RAMPETE: Ann Kristin Einarsen lagde kopper eller annen brukskunst for å irritere foreleseren på Kunshøgskolen.  Foto: Marte Gjærde
RAMPETE: Ann Kristin Einarsen lagde kopper eller annen brukskunst for å irritere foreleseren på Kunshøgskolen. Foto: Marte Gjærde Vis mer

Ann Kristin Einarsen

- Jeg lager aldri kunst med tanke på å selge og blir like paff hver gang noen vil kjøpe

Kunstner Ann Kristin Einarsen elsker det å driver med og mener hun har verdens beste jobb.

KUNSTAnn Kristin Einarsen (f.1981) gikk ut fra Kunsthøgskolen i 2011. Hun har allerede markert seg på kunstscenen og blitt innkjøpt av både Nordnorsk Kunstmuseum og SpareBank 1 Nord-Norges stiftelser. Drivkraften hennes er å mestre et håndverk og bruke hendene sine.

– Det var mamma som hjalp meg på vei til å bli kunstner, forteller Ann Kristin Einarsen mens hun serverer kaffe i små porselenskopper i et atelier på Rodeløkka som hun deler med fem andre. 

Ville først ikke bli kunstner

– Storesøsteren min gikk på Kunsthøgskolen i Bergen, og mente dette kunne være noe for meg. Men jeg skulle i hvert fall ikke bli kunstner, som henne! Etter tegning, form og farge på videregående rota jeg litt rundt inntil mamma tok meg med på et treskjæringskurs. Hun er en kreativ husfliddame, og pappa har alltid tatt meg med på snekringsprosjekter. På kurset følte jeg for første gang at jeg mestret noe med hendene mine og var på sporet av noe. Hu Ann Kristin er den einaste som har laga to ting på første kurskveld, sier læreren ennå når han møter meg. Hvor bra det var, er en annen sak …, ler Einarsen, og det blinker i en splitter ny giftering.

Derfra gikk veien til Notodden og et år med keramikk. Kunstner skulle hun ennå ikke bli. Men en dag fikk de en keramikklærer fra Kunsthøgskolen. Kunne faget virkelig være så interessant? Einarsen søkte på keramikklinja i Bergen i smug. Hun torde ikke si noe til søsteren. Og kom inn.

PERFEKSJONIST: - Er man ikke perfeksjonist fra begynnelsen, blir det følgefeil. Det meste av det jeg lager, kastes, sier Ann Kristin.  Foto: Marte Gjærde
PERFEKSJONIST: - Er man ikke perfeksjonist fra begynnelsen, blir det følgefeil. Det meste av det jeg lager, kastes, sier Ann Kristin. Foto: Marte Gjærde Vis mer

– Jeg gikk første år i Bergen før jeg søkte meg over til Oslo. Hele studiet går du og grunner deg grønn på om du er kunsthåndverker eller kunstner. Men slike båser finnes egentlig ikke. Man må bare gjøre det man føler for; enten det er å jobbe i keramikk eller å male. Stå i din egen estetikk. Da Kunst- og håndverksskolen ble slått sammen med Kunstakademiet, ble skillene enda mer visket ut. Vi opplevde at de på akademiet, som drev med «noe vi ikke skjønte noe av», kom ned til oss for å få hjelp til å løse tekniske ting og mer håndverksbaserte teknikker. Jeg føler det er en vending igjen mot tradisjonelle materialer og håndverk i kunsten. Jeg jobber også i pleksiglass, men vender hele tiden tilbake til de gamle håndverkene som keramikk og porselen … de nye materialene er liksom så fort ferdig. Når jeg formgir med hendene i materialer som tre eller leire, er det som om jeg treffer noe urgammelt … en erfaring bygget opp over tusenvis av år. Hovedprofessoren min hatet forresten alt som hadde med kopper og brukskunst og gjøre, så ofte laget jeg kopper og designobjekter på trass.

Hun tenker seg om før hun fortsetter – på sin litt avslepne nordlandsdialekt:

– Jeg kom ikke inn i kunsten fordi jeg ville bli kunstner, men fordi jeg elsker materialene. Det som motiverer meg, er det å kunne beherske en teknikk perfekt med hendene mine og bli så god som det går an. Og jeg er ærlig og sier at dette er et nokså egoistisk motivert yrkesvalg; jeg gjør noe jeg synes er gøy. Mange spør kunstnere hva de har å si, hva deres budskap er, og ære være dem som har en sterk sosial eller politisk agenda, men jeg kan liksom ikke svare på dette. Da ville jeg skrevet en lang artikkel i stedet. Jeg prøver å angripe en tematikk fra ulike vinkler uten å være bastant, å gi rom for tolkning, men samtidig uttrykke en følelse.

Bearbeider følelser gjennom kunsten

Som et barn som forsøker å forstå verden?

– Ja. Bare at de har en annen bagasje av kategorier enn vi har. Jeg husker da hunden til niesen min døde. Hun var fortvilet over at vi ikke fikk med blod til sykehuset. Jeg brukte lang tid på å forstå fortvilelsen. Til slutt fikk vi klarhet i det: Bestemoren hadde nylig gått bort, og da hadde hun tenkt at når man døde, sendte sykehuset blodet i et rør til himmelen – så bestemoren kom til himmelen. Og det måtte jo hunden også. Vi er jo skrudd ulikt i hodet. Det jeg ser, er jo innlysende for meg …

Einarsens masteroppgave handlet om noe så stort som døden, og resulterte blant annet i en skulptur av en kanin med et dødt ekorn i armene. Hennes søskenbarn hadde brått blitt revet bort, og hun ville bearbeide sine egne følelser gjennom kunsten; tankene som oppstod.

– Dette med døden i kunsten blir lett en klisjé. Man må på en måte gå rundt temaet, og jeg tok utgangspunkt i vårt ambivalente forhold til og oppfattelse av naturen. Porselenskaninen står for det vakre, det Disney-fikserte rundt oss. Samtidig er porselenet meget skjørt, men det kan aldri brytes ned. Det er bestandig. Det døde ekornet viser til naturens brutalitet. Vi mennesker er jo også natur! Jeg hadde døde dyr slengende rundt på atelieret og i fryseren før jeg fant dette ekornet ved et lykketreff. En jeg delte atelier med, kom en dag og fortalte at hun og barna hadde sett en ekornmamma kaste de fire barna sine ut av redet dagen før. En døde, de andre ble sendt til veterinæren. De hadde hatt en begravelse for ekornbarnet. Og da skjønte jeg at dette var dyret jeg lette etter. Jeg spurte pent om jeg kunne grave det opp. Heldigvis var ikke forråtnelsen startet, og jeg tørket ekornet i tørkerommet. Skulpturen ble kjøpt inn av Nordnorsk Kunstmuseum. Jeg er glad den har kommet i museale hender. Hver gang den ble pakket opp på en turne med Nordnorsken, mistet ekornet et lem. Men nå fikk jeg en ti siders rapport av en konservator som hadde jobbet med den og festet bena med små støtter og silkebånd … det var rørende å se på omsorgen for mitt verk. 

EKTE KJÆRLIGHET: Ann Kristin forteller at det er kjærligheten til materialene og ønsket om å beherske noe perfekt med hendene som driver henne som kunstner. Foto: Marte Gjærde
EKTE KJÆRLIGHET: Ann Kristin forteller at det er kjærligheten til materialene og ønsket om å beherske noe perfekt med hendene som driver henne som kunstner. Foto: Marte Gjærde Vis mer

Rogn og sauehoder

Naturen har vært en slags rød tråd hos Einarsen. I 2010 kunne beduggete personer ta en strekk i et fuglehus på brygga i Harstad under festspillene.

– Jeg ble invitert til å lage et verk til festspillene, og kom frem til en enorm fuglekasse på kaia. Jeg ville vise vår absurde måte å se naturen på. Fuglehus! Vi tvinger et hus på fuglene som i grunnen klarer seg fint på egen hånd. Jeg laget det som en flatpakke som måtte monteres innenifra, så hullet var akkurat så stort at jeg kunne krype ut da jeg var ferdig. Det var flere andre som klarte å lirke seg inn for en hvil, ler hun.

Men det er avstøpningene som står Einarsens hjerte nærmest. Fra hun gjorde sin første avstøpning var hun hekta, ja nærmest forelsket, og begynte å bygge opp et bibliotek av avstøpninger.

GÅR EGNE VEIER: Ann Kristin Einarsen har markert seg på kunstscenen.  Foto: Marte Gjærde
GÅR EGNE VEIER: Ann Kristin Einarsen har markert seg på kunstscenen. Foto: Marte Gjærde Vis mer

– Jeg tror de fleste blir det når de ser på hvor perfekte avstøpninger man kan få. Til en utstilling i Lørenskog Kunstforening i 2013 ville jeg utforske grensen mellom det frastøtende og vakre. Jeg kom frem til en avstøpning av innsiden av et sauehode, det vil si en positiv form av en negativ form. Så laget jeg denne rosa fargen som du får ved å løse gullklorid i kjemikaler … litt nerde-keramikkunnskap, ler hun, og rører i en porselensmasse:

– Rosa er jo prinsessefarge, men også fargen på kjøtt og blod. Jeg laget også en avstøpning av rogn. Da denne ble vist i Lørenskog, skjønte ikke folk hva det var. Men i Tromsø nikket alle: Se, der er rogna …

Einarsen ler og sier at ideer, dem har hun nok av, og holder seg for ørene. Utfordringen er å velge.

– Jeg lager aldri kunst med tanke på å selge og blir like paff hver gang noen vil kjøpe. 
Hun tar frem en diamantlignende porselensform … ser om den kan bli et smykke, passe med en annen form … for så å legge den bort igjen til neste måned.

– Jeg glemte å si at å lage keramikk er ikke lettvint. Da presten spurte mannen min og meg hva vi likte før bryllupet, var svaret: Å jobbe. Det tar minimum tre uker fra en idé til første utkast. Og er man ikke perfeksjonist fra begynnelsen, blir det følgefeil. Det meste av det jeg lager, kastes. Jeg kan sette en ovn, og ingenting kan brukes. Etter hvert finner du en rytme. Jeg kommer om morgningen, lager kanskje en form på noen timer. Den skal tørke en uke og holder til rundt 100 støp. Så fyller jeg andre former og rekker tre støp på en arbeidsdag. I mellomrommene, mens jeg venter, kommer ideene …

Tekst: Mette Dybwad Torstensen- Fineart.no/KUNST

Denne saken er opprinnelig publisert i magasinet KUNST, som gis ut av Fineart.no - Norges største utbyder av kunst og grafikk på nett.  

Til info: Fineart.no (og magasinet KUNST ) er et heleid datterselskap av Aller Media AS - som også eier KK.no.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: