den ikoniske elefanten – inspirert av reiser til Thailand og Afrika og hans observa­sjoner av det ­majestetiske dyret og dets elegante bevegelser.

– Det med dyr og natur kom først etter hvert.

– I starten var det litt mer abstrakt. Jeg syntes kubismen var spennende, og flere av mine tidligere design var kubistisk preget, sier Ole.

Noen favoritt har han visstnok ikke. Det er kanskje litt som å be ham velge mellom barna sine.

– Men det som er helt avgjørende, er at man fornyer seg. For hvis man blir ved å gjøre det samme, ja, da kjører man seg fast.

Han vil at jeg skal fortelle om Norge. Landet som han har et helt spesielt forhold til. Det ryktes at da Ole besøkte David-­Andersen-butikken på Egertorget i Oslo for noen år siden, gikk folk nærmest mann av huse for å møte ham. Han er en slags levende legende. Mannen og myten.

– Jeg har alltid likt Norge, sier han mildt.

– Og nordmennene har alltid likt smykkene mine. Helt fra starten. Det manglet noe i Norge på det tidspunktet, og det kom jeg med.

Et par ganger i året reiste han hit. Han kjørte rundt til kunder på dagen, og siden sto han på ski.

– Men nå er det lenge siden jeg har vært der. Jeg kunne godt tenke meg å besøke Norge igjen.

Så avslutter han intervjuet. Like plutselig som det begynte.

Vi går sammen til lunsj, Ole og jeg. Og Charlotte, Søren og Sofia. Det er litt som å være på en familiemiddag med hele Lynggaard-familien samlet rundt bordet, som er sirlig dekket med tøyservietter, vårblomster og dansk servise.

I dag har familiebedriften 160 ansatte, og er inne på 12 markeder verden over, med flaggskipsbutikker i København, Stockholm, Paris, München og Sydney. Men noen norsk flaggskipsbutikk blir det ikke. Det trengs ikke med så gode samarbeidspartnere, mener Søren.

Fortsatt foretrekker mange å handle, kanskje spesielt ­smykker, i fysisk butikk. De står i alle fall for to tredjedeler av merkets omsetning per i dag, og er fortsatt «meget viktige», forteller Søren.

Det går godt for Ole Lynggaard Copenhagen. Også da korona rammet, sto de fjellstøtt. 2019 ble deres beste år. 2021 ble enda bedre. 2022 var nok et rekordår, og alt tilsier at 2023 vil bli enda bedre igjen.

Jubileumsåret går selvsagt ikke upåaktet hen. I tillegg til en jubileumskolleksjon, designet av Charlottes datter, Sofia, samler merket 1000 spesielt inviterte gjester fra hele verden til en stor feiring i den danske hovedstaden i juni. I den anledning har mor og datter designet en hel kjolekolleksjon sammen. ­Hvorfor få andre til å gjøre det når man kan gjøre det selv? Det virker å være mottoet til Lynggaard-familien, men gir ikke akkurat noe særlig rom for å hvile på laurbærene.

– Far har alltid vært forut for sin tid. Hele tiden «top of mind». Alltid i bevegelse. Sånn har det alltid vært. Det skjer noe nytt hver dag, sier Charlotte.

Kontoret hennes er innredet som et slags atelier med et ­digert moodboard som er i stadig endring. På skrivebordet står skatter og suvenirer samlet på både hennes og «far» sine reiser. Her er ingen datamaskin, men et malerskrin, pensler og en skisseblokk er blant hennes kjæreste eiendeler.

– Jeg har en sterk skapertrang, sier hun.

– På mange måter gjør det meg til min egen verste ­fiende, for jeg stiller store krav til meg selv.

Snakkismerket gjenåpner i Kyiv

Hjemme må hun ha noe å henge fingrene i. Lage en kake, tegne en skisse, sy noe. Hun tvinger seg selv til å lese for å forsøke å koble av. Leser bøker av kvinner, om kvinner: kunstnere, forfattere, forskere og oppdagelsesreisende. Og av og til må hun bare være helt alene. Da kikker hun ut i luften. Tvinger seg selv til å tømme hodet for tanker.

– Men det er jo gøy også, da. Den driven. Den kjenner jeg igjen fra mor og far. De satt alltid høye krav. «Skal du først gjøre noe, så gjør det skikkelig», sa de. Det sier jeg også til barna mine.

Hun hater slurv. Jobber nitid, iherdig og nærmest håpløst nerdete med hvert eneste design.

– Det ligger så mye kjærlighet i disse smykkene. Ikke bare fra meg og far, men hele teamet. Det er timevis med jobb bak hvert eneste ett. Håndlaget fra start til slutt.

Nå står en ny generasjon for tur. Men det er opp til barna selv om de vil gå inn i familiebedriften, slik foreldrene deres gjorde.

– Jeg har sagt til Sofia at hun alltid vil være min datter og min fars barnebarn, slik jeg alltid vil være min fars datter. Det må man finne seg i når man er en familiebedrift. Men så skal man også finne sin helt egen stil, slik jeg har gjort, sier Charlotte.

– Det handler om å finne en balanse i det hele.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no