Verden har så smått begynt å åpne igjen, etter at korona-pandemien de siste 14 månedene har satt tilværelsen vår på hodet.

Vi har mistet friheten vi har vært vant til å ha, har vært nødt til å holde oss inne og la fysisk kontakt så å si være ikke-eksisterende.

For de av oss som er single, har den sosiale nedstengningen vært ekstremt krevende. Man kan nok neppe sette seg inn i hva det vil si å være singel og aleneboende, før man faktisk har vært det. Hva isolasjon og ensomhet, og ikke minst mangel på fysisk nærhet gjør med en - både følelsesmessig og sosialt.

Ja, undertegnede snakker av erfaring.

Så, den dagen Erna åpner landet vårt helt opp igjen, hvordan kommer det til å bli da? Kommer vi til å vegre oss for å gi klemmer, søke nærkontakt med fremmede og fortsette å skjule smil og ansiktsuttrykk med munnbind?

Kommer vi til å ha blitt så vant til lite sosial kontakt, at den sosiale arenaen rett og slett blir for voldsomt og for krevende for de huleboerne vi tross alt er blitt? Eller fungerer menneskesinnet på den måte at vi raskt glemmer, når de gamle vanene og mulighetene er på plass igjen?