Vi har liksom bare innfunnet oss med å komme i andre rekke. Etter både Danmark og Sverige. Det ville aldri skjedd i sport. Men motemessig er tonen en annen.
Nei, vi har kanskje ingen spesielt lang motehistorie å vise til. Ingen tradisjon for eksport av mote, slik flere av våre naboland har. Men de siste par årene er det likevel som om noe er skjedd. Både her hjemme og utenfor landegrensene har folk for alvor fått øynene opp for norsk mote.
Det er selvsagt ikke kommet av seg selv.
Ting gjør sjelden det. Det er et resultat av hardt arbeid. Blod, svette og tårer, mest sannsynlig. En mer samlet bransje. Og ikke minst takket være motemerkene selv.
Tom Wood satser kun på smykker nå, og de er i ferd med å ta Asia med storm.
ByTiMos romantiske blomsterkjoler har vist seg å være en suksessoppskrift.
Envelope1976 vokser sakte, men sikkert, med store ambisjoner. Og Holzweiler, Norges eneste fullskala motehus, har fått kinesiske majoritetseiere med på laget.
Samtidig kommer også nye talenter på banen. Mens mange av de mer etablerte merkene gjør jobben selv, med showroom under de internasjonale moteukene og tilstedeværelse også utenfor Norge, trenger andre hjelp allerede i startgropa.
Her spiller visningsarenaer som Oslo Runway en viktig rolle. Det norske svaret på fashion week gir synlighet, og er man riktig heldig, også omtale. Og talentprisene er som en slags utstrakt hånd. Hyperkommersielle, men dog.
For i enden av regnbuen er en gryte med gull: mentorordninger, tidligere pengepremier, sponsede visninger og en plass på programmet. Det er en gyllen mulighet for unge designerspirer som forsøker å stable på beina sitt eget merke.
Spørsmålet er om ikke det er talentene slike visningsplattformer skal satse på, og ikke merkene som allerede står på egne bein. For de søker som oftest til noe større. I alle fall etterhvert. Så kan plattformer slik som Oslo Runway være som en slags inkubator for talent og talentutvikling. For det er jo tross alt typisk norsk å være god.
