Med snøkledde fjelltopper foran oss og små isflak i vannet seiler skipet inn mot havnen i byen Qaqortoq. Navnet betyr «hvit» eller «det hvite», men byen er nok best kjent under sitt tidligere navn Julianehåb. Dette er i det sørvestlige Grønland, ikke langt fra Grønlands sørspiss.
Byen, som en gang var en større handelsby, er helt naturlig plassert rundt havnen. Før i tiden var det fangst fra fiske og jakt som var handelsvarene, mens den største varen i dag er hermetikk og varer fra Grønlands største garveri, Great Greenland.
6 opplevelser i Santander
For å få mest mulig ut av besøket vårt har vi booket en byvandring med en guide som møter oss på kaia da vi kommer i land. Øynene faller umiddelbart på figurer og ansikter som er skåret inn i klippene over oss. Det er verker fra prosjektet «Stone & Man», som ble påbegynt for over 30 år siden. Nå er det blitt til 40 forskjellige kunstverk som er plassert i og rundt byen.
Første stopp er ved et vakkert hus som ligger ut mot havnen på Vatikanbakken. For mange år siden var huset bebodd av den eldste assistenten til kolonibestyreren. Denne assistenten hadde visstnok mye innflytelse og var også mer tørst enn gjennomsnittet. Og i kombinasjon med det danske uttrykket «full som en pave» fikk huset kallenavnet «Vatikanet».
Vi går videre oppover den bratte Vatikanbakken og dreier til venstre inn i Anders Olsensvej, som er kalt opp etter byens grunnlegger. Her ligger byens største hotell, som har fire stjerner og ligger plassert på et platå over havnen med storslått utsikt over fjorden. Det finnes også andre overnattingsmuligheter i byen, men de har ikke samme standard og utsikt som dette hotellet.
På parkeringsplassen ved siden av finner vi enda et kunstverk fra «Stone & Man». En flere meter høy, rød inuittstøvel som kneiser høyt opp i luften. Et steinkast derfra ligger byens nye kirke. Den er svært modernistisk i sitt uttrykk og ser slett ikke ut som en kirke ved første øyekast. Arkitektens tanke er at den skal gi assosiasjoner til et isfjell.
Vi krysser elven som går gjennom deler av byen og nyter den flotte utsikten over Storelven. Langs elven ligger byens gamle kirke, og her tar vi en pause mens vi får en kort fortelling om byens opprinnelse, og særlig forliset til skipet M/S Hans Hedtoft. Dette forliset kalles Danmarks Titanic, fordi skipet gikk ned i isfylt farvann etter å ha kollidert med et isfjell i 1959.
Inne i kirken henger en livbøye fra skipet. Den er det eneste som ble funnet etter forliset og ble funnet først åtte måneder etter den fatale ulykken, og det på Island.
I havnen er noen hvalfangere kommet inn med en fangst som de er i gang med å partere. Det er en vågehval, en hvalart som blir sju–ti meter lang og som vanligvis veier seks–ni tonn. Kjøttet skjæres ut og fordeles i store plastsekker. Enkelte lokale forhandler om å kjøpe litt ferskt spekk, mens vi turister har fått en stor opplevelse.
Et steinkast fra havnen ligger en av byens andre attraksjoner, nemlig fontenen på torget. Den er over 90 år gammel og den eneste fontenen på hele Grønland. Torget er byens naturlige samlingspunkt, og i dag har en skoleklasse satt opp bord for å selge saft til de forbipasserende turistene, og det mens en mann kledd i en grønlandsk nasjonaldrakt danser en trommedans. Han danser og slår mot en håndholdt tromme, en såkalt qilaat, som er laget av skinn som er strukket over en tynn ramme. Mens han trommer, messer han noen lyder som følger rytmen. Noen av lydene gjetter vi er hvallyder, men da han senere tar en pause i dansen, forteller han at det er de lydene som man før i tiden brukte når man gikk på jakt, for å lokke til seg for eksempel fugler og annet vilt.
Rett overfor torget ligger Qaqortoq Museum i byens eldste bygning. Her leser og lærer vi om de grønlandske draktene, om utviklingen av kajakken, om M/S Hans Hedtoft-forliset og naturligvis om de grønlandske åndeskapningene, tupilakkene. Det er utskårne figurer, oftest i tre, hvaltenner eller gevir, og det sies at det er følelsene til dem som har skåret dem ut, som følger tupilakkene. Så hvis man er uvenner, skjæres tupilakken ut med onde hensikter før den overleveres en motstander. Men hvis motstanderen har en sterkere tupilakk enn deg, kan de onde intensjonene snu om og i stedet ramme deg selv. Hvordan dette foregår i praksis, er ikke godt å vite, men fine er de.
Bli med til vakre Kraków!
Lenger borte på havnen har lokalbefolkningen satt opp boder til et lite marked der det selges hjemmelaget brukskunst, slik som smykker, strikkeklær og perler à la dem som brukes på nasjonaldraktene, hjemmesydde selskinnssko og tupilakker skåret ut av reinsdyrgevir.
En kvinne har en bod med tupilakker, og hun forsikrer at alle hennes figurer er skåret ut med gode intensjoner og ønske om alt godt for mottakeren. Vi tror henne og kjøper en.
Et par dager senere har vi forflyttet oss for å seile gjennom Prins Christian Sund, som strekker seg nesten 100 kilometer fra Danmarkstredet i øst til Davisstredet i vest og er oppkalt etter kong Christian 8.
Været viser seg fra sin fineste side og får de snødekte fjelltoppene og det stille, blågrønne vannet til å framstå ekstra vakkert. Her er det wow-faktor overalt. En smal foss som faller ned langs klippene, eller et isfjell som sakte driver forbi, mens solen spiller i de hvite fargene og vakre formasjonene. Vi ser flere isfjell som nesten har en selvlysende, lyseblå nyanse. Den fine blåfargen kommer fordi isen er eldre og mer komprimert enn i de vanlige, yngre, hvite isfjellene.
På denne lange strekningen er det ikke mye liv. Du kan være heldig å møte en hval eller to, men det eneste andre «livet» vi treffer på vår tur gjennom sundet, er den lille byen Aappilattoq med sine fargerike hus og om lag 100 innbyggere.
Kapteinen vår tuter i hornet da vi passerer byen for å hilse og kanskje gjøre oss andre oppmerksomme på byen. Vi ser isbreer av varierende størrelse. Det er innlandsis, og her er det dessverre tydelig hvor raskt isen smelter. Selv på lang avstand kan vi se vannet dryppe fra isen og ut i havet, og vegetasjonen avslører tydelig hvor lang og høy breen har vært.
Det er så mange inntrykk på en gang at det er vanskelig å ta alt inn, men sikkert er det at det er utrolig vakkert her i det sørvestlige Grønland.
