«Hva er det jeg har gjort?», spurte Mona Jensen seg selv da hun begynte i konsulentjobben hun hadde studert til i flere år for å få. «Dette er jo så kjedelig», tenkte hun. Men i lang tid før hun i det hele tatt begynte på mastergraden, hadde hun sett for seg at hun skulle gå på Handelshøyskolen i Bergen og studere med finanseliten i Norge. Så da gjorde hun det.

Det begynte i det små. Mona hjalp herrene i stillinger høyere enn hennes egen med å lage presentasjoner. Hun prøvde alltid å pynte disse presentasjonene med noen kule effekter, men beskjeden var klar: «det kan du bare slutte med».

Det var lite rom for kreativitet, noe jenta fra Stord, som pleide å pusle med trolldeig og tegne og sy på rommet sitt som barn, kjente at hun trengte.

– Jeg har alltid hatt to sider ved meg selv. Jeg var veldig glad i formingsfagene på skolen, men likte også matte. Til slutt valgte jeg å gå matte-veien.

Selv om Mona kun ble i jobben et halvt år, satt hun på en utdannelse som var god å ha. Veien videre besto av å jobbe i den digitale verdenen. Hun var med å starte et selskap og jobbet med reklame i mange år. Plutselig satt hun med 15-20 år med erfaring innenfor markedsføring og merkevarebygging.

Men etter så mange år med like arbeidsoppgaver oppsto den samme følelsen igjen. Kjedsomheten. Mangelen på inspirasjon. Det var da Tom Wood oppsto. Et navn Mona kunne gjemme seg litt bak.

– Jeg var usikker på om jeg kom til å bli tatt seriøst, og jeg var heller ikke sikker på hvor tydelig jeg skulle være i alt dette. Ingen visste hvem jeg var og jeg var ikke trygg på min rolle i en slik setting. Dermed ble Tom Wood til. En slags karakter jeg kunne beskrive og bruke til å bygge opp merkevaren.

Big in Japan

I et loft inne i bygget til byrået Mona selv var med på å starte, satte hun opp noen fine stoler og en pult og begynte å selge inn Tom Wood til innkjøpere. Et smykkemerke Mona puslet med på si for å få inn den kreativiteten hun manglet i hverdagen.

Selve kolleksjonen besto av ringer, og de er like populære den dag i dag. De tunge ringene i sølv som alle var utsmykket med en stor sten. Den kunne være både rund og firkantet, svart og rosa. I dag er inventaret langt større, men smykkene har fremdeles det androgyne utseendet, noe som gjør det anvendelig for både menn og kvinner.

Alt av ferdigproduserte smykker ble sendt hjem til Mona. Der satt hun og inspiserte hvert eneste smykke som kom inn døra.

– Alt var nytt for meg. Jeg hadde ikke kompetansen eller erfaring som hverken smykkeprodusent- eller designer. Så jeg brukte mye tid på akkurat det der, men jeg tror det er det som har gjort at Tom Wood blir ansett som et merke av kvalitet.

Det hele startet som en hobby, men det tok ikke lang tid før Mona måtte gi slipp på sin gamle jobb. Kun et halvt år etter oppstart var Tom Wood å finne i 25 butikker. Det smykkegapet i markedet Mona hadde sett, stemte å være der. Det kjente varehuset Høyer var blant de første til å ta inn merket, men det tok ikke lang tid før hun fikk internasjonal oppmerksomhet.

For seks år siden var butikken The Line noe av det hotteste i New York. Under moteuken var det derfor flere innkjøpere fra hele verden som tok turen til butikkleiligheten hvor du kunne kjøpe alt som var der. Deriblant Tom Wood.

– Vi hadde ikke vært i drift ett år en gang før The Line kontaktet oss. Det gikk ikke mer enn noen måneder etter at vi hadde blitt plassert der at flere innkjøpere kom og tok kontakt.

Tom Wood var tidlig ute med å sette opp et showroom i Paris slik at de kunne ta imot potensielle kunder. To av kundene som tok kontakt deres første sesong på markedet skulle vise seg å bli to av deres største kunder i dag. Begge kommer fra Japan og har mange, mange butikker. Fantastisk flaks, beskriver Mona det hele som.

Det ble lagt inn store ordre, noe som gjorde at Mona fikk øynene opp for et nytt marked. Med hjelp fra en bekjent i Paris som kunne snakke japansk, beveget Tom Wood seg raskt mot Asia. Etter hvert ble det til at Mona selv måtte begynne å reise til Japan. Noe hun nå gjør ofte.

– Det gjør jeg for å jobbe sammen med forhandlerne våre for å kanskje lage eksklusive kolleksjoner til dem, men også for å være tilstede på butikkevents.

– Jeg har egentlig ingen stil

Smykkemerket som prøvde alt

Nå er det ikke lenge til hun skal tilbake til Japan. Der har hun leid et hus i Tokyo som hun skal innrede med norske ting. For at japanerne skal få en smak av Norge, skal det også serveres alt fra brunost til kongekrabbe.

I høst har Tom Wood hatt et samarbeid med Røros Tweed. I de lekreste farger og mønster har de laget tepper og kåper som skal holde oss varme i vinter. Selv om iskalde temperaturer og snødekte gater ikke er noe alle japanere kan kjenne seg igjen i, kjøper de fremdeles inn produktene.

– De synes det er så interessant. Det er så varmt der, så de forstår ikke helt konseptet med et teppe, men de synes det høres veldig koselig ut, forteller Mona.

Totalt er Tom Wood å finne i hele 70 butikker i det asiatiske landet.

– Rundt 70 prosent av inntekten vår kommer fra utlandet.

Drømmen til Mona var nemlig å skape en merkevare som var ganske bred. Smykkene var det fornuftige og naturlige steget å starte. Kleskolleksjonen lå mer i fremtiden. Likevel måtte de begynne med det tidligere enn planlagt fordi smykkene ble så populære.

– Jeg var litt stressa over at vi skulle bli et smykkemerke som prøvde å gjøre alt – noe jeg føler henger ved oss fortsatt. Vi blir vurdert av de beste butikkene i verden på hvordan vi er på klær. Det er veldig vanskelig å nå helt opp med andre merker som har hundrevis av ansatte på design, mens vi har tre.

Men utfordringer som denne er noe Mona alltid har tatt på strak arm. Hun liker det. Loftet hun en gang satt i har blitt til et toppetasjekontor med 16 ansatte og en egen butikk i gaten like ved. I utlandet selges merket hennes i kjente butikker som Harvey Nichols, Liberty og Selfridges. Tom Wood henger side om side med kjente navn som Balenciaga. Hadde hun noen gang turt å tenke tanken?

– Å, nei. Jeg hadde bare lyst på en morsom jobb. Jeg hadde lyst til å gjøre noe jeg synes var meningsfullt og kjekt for min egen del. Før Tom Wood ble lansert reiste jeg litt rundt og var blant annet innom Dover Street Market i London. Der gikk vi rundt og kikket på merkene og jeg sa til mannen min: «Tenk, Morten. Tenk hvis Tom Wood hadde vært her». Ett år senere gjorde vi det.

Hilde står bak bryllupskjolen «alle» vil ha

Styrer skuta

For rundt 20 år siden møtte Mona Morten Isachsen. Siden den gang har de jobbet mye sammen. Han tok blant annet over som daglig leder i reklamebyrået Mona startet. Men den hobbyen Mona hadde startet på si tok raskt av, og det ble derfor til at Morten fant sin plass i Tom Wood etter hvert.

– Heldigvis hadde Morten en jobb med lønn slik at jeg hadde muligheten til å gå uten lønn i noen år. Jeg var villig til å gi avkall på mange av godene jeg hadde, noe jeg tror er viktig for en grunder.

Under to år etter at det hele startet kom Morten inn og tok over som daglig leder slik at Mona kunne fokusere på det kreative. Det innebærer blant annet mye reising, men da styrer Morten Tom Wood-skuta i Norge, og er også hjemme med parets to barn.

– Det er så bra at vi er to og at begge jobber for det samme – både hjemme og på arbeidsplassen. Det hjelper også at vi har friske og raske besteforeldre som kan bidra når jeg er borte over lengre perioder. Så og si hver jul reiser familien på fire til Thailand. Da er det sol, sommer, god mat og familietid som gjelder.

– Er du typen som tar deg ordentlig fri?

– Nei, sier Mona og drar på ordet.

– Jeg tror ingen som driver sitt eget firma kan ta seg helt fri. Da er kanskje hele den investeringen man har brukt tid og krefter på forgjeves. Jeg kan ikke la være å svare på mail eller følge med på hva som skjer i produksjonen. Men da kan jeg gjøre det mens ungene holder på med sitt.

Til tross for mye jobb har fokuset til Tom Wood i år vært å ikke vokse for mye. Heller jobbe godt med kundene de har, produktutvikling, de ansatte og arbeidsmiljøet.

– Det har vært et godt år der vi har fått lov til å bruke mer tid på å bygge en solid kvalitet i alt vi gjør, slik at vi er godt rustet til å vokse videre.

Rebekka startet sykurs i en garasje i Kambodsja