Det måtte en danske til for å løfte det hele. Ironisk nok, ettersom Oslo og Norge mer eller mindre alltid har havnet i skyggen av våre to naboland.

Spesielt den danske moteuken har seilet opp som Skandinavias kanskje viktigste, uten tvil. Men ettersom Oslo Runway etter hvert har fått fotfeste, og moteverdenen for alvor har fått øynene opp for norsk mote, har danskene fått konkurranse. Eller, for å si det på en annen måte, et supplement.

For enn så lenge mangler flere av de store norske merkene på programmet under den norske moteuken. Etter to år med pandemi, og delvis amputerte moteuker, som riktignok har resultert i mer eller mindre vellykkede fygitale varianter, er visningene tilbake i sin fysiske form. Takk og pris.

For selv om digitale og hybride løsninger utvilsomt også er framtiden, er vakuumet etter det fysiske et faktum. Det er noe med det abstrakte i selve moten som skaper et behov for det taktile. Det vi kan se i det virkelige liv, ta og kjenne på. I alle fall for oss på innsiden av motebransjen. Med det gjenstår den største og kanskje viktigste oppgaven: Å få moten ut til folket.