LÆRTE MYE OM SEG SELV: Alexandra synes det var utrolig lærerikt med en uke i kloster.
LÆRTE MYE OM SEG SELV: Alexandra synes det var utrolig lærerikt med en uke i kloster. Vis mer

Reise

Alexandra (35) reiste på stillhetsretreat i Italia og ble overrasket

- Det var så langt fra det fredelige klosteret til «skarru ha pose» på Rema.

Publisert

En dag sent på høsten dumpet det ned en mail i innboksen til Alexandra Strand fra Hølen i Akershus. Kunne hun tenke seg en uke i kloster i Italia for å være stille? Jobben i barnehagen, de to døtrene, livet som bare raser av sted. Var tiden inne for et skritt til siden?

– Noe inni meg sa «yes!» Det var stillhet jeg trengte. Men det var kostbart, jeg måtte få fri fra jobben, og jeg hadde aldri reist så langt alene før.

En times kjøretur nord for Venezia ligger Thiene og klosteret Casa Gesu Maestro. Innenfor tykke klostermurer, med nonner som tar seg av mat og servering, skulle hun være sammen en gruppe norske kvinner i en hel uke. Alexandra husker den pinlige stillheten innledningsvis. Lyden av bestikk som skrapte mot tallerkenene under den første lunsjen. Hvor rart det var å være sammen med alle disse menneskene uten å forholde seg til høflighetsfraser. Etter en innledningsdag med introduksjon til mindfulness og meditasjon, skulle den fullstendige stillheten begynne. Hvordan ville det gå?

Retreater på topp

Hvorfor har noen dette behovet for å komme seg bort? Hvorfor bruker noen 10–15 000 kroner for en uke der de stort sett skal holde kjeft og la tankene vandre?

I 36 år, siden ordet «retreat» var et fremmedord i Norge, har Ingeborg Bø drevet stillhetsretreat sammen med mannen sin på Lia Gård i Østerdalen. Hun sier at pågangen av gjester aldri har vært større.  

VIL LEVE ENKELT: Alexandra Strand fant roen på stillhetsretreat i Italia. Nå vil hun leve et enklere liv, og drømmer om å gå pilegrimsvandring alene. Foto: Anne Elisabeth Næss
VIL LEVE ENKELT: Alexandra Strand fant roen på stillhetsretreat i Italia. Nå vil hun leve et enklere liv, og drømmer om å gå pilegrimsvandring alene. Foto: Anne Elisabeth Næss Vis mer

– Vi er overmannet av den tiden vi lever i. Mange står på uten pauser. Selv når vi skal hvile er vi omringet av bilder, musikk, data, kanskje støy. Gjennom stillheten kommer man ned i de dypere og indre lagene av seg selv. Rokker ved grunnfjellet i ens liv, sier Bø.
Da de startet opp i 1979, var det å reise på retreat knyttet til buddhistisk tradisjon. Nå finnes det flere forskjellige retreater over hele landet, ofte med en kristen eller katolsk tilknytning. Selv om Lia Gård er kristent, er alle velkommen. Ingeborg Bø forklarer at man kan komme et par dager – eller med hele familien, på såkalt familieretreat. Lia tilbyr aktiviteter for barna, slik at foreldrene kan få noen timer helt for seg selv.

LES OGSÅ: En annerledes familietur

–  Disse dråpene av stillhet kan øke behovet og lengselen for noe mer. Man har kanskje gått inn i en prosess som fortsetter lenge etterpå. Det som skjer når den ytre støyen blir borte, er at den indre støyen kommer mer fram. Husk at vi bærer med oss fotavtrykk av livet vi har levd. Vi bærer med oss alle aldre, små og store ting kan dukke opp. Etter åtte dager, kommer vi et stykke på vei. Noe kan man bli helt ferdig med, sier Bø.  

Hun har sjelden opplevd at gjester har brutt sammen under oppholdet, men er nøye med å råde de som er i psykisk ubalanse til å søke psykologhjelp.

Ny begynnelse

I klosteret i Italia var Alexandra Strand på plass i sin smale klostercelle med enkeltseng og skrivebord. En notisblokk og hele sin verden av tanker i hodet. Alle de umiddelbare tankene. Om de andre i klosteret. Hva de kanskje tenkte om henne,

Alexandra, som de ikke kjente. Jenta som flyttet fra Grimstad til bestemoren i Oslo da hun ble gravid som 16-åring. Som valgte å bli frisør, selv om hun underveis i skoletiden måtte overtale seg selv til å fortsette. Etter fem år i yrket valgte hun å slutte, og begynte å jobbe i barnehage. Det var sju år siden. Etter innledende samtaler og møter, var Alexandra klar for å møte seg selv.

–   Jeg lot det boble. Det som ville ut, skulle ut. Jeg skrelte på en måte innover i stillheten, det var et sammensurium av alt mulig. Jeg kunne sitte under et tre i klosterhagen og grine eller løpe gjennom gresset. Her var ingen ektefelle, ingen barn. Jeg hadde god tid, og ble veldig til stede i alt. 

Ny begynnelse

Alexandra som på forhånd var redd for at en hel uke her kanskje kunne bli kjedelig, hadde nok med tankene sine.

SKREV NED TANKENE: På retreaten skrev Alexandra ned alle tankene som kom til henne. Det ble mange kladdebøker. Foto: Privat
SKREV NED TANKENE: På retreaten skrev Alexandra ned alle tankene som kom til henne. Det ble mange kladdebøker. Foto: Privat Vis mer


– Jeg gikk dypere og dypere inn i meg selv, og på et punkt ble det helt tomt. Det var en fantastisk opplevelse. Noe jeg aldri hadde opplevd før. Var jeg i kontakt med sjelen? Jeg kjente ingen bekymringer, skulle ikke være noe annet sted. Da jeg tenkte: «Nå tenker jeg ikke», var selvfølgelig øyeblikket over og jeg måtte bare le. Men det å gå så dypt inn i meg selv, må ha vært som å gjennomleve Dantes inferno. Stillh

eten ble en nærkamp med meg selv. Og jeg måtte ta opp kampen.

Førte dagbok

Skriveboka ble Alexandras nærmeste terapi. Hun skulle bare skrive det som kom, finne skrivestrømmen. I begynnelsen føltes det litt pinlig. Tenk om noen skulle lese det hun skrev? Men tankene på papiret var bare for henne selv.

– En dag jeg så porten åpne seg, løp jeg ut. Jeg følte meg på en måte fanget og trengte å vite at jeg kunne finne friheten. Etter en stund ble jeg redd for at noen skulle oppdage at jeg ikke var der. Utenfor var det bare landsbygda, så det var ingen fare for at jeg skulle havne på kafé og på den måten bryte stillheten. Heldigvis var porten fremdeles åpen da jeg kom tilbake og ingen hadde merket at jeg hadde vært borte.

Oppholdet inne i klosteret føltes trangt og befriende på en gang.

– Naturen ble veldig nær. Jeg så duggen på bladene, gresshoppen, studerte alt. Under en meditasjon var det som om håret reiste seg på hodet mitt og sto i brann. Jeg følte en sterk lykkefølelse, samtidig gjorde det vondt. Jeg var på kant med egne demoner. Flere ganger tenkte jeg at jeg ikke orket mer. Jeg ville dra hjem, slippe å kjenne på dem. Men jeg måtte stå i ubehaget. Jeg kunne ikke ringe eller spørre noen. Måtte jobbe med dette selv. En stund følte jeg meg som et nervevrak.


Før Alexandra reiste til Italia hørte hun historien om en sommerfugl som fikk hjelp til å komme ut av kokongen sin. Vingene ble ødelagt da kokongen ble klippet opp, og den klarte aldri å fly.  

– Denne historien ble med meg hele veien og ga meg styrke til å fortsette. Jeg måtte gjennom dette alene. Hun hadde sluppet kontrollen på sine egne tanker, men også på barna der hjemme. Yngstedatteren Saga var tre år og gikk i barnehagen. Benedicte gikk første året på videregående. Bare én gang var hun nødt til å ringe hjem for bli kvitt en uro. Alt gikk fint.

ADHD-samfunn


I Oslo sitter Per Fugelli, professor i sosialmedisin, og undrer seg. Over verden og hvordan vi kan leve saktere også i hverdagen.

– Vi har viklet oss inn i et ADHD-samfunn hvor alle roper høyere, raskere, sterkere.

Vi har glemt at vi er som blomstene og dyrene. Alt biologisk liv må pendle klokt mellom arbeid og hvile, plikt og lek – for å være i form gjennom et liv, sier Fugelli.
Han mener at opphold på retreat kan ha sin misjon.
– Det beste med en uke i kloster vil nok være at det kan gi rom for en ny start. At du får klokskap og vilje til å skape mer likevekt i alle de ukene som kommer etter uken i fredsrommet i klosteret.

Er vi egentlig mer stresset og slitne i dag enn før – eller er det maset om stillhet og mindfulness som gjør oss stressa?

– Godt spørsmål. Folk var slitne på Værøy og Røst, langs Porsangerfjorden og på Jæren for hundre år siden også. Av strev for føden og frykt for sykdom og sorg over alle som døde som barn og unge. Så vi skal ikke lage romantikk av fortiden og drama av nåtiden. Jeg får anbefale en resept som står i min siste bok «Sitater»: «Jeg tror mange i Norge i 2015 burde ligge mer stille og rote i asken som Askeladden og lytte til Jon Fosse: ‘Den stilla kvardagen treng for å levast’.»

Store kontraster

Mellom klosteret og Hølen er det en busstur, noen timers flyreise og en liten time på tog. Den mentale avstanden er enorm. Selv om Alexandra ble igjen i Venezia en ekstra dag sammen med noen av de andre på kurset, var det å komme ut i verden igjen en voldsom opplevelse. Stemmene, lydene, trafikken, menneskers blikk og spørsmål føltes påtrengende.

– Jeg følte meg sårbar. Da sikkerhetsvakten på flyplassen saumfor bagasjen min, var jeg så redd for at han skulle se kladdebøkene mine. Jeg følte meg på en måte avkledd. Selv om ingen ville kunne forstå noe av det jeg hadde skrevet i bøkene.

Det var så langt fra det fredelige klosteret til «skarru ha pose» på Rema.

- Det var veldig sært. Er det noe jeg angrer på, er det at jeg ikke hadde et par dager fri etter at jeg kom hjem. Det ble hverdag med én gang.

Men kan man ikke møte seg selv i naturen? Gå en tur i den dørgende stille norske fjellheimen? Dra på hytta alene noen dager? Eller bo i telt? Hvorfor må man ut med 15 000 kroner for å være stille i en hel uke?

– Jeg kan ikke sitte i et telt på vidda, sier Alexandra tørt. – Da ville jeg ha dødd av skrekk. Når man er på stillhetsretreat, er man ikke alene, selv om man er alene med tankene sine.

Endret oppholdet livet ditt?

– Ja. Det var en investering. Jeg tar mer hensyn til meg selv. Jeg behøver ikke respondere på andres ønsker hele tiden. Stillheten skremmer meg ikke lenger. Jeg liker å bare vente på toget, uten musikk på øret. Være til stede uten å gjøre noe. Alt rundt meg går stadig fortere, men jeg kan bestemme meg for ikke å være med på alt. Jeg er også blitt mer selektiv på hvem jeg skal bruke tid på. Jeg behøver ikke småprate med folk hele tiden heller. Jeg jobbet jo som frisør før, så jeg har hatt nok small talk. Stillhet mellom mennesker er ikke farlig. Datteren min, Benedicte, så nok at jeg hadde endret meg. Vi har jo på en måte vokst opp sammen.

LES OGSÅ: Pinlig stillhet hos frisøren? Ikke her!

Nye drømmer

Nå drømmer Alexandra om å gå pilegrimsvandring til Santiago de Compostela helt alene.
– Hadde jeg ikke hatt familie, hadde jeg nok gått i kloster, sier Alexandra og ler. 

– Men det jeg virkelig drømmer om nå, er en pilegrimsvandring. Det er roen og varheten, jeg liker. Når man skal røske opp i sjelen, er det greit å gjøre det på egen hånd.

Igjen har Alexandra Strand fulgt intuisjonen sin. Etter ti år som assistent i barnehage har hun sagt opp jobben. Det er tid for å gjøre noe annet med livet, hva vet hun ikke ennå.

– Jeg vet at intuisjonen er verd å lytte til, det var den som dro meg inn i klosteret og var med på å endre meg. Reisen hjalp meg til å bremse ned, og sette mer pris på de tusen onsdagene. Jeg vil ikke være med på karusellen lenger, jeg hopper av! Ingen smarttelefon, ingen iPad, leve enklere, tenke mer, og holde igjen der jeg kan i det vanvittige kaoset rundt oss. Stillheten er en måte å komme i kontakt med det innerste i seg selv, det som ligger latent, men som ikke kommer fram i dagens mas og kjas.

Tekst: Elsebeth Danielsen

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer