– Jeg er ikke interessert i å følge en bestemt mal for hvordan man skal leve livet sitt. Og jeg har funnet ut at jeg ikke har behov for et stabilt hjem og fine ting, men at jeg har en hunger for opplevelser, sier Iris Tamara Veldwijk (29).
Siden 2013 har den nederlandske kvinnen reiste verden rundt ved hjelp av tommelen.
Det hele starter da hun som nittenåring reiser på sin første alenetur til Argentina. Her blir hun bitt av reisebasillen og drømmen om å reise på fulltid fødes. En drøm som synes helt uoppnåelig til hun lærer om haiking, couchsurfing og dumpster diving.
Iris begynner å haike rundt i verden og den første soloturen er faktisk i Norge.
– Jeg befant meg på flyplassen i Kirkenes og hadde en tre timers mellomlanding før flyet mitt skulle dra til Honningsvåg. Jeg bestemte meg derfor for å haike inn til sentrum og tilbake. Det var en fantastisk fin erfaring og konklusjonen min var at det å haike solo var den beste opplevelsen. Jeg har aldri sluttet å haike etter dette, sier hun.
Foretrekker å haike alene
Til nå har Iris haiket seg gjennom mer enn 70 land. Noen ganger sammen med andre som hun har møtt underveis, men mest alene. De siste årene har hun stort sett reist sammen med kjæresten Jonas.
– Vi var ikke sikre på om det å haike sammen ville fungere. Så noen ganger haiket vi sammen, andre ganger haiket jeg alene mens han tok buss eller fly - noe som fungerte overraskende bra. Som en generell regel er det ikke lurt å haike sammen med mennesker som egentlig ikke føler for å haike, sier hun.
Haiking som reisemetode var ganske vanlig på 60- og 70-tallet, men mistet etter hvert noe av populariteten. Mye takket være skrekkfilmer som «Motorsagmassakren» hvor vi fikk eksempelet på haikeren du absolutt IKKE vil plukke opp, men også som et resultat av virkelige historier om haikere som har blitt kidnappet.
Men selv om haikere kanskje ikke er et like vanlig syn langs norske veier som det en gang var, er Iris langt ifra alene om å utforske verden på denne måten. Antallet varierer imidlertid en del fra land til land, noe som skyldes lokale skikker og regelverk.
– Den generelle regelen er at haiking er lettere i land med et høyt antall private bileiere eller hvor drivstoffet er billig. Dette setter Iran og Norge i kategorien «lette land» og Bolivia og Kapp Verde i «vanskelige». Men befolkningstall og veitettet må også regnes med, noe som gjør Norge litt vanskeligere fordi det noen steder bare kommer en håndfull biler i timen, sier hun.
– De fleste haiker i par eller grupper, men for det meste reiser jeg alene fordi det går raskere. De fleste kvinnelige haikerne reiser i par og det er ganske uvanlig å møte andre kvinnelige haikere som reiser alene, men dersom det skjer er det større sjanse for at vi slår oss sammen.
Bor ett år alene i Alaska
Velger bort frykten
Det mest vanlige spørsmålet Iris får, er om hun ikke blir redd når hun haiker alene.
– Jeg tror folk merker om du er redd, noe som sjelden hjelper situasjonen din. De valgene du tar på grunn av frykt er vanligvis dårlige og etterpå tenker du på hva du skulle ha gjort i stedet. Så dersom jeg velger å haike, må jeg også velge å ikke være redd.
– Da jeg i en periode returnerte til Nederland for å bli ferdig med universitetet, skrev jeg faktisk avhandlingen min om de opplevde farene ved å haike versus de faktiske farene. Så i dag har jeg faktisk vitenskapen på min side; det er ingen bevis for at haiking er farligere enn andre aksepterte transportmetoder.
Martine (25) haiker fra Oslo til Lofoten
Men selv om hun klarer å rasjonalisere bort frykten, har Iris opplevd flere mer eller mindre skumle episoder på sine syv år som fulltidsreisende. En gang ble hun nesten påkjørt i Georgia og i Tsjekkia opplevde hun å bli satt av midt på motorveien i stedet for på en trygg avkjørsel.
I Cabo Verde ble hun og Jonas plukket opp av en snill, men veldig full, mann og i Argentina ble hun gående i timevis langs veikanten i solsteiken uten vann.
– Den største faren med haiking kommer fra vanlig kjøring og det å gå for nære biler. Når vi snakker om den menneskelige faktoren er folk flest snille og det finnes verre menn online enn i den virkelige verdenen, sier hun.
Reisene finansierer hun gjennom donasjoner til nettsiden Mind of a Hitchhiker og ved å skrive reiseartikler. Iris har imidlertid et kostnadsnivå som synes uoppnåelig for de aller fleste. Transporten er stort sett gratis og ellers bruker hun kun penger for å overleve, det vil si for å betale mat og overnatting. Dersom hun ønsker å besøke en attraksjon som koster penger, veier hun alltid for og imot om den virkelig er verdt det.
– Da jeg først begynte å reise hadde jeg sparepenger som jeg klarte å strekke ut hver måned. På det minste brukte jeg bare 70 euro på en hel måned, sier hun.
Kristine (29) flyttet fra Hawaii, for å jobbe på Bjørnøya i Barentshavet
Koronafast i Malaysia
Idet koronapandemien brøt ut tilbrakte Iris og kjæresten en måneds tid med portforbud i Penang, Malaysia. Etter at grensene gjenåpnet har de kunnet reise rundt i landet, men ikke ved hjelp av haiking.
– Årsaken er at styresmaktene i Malaysia spesifikt har sagt alle personene i en bil må være medlemmer av samme hushold. Vi vil ikke skape trøbbel for noen, så selv om det å reise med buss og tog ikke er like spennende som haiking, er det bedre enn å være fast på et sted. Så langt har vi vært i Malaysia i seks måneder og vi har lov til å være her til 2021. Jeg husker ikke sist jeg tilbrakte så lang tid i ett land, sier hun.
– Hvor lenge ser du for deg at du vil fortsette å reise på denne måten?
– For alltid! Det er få andre ting jeg ønsker å gjøre med livet mitt.
– Kanskje det vil bli vanskelig om jeg skulle bli ufør, spesielt det å haike. Det kommer også an på hva man definerer som reising. Er det å være i et ukjent land, i den samme leiligheten, i et par måneder fortsatt reising? I dag trenger jeg ikke å være i konstant bevegelse, men jeg har behov for å vite at jeg fortsatt kan pakke sakene mine og reise innen en dag om jeg måtte ønske.
Noe av det viktigste Iris har lært seg gjennom reisene sine er at det å følge nyhetene ikke er den beste måten å lære om andre kulturer enn din egen.
– Jeg må stadig forsikre familien min og leserne mine, om at menneskene som jeg haiker med i Hviterussland, Iran, Tunisia og Colombia er akkurat som oss. Uansett hvilket tema media fokuserer på, er det vanligvis ikke representativt for opplevelsen man har som besøkende. Overalt hvor jeg har vært har jeg opplevd at folk flest er snille, uten skjulte motiver.
Bra for å bli kjent
Renate Sandvik, reiseblogger og forfatter av boken «Å reise alene. En håndbok for soloreisende», sier haiking ikke bare er en rimelig men også en bra måte å treffe lokale på og bli kjent med nye kulturer.
– Mange tror kanskje at de som plukker opp haikere alltid er mordere og voldtektsmenn, men slik er det selvfølgelig ikke. Men hvor trygt det er, spesielt for kvinner, kan selvfølgelig diskuteres. Å haike alene setter deg i en ganske sårbar situasjon. På enkelte steder, eller i enkelte situasjoner, kan haiking være det eneste alternativet for å komme seg frem, sier hun.
– Jeg måtte selv haike flere ganger mens jeg reiste rundt i Tadsjikistan. På de fleste strekningene fantes det ingen buss eller taxi. Haiking er derimot svært vanlig i landet og jeg følte meg derfor trygg, selv om det var noe uvant å stige inn i bilene til fremmede.
Viktige forholdsregler
Dersom du har lyst eller må haike, finnes det ifølge Renate flere forholdsregler du kan ta. Først og fremst bør du aldri stige inn i en bil du ikke føler seg komfortabel med.
– Se an sjåføren og eventuelt andre passasjerer. Som kvinne kan det være en fordel å haike med andre kvinner eller barnefamilier. Sitter man på med en enslig mann, kan man kanskje velge å sette seg i baksetet framfor i forsetet. Å gå inn i en bil med flere menn kan være greit å unngå, spesielt om de oppsøker deg. Snakk et par ord med sjåføren før du setter deg inn og følg magefølelsen om det kjennes rett eller ikke.
Renates råd er at du også alltid haiker på dagtid, helst på morgenen, og at du gjerne sender en melding til noen du kjenner og stoler på med registreringsnummeret til bilen og hvor dere er på vei.
– Ha helst bagasjen din nært deg og ikke i bagasjerommet, i tilfelle du føler du trenger å komme deg ut av bilen fort. Ofte vil mye av dette føles unødvendig, men det skader aldri å være på den sikre siden. Ikke vær redd for å be om å gå ut av bilen dersom du begynner å føle deg ukomfortabel med sjåføren eller situasjonen. Aldri sett høflighet foran egen sikkerhet.
Une (26) slet med angst: - Den tunge klumpen i magen slapp da jeg kom meg ut i naturen
Stort sett bare positivt
Å haike byr også på mange positive opplevelser. Noe av det beste er ifølge Renate muligheten til å bli kjent med stedene du besøker gjennom å prate med sjåføren.
Kanskje har de tips om spisesteder, overnattingssteder og steder du burde besøke, som bare noen som bor på stedet kjenner til.
– Selv har jeg haiket i langt færre land enn Iris, men de opplevelsene jeg selv har hatt har bare vært positive. Prat gjerne med sjåføren, fortell om fine opplevelser du har hatt i landet og alle de hyggelige menneskene du har møtt der. Sjansen er stor for at sjåføren ønsker å bidra til å opprettholde det gode inntrykket ditt av destinasjonen.
