Syden! Jeg skulle faktisk rekke å bli tenåring før jeg kom til det forjettende land, men det hindret meg ikke i å drømme. Om kritthvite strender, palmer som vaiet i mild bris, fløyelsmyk sand mellom tærne, vann i glitrende sjatteringer av turkis - og kanskje en ørliten ferieflørt med en ildfull kelner med bukseseler og bar overkropp.

Siden 80-tallets eviglange sommerferier ble tilbrakt uten unntak i Telemark eller ved Mjøsa, og jeg var mer kjent med mudder mellom tærne, innpåslitne klegg og innsjøvann som var mer svart enn turkis, virket Syden mer forlokkende enn noe annet.

Og øverst på ønskelista sto Mallorca. Øya i Middelhavet som hadde ønsket de første norske charterturistene velkommen allerede i 1959, men som altså enda ikke hadde kunnet ønske meg velkommen.

Det ble med drømmen om Mallorca til et godt stykke inn på 2000-tallet, men i voksen alder har jeg vært der flere ganger. Og selv om det ble med tenåringsfantasien om kelneren med bar kasse og bukseseler og mystikken fra 1959 for lengst har bleknet i en sky av masseturisme, er det fremdeles et rosa skjær over Mallorca for meg.