En moderne eventyrer bør ikke bare ha egenskaper som tålmodighet og nysgjerrighet, man må også ha mot til å besøke deler av verden de færreste av oss kommer til.
Dette er karaktertrekk som i aller høyeste grad synes å kunne beskrive forfatter og sosialantropolog Erika Fatland (37). De siste årene har hun på egen hånd, kun i selskap med teddybjørnen Werner, besøkt flere av verdens mest bisarre diktaturer og lukkede land.
Ønsker å komme bak turistfasaden
I disse dager er hun aktuell med boken «Høyt - en reise i Himalaya», som er hennes tredje reiseskildring. Gjennombruddet fikk hun i 2014 med boken «Sovjetistan», hvor hun besøkte de såkalte «-stan»-landene i tidligere Sovjet. Tre år senere kom oppfølgeren «Grensen», hvor hun reiste langs Russlands enorme grense, i land som Nord-Korea og Ukraina.
Men etter ti år følte Erika behov for en liten Russland-pause og vendte snuten tilbake til Himalaya, som hun første gang besøkte som 19-åring.
– Den gangen fikk jeg servert turistversjonen. Vi besøkte fjellandsbyer som lever av turistene og hvor menyene ligner på mye av det man får servert på norske veikroer. På denne reisen ønsket jeg å komme bakenfor turistfasaden, til steder vestlige turister ikke besøker, forteller hun.
– Alle har hørt om Nepal og Mount Everest, og mange har vært i området på fotturer. Det finnes også utallige bøker om området, men de handler ofte om menn som bestiger en eller annen høy tinde. Jeg hadde lyst til å skrive en annen type bok, en bok om menneskene som bor i Himalaya.
Besøkte tantrisk nakenfestival
Fjellkjeden Himalaya strekker seg over fem land; India, Pakistan, Nepal, Bhutan og Kina. Som vestlandsjente, oppvokst i Ølen i Rogaland, er Erika godt vant til det norske fjellandskapet med turer hver søndag.
Men det var ikke bare de enorme toppene som trakk henne til «verdens tak». Dette er ifølge Erika kanskje den mest spennende og mangfoldige regionen i verden.
– Et av de første stedene jeg besøkte var en kjempekonservativ pakistansk fjellandsby hvor kvinnene gikk tildekket og ikke skulle synes. Fra dette var det en stor kontrast å overvære en tantrisk nakendansfestival i Bhutan. Jeg lette derfor lenge etter en passende boktittel. Til slutt fant jeg ut at tittelen måtte bli «høyt» fordi dette er det eneste disse menneskene har til felles, det er høyden de bor på som binder dem sammen.
- Den største overgangen er å være den eneste voksne i hverdagen
Møtte sherpaenker
Reisen rundt i Himalaya skulle ta åtte måneder og et av de mest strabasiøse høydepunktene var turen opp til Everest Base Camp, en av to leirer som ligger på cirka 5300 meters høyde og som brukes som utgangspunkt for å bestige Mount Everest.
Erika forteller at hun ønsket å komme opp dit i klatresesongen for å møte klatrere og sherpaer.
– Jeg hadde ingen planer om å dra til toppen, men syntes ikke jeg kunne skrive en bok om Himalaya uten å ha med Mount Everest. Og så er jeg fasinert over hva som driver klatrere til å betale mange hundre tusen kroner for å stå i kø for å komme seg til toppen.
– Jeg ville også vite hva sherpaene tenker om denne industrien og snakket blant annet med to sherpaenker som skulle til toppen for å hedre sine menn som hadde dødd på Mount Everest. Dette er historier man sjelden hører om, hvordan konene til sherpaene har det når de er kjemperedde fordi mennene deres leder rike, vestlige klatrere opp verdens høyeste fjell.
Rammet av høydesyke
Høydesyke er en av de størst utfordringene ved å bestige Mount Everest. For å unngå dette er det derfor viktig med akklimatisering, det vil si at man må gi kroppen tid til venne seg til den tynne luften. Jo høyere man kommer, desto vanskeligere er det for kroppen å ta opp oksygen.
Erikas vandring opp til Base Camp gjøres i regi av et amerikansk ekspedisjonsselskap som tar høydesyke på stort alvor. Men til tross for flere stopp, kjenner hun tydelig hvordan høyden påvirker kroppen.
– Det var som å gå i sirup og man måtte hele tiden stoppe opp for å trekke pusten, noe som også kan skje med de som er i kjempebra fysisk form. Turen i seg selv var veldig organisert og ordentlig, jeg måtte blant annet fremvise legeattest før avreise. Vi gikk dessuten tregest av alle, vi brukte cirka 12 dager og gikk bare to-tre timer hver dag. Jeg tenkte derfor at dette ville gå veldig fint, noe det gjorde helt til vi kom frem til basecamp og jeg plutselig fikk alle symptomene på høydesyke; jeg fikk ikke sove, klarte ikke spise og fikk vondt i hodet, forteller hun.
– Men det aller verste var at hjernen kjentes som grøt, noe som var krise da jeg jo hadde betalt masse penger og brukt mye tid på å komme meg dit. Plutselig fremstod det å skulle bruke tre dager på å intervjue medreisende som helt absurd, da bare det å pusse tennene tok meg tre kvarter. Alle praktiske og enkle ting var uoverkommelig.
Erika får også erfare hvor lumsk høydesyken kan være. Den påvirker nemlig fornuften, uten at man skjønner det selv.
– Lederen av ekspedisjonen spurte meg hvordan det stod til og ville at jeg skulle ta en høydesykepille. Da hørte jeg meg selv svare at det gikk fint og at jeg bare behøvde litt mer tid. Heldigvis tvang han meg til å ta pillen og et par timer senere lettet hodet, sier hun.
Havnet i snøstorm
Reisens andre store fysiske utfordring skulle vise seg å bli pilgrimsturen rundt Kailash. Dette er et fjell som ligger øde til i det vestlige Tibet og som er kjent for å være et av de helligste fjellene for hinduer og buddhister.
På grunn av fjellets store religiøse betydning har ingen lov til å bestige det, men for å samle seg god karma til neste reinkarnasjon bør man ifølge troende tibetanere gå rundt fjellet minst to ganger i løpet av livet.
– Jeg valgte sammen med mange tusen pilgrimer å reise dit under feiringen av saga dawa, en høytid som anses som det beste tidspunktet for å besøke fjellet. Første etappe gikk ganske greit, men dag to skulle vi over et pass som ligger 5600 meter over havet.
– Da jeg våknet opp om morgenen, var det snøstorm og jeg følte meg kjempedårlig, vi var jo allerede på nesten 5000 meter. Etter at jeg hadde kastet opp frokosten sa jeg til guiden min at dette ikke var en god dag og at vi kanskje burde gå tilbake, da det å gå høyere opp er det dummeste man kan gjøre når man har høydesyke. Da så han på meg med et vantro blikk og sa at vi jo måtte tenke på mitt neste liv og at jeg kom til å angre dersom jeg snudde.
Medtatt på grunn av høydesyke er Erika rett og slett for sliten til å argumentere imot. Hun tar derfor nok en gang en høydesykepille og fullfører turen, men det skal vise seg å bli en tøff ferd.
– Snøstormen førte til at folk ramlet omkull og is under snøen gjorde det kjempeglatt. Underveis møtte vi blant annet gamle krokryggede koner med stokk, mødre med spedbarn på ryggen og en gammel, blind mann som ble leid over passet av sønnen og svigerdatteren sin. Alle hadde med seg bønnehjul og bønnekranser og sa mantraer mens de gikk, og på et mirakuløst vis kom vi oss velberget gjennom det alle sammen.
– Vel over på den andre siden var guiden min i fyr og flamme, ikke bare fordi vi hadde klart turen, men også fordi forholdene var så vanskelige. Å gjennomføre turen under en snøstorm ga meg visstnok mer bonuspoeng, så jeg burde ligge veldig godt an til mitt neste liv, smiler hun.
Livsfarlige bilturer
Snøstorm og høydesyke til tross, Erika forteller at de fysiske utfordringene aldri har gjort henne riktig redd. Reisen rundt i Himalaya har imidlertid inneholdt mange halsbrekkende bilturer som ikke anbefales for de mest skvetne.
– Infrastrukturen i Himalaya er ikke fantastisk, da det er mange skikkelig grusomme bilveier opp trange fjellpass og smale grusveier. Overalt passerer man buss- og bilvrak i fjellsidene.
– Jeg var også ganske glad da den siste innenriks-flyturen var overstått. Selv om det å fly vanligvis er veldig trygt, bør man ikke google flyselskaper før man reiser med fly innad i Nepal, de har en tendens til å trone høyt på statistikkene over flyselskap med flest ulykker.
Hvor turen går neste gang vil den moderne eventyreren ikke avsløre, hun forsikrer oss imidlertid om at det også for henne finnes mye igjen å oppdage.
– På denne reisen fikk jeg igjen bekreftet hvor stor verden er. Folk i Nepal har for eksempel mobil og Internett, men likevel møtte jeg mennesker i avsidesliggende landsbyer som knapt har vært utenfor landsbyen sin. Bare det å reise til hovedstaden Katmandu, var som en veldig fjern drøm for de fleste av dem.
– For mange mennesker er verden ganske avgrenset og de følger sine egne regler for hva som skal gjøres. Målet mitt var å komme bakenfor turistfasaden og det synes jeg at jeg har klart.
