Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Fortsatt kan hun drømme at hun kjører tog. I et intervju skrevet av kvinnesaksaktivist og forfatter Unni Rustad for nettstedet kvinnehistorie.no i 2008, beskriver hun en slik drøm: «Det er snø, og det glitrer vakkert når sola står opp. Det er tidlig morgen, og toget går gjennom byer som holder på å våkne. Noen trekker opp rullegardinene eller er ute og starter bilen, og jeg ser elgen, helst i det fjerne. Toget trekker bra, det er godt føre, og jeg har en god følelse inni meg. Det er så fint!»

For jenta som vokste opp på Lørenskog i Viken – uten å ha hatt noe som helst forhold til tog – begynte hele togeventyret med at hun droppet ut av gymnaset da hun var 17 år:

– Jeg ville stå på egne bein, sier Kari-Sofie Jenssen (63) i dag.

– Jeg ville flytte hjemmefra, og da måtte jeg tjene penger. Så jeg gikk til den lokale hjørnesteinsbedriften, Fjeldhammer Brug. På den tiden var dette en fabrikk som blant annet produserte bæreposer. Jeg ba om jobb. «Når kan du begynne», spurte personalsjefen. «I morra», svarte jeg. Og så møtte jeg opp dagen etter til morgenskiftet klokken 06.30.