NÅR LIDENSKAPEN TAR MYE TID: Bakeentusiast Pernille medgir at hennes lidenskap til tider har gått ut over musikermannen Anders, som holdt fortet hjemme mens hun var 200 prosent opptatt av en konkurranse. Foto: Claus Boesen
NÅR LIDENSKAPEN TAR MYE TID: Bakeentusiast Pernille medgir at hennes lidenskap til tider har gått ut over musikermannen Anders, som holdt fortet hjemme mens hun var 200 prosent opptatt av en konkurranse. Foto: Claus Boesen
Parforhold

Hvor langt skal vi egentlig strekke oss for hverandre? - Viktig at begge å få plass til de tingene vi brenner for

En forfatterdrøm eller en konkurranse vi bare må delta i. Hvor mye støtte kan vi forvente av partneren for å realisere den store lidenskapen?

I en sky av mel levde Pernille ut sin kreative side under fjorårets sesong av den danske versjonen av «Hele Norge baker». Men Pernille og mannen Anders fikk også oppleve baksiden av medaljen da parforholdet knaket i sammenføyningene underveis.

En herlig duft av hjemmebakst treffer nese­borene så snart vi kommer inn i huset der Pernille og Anders bor. ­Pernilles personlighet gir seg også utslag i et viltert hår, fargerike klær og en smittende latter. Selv om det bare er en time til hun skal møte på skolen der hun jobber som lærer, har hun likevel hatt overskudd til å slenge sammen noen scones. Pernille stortrives hvis man gir henne en kjevle og et forkle.

– Jeg meldte meg på bakeprogrammet fordi jeg elsker å uttrykke meg kreativt. Jeg har alltid hatt en stor lidenskap for mat og baking, akkurat som alle andre kreative ting, som søm, keramikk og strikking, forteller Pernille.

– Hei, jeg er hjemme!

Pernilles mann Anders har akkurat levert de to barna i barnehage og skole, og kommer inn og setter seg sammen med oss. Han spiller trombone og jobber frilans for ulike symfoniorkestre. Med to kreative sjeler under samme tak kan hverdagen bli litt av en balansegang for Anders og Pernille.

– Vi er jo moderne mennesker, og det er viktig for oss begge å få plass til de tingene vi brenner for. Men bakekonkurransen slet på forholdet, og vi jobber fremdeles med å være mer til stede for hver­andre i hverdagen, blant annet ved å gjøre flere ting sammen, sier Pernille ærlig.

LES OGSÅ: Ingen forhold er perfekte

- Jeg var helt ødelagt 

Våren 2015 startet Pernille med opptakene til «Den store bagedyst» og forsvant inn i kakenes verden. Og mens hun var opptatt av makronfyll og kakestrøssel, var det Anders som passet hus og barn. Og det gjorde han med et smil, forteller han.

– Vi var enige om at det var viktig for Pernille å være med i konkurransen. Men jeg må innrømme at jeg savnet litt anerkjennelse underveis: Litt sjokolade, massasje – bare noen småting som viste at hun tenkte på meg. Når man er den som drar lasset, ønsker man seg veldig en klapp på skulderen, og det tror jeg faktisk jeg sa til deg en dag, sier Anders.

Pernille stryker mannen sin på ryggen.

– Du har helt rett, men jeg var bare så utrolig konsentrert om de kakene at jeg ikke hadde overskudd til å tenke på hva som skjedde rundt meg. Jeg kunne til og med finne på snike meg ned på skolekjøkkenet og bake hvis jeg hadde en ledig stund på jobben.

– Selvfølgelig var det morsomt å se at hun kom så langt i konkurransen. Men det var også litt vanskelig at vi hele tiden bare kunne se en uke frem i tid, spesielt fordi vi har to små barn – og fordi jeg også har andre arbeidstider enn folk flest, sier Anders.

Da Pernille kom til semifinalen, var det blitt sommer, og familien hadde planlagt en ferie til Tyrkia.

– Jeg dro hjem fra Tyrkia for å være med i semifinalen. Da sto jeg og bakte i to dager, for så å reise tilbake til Tyrkia. Da merket jeg at jeg var i ferd med å bli lei, forteller Pernille.

Da programmet omsider var ferdig, var Pernille også helt ferdig.

– Vi skulle bare reise til sommerhuset og nyte livet, og det var tydelig at familien hadde visse forventninger: NÅ er mamma endelig tilbake – hurra! Men jeg var bare helt ødelagt, og jeg brukte lang tid på å komme til hektene igjen.

LES OGSÅ: Slik får dere forholdet til å vare

- Selvfølgelig skal man gi den andre plass til å leve ut lidenskapene sine

Å være konkurransedeltaker handler nemlig ikke bare om å gå og kose seg med gjærdeig, forteller Pernille.

– Vi fikk høre fra de tidligere deltakerne at det var tøft å være med. Og jeg må innrømme at både Anders og jeg tenkte: «Å, kom igjen – man skal jo bare bake noen kaker», men de hadde rett: Det har vært helt absurd tøft. Det handler om at du i flere måneder lever i en boble der absolutt alt handler om oppskrifter. Når Anders spurte meg om noe, gikk det bare inn det ene øret og ut det andre – fullstendig gjennomtrekk, sier Pernille og peker på hodet sitt.

Erfaringene fra denne tiden har fått Pernille og Anders til å tenke over hvor langt man skal strekke seg for hverandre.

– Selvfølgelig skal man gi den andre plass til å leve ut lidenskapene sine, men etter programmet følte jeg også at det var på tide å komme tilbake og være en god kone, sier Pernille.

– Jeg har også hatt perioder der jobben har vært ufattelig krevende, forteller Anders.

Som frilansmusiker må han innimellom stille opp på auditions, og det krever mange timer med øving i kjelleren. Paret er imidlertid enige om at det med å føre regnskap ikke funker i et forhold.

– Det innebærer liksom at man har payback-time, men man bør jo være litt snillere med hverandre enn som så, smiler Anders.

Pernille nikker:

- Og så tror jeg at man må passe på at det ikke bare blir meg, meg, meg. For hvorfor er det egentlig sånn at alle bare må ut og realisere seg selv så snart man har rundet 40? Sier jeg, som akkurat havnet i samme fella selv: 40 år, og så måtte jeg bare se å få bakt noen kaker ... Men jeg må også innrømme at jeg virkelig trenger å leve ut mine kreative sider for å bli et lykkeligere menneske og en bedre mor.

LES OGSÅ: Tegnene på at parforholdet ditt er i fare

PÅ LAG: Mogens har gått fra internasjonal politikk og en godt betalt jobb i dansk UD, til en mer usikker forfatter-tilværelse. Han har kona Astrid med på laget, selv om det har kostet. Foto: Claus Boesen
PÅ LAG: Mogens har gått fra internasjonal politikk og en godt betalt jobb i dansk UD, til en mer usikker forfatter-tilværelse. Han har kona Astrid med på laget, selv om det har kostet. Foto: Claus Boesen Vis mer

- Han drømte om å bli krimforfatter 

Etter 17 år i det danske utenriksdepartementet har Mogens Blom lagt den hvite skjorten på hylla for å leve ut drømmen som krimforfatter. Kona Astrid er den som sørger for at husleien blir betalt, og det trives hun godt med. Også selv om ektemannens nye arbeidshverdag har medført at de måtte ta farvel med huset i idylliske Dragør sør for København.

– Jeg har alltid visst at ­Mogens drømte om å bli krimforfatter. Hvis man har noe man virkelig ønsker å gjøre, men ikke kan leve det ut, kan man jo bli frustrert. Så det gir en viss ro at han nå har fått sjansen til å gjøre drømmen til virkelighet.

Astrid Blom skjenker te. Kveldsmørket har senket seg, og for en time siden kom hun inn gjennom døren etter nok en lang dag på kontoret. Mogens sitter ved siden av henne i hvite tennis­sokker og løs rutete skjorte. Det er to år siden han tok permisjon fra den prestisjefylte jobben i DU for å begynne å skrive.

– Lysten har ligget der i mange år. Jeg skrev min første roman da jeg var ganske ung, og har alltid drømt om å vende tilbake til skrivingen. Når jeg merker at plottet plutselig begynner å sitte, og hoved­personene mine får sitt eget liv, får jeg et skikkelig kick, smiler Mogens.

LES OGSÅ: Mange føler seg ensomme i parforholdet 

I flere år brukte Mogens den lille fritiden han hadde på å jobbe med nye kriminalromaner. Satte seg ved tastaturet hver gang det ble helg – eller så sitt snitt til å dra til sommerhuset alene når han hadde et par feriedager.

– Lidenskapen begynte å gjøre seg mer og mer gjeldende, forteller Astrid.

Derfor støttet hun mannen da han bestemte seg for å gå «all in» som krimforfatter. Også selv om det betydde at hun måtte forsørge familien rent økonomisk.

– Min mandighet tåler veldig godt at det er du som sørger for husleien i et år eller to, ler Mogens og ser på sin kone, som også bryter ut i latter.

– I starten syntes jeg nok det var litt skremmende å miste den ene inntekten. Men det handlet mest om at jeg ville være sikker på at vi klarte å holde oss flytende økonomisk, sier Astrid.

- Han ville gjort det samme for meg

For at de skulle få råd til Mogens prosjekt, måtte paret ta en stor beslutning: Villaen i Dragør måtte legges ut for salg.

– Sønnen vår har vokst opp i det huset. Men i dag har de store barna flyttet hjemmefra, og det er faktisk litt godt å kjenne at vi ikke er «bundet» til en haug med murstein. Det viktigste er at vi har det bra, sier Astrid og ser kjærlig på mannen sin.

Paret har nå bodd i et mindre hus nord for København i et år. I et vitrineskap i stuen står en rekke eksemplarer av Mogens krim «Gidsel i Amman», som kom ut for et år siden. 

Oppfølgeren er andre bok om etterretningsagenten Maiken Tarp, som jakter islamistiske terrorister, samtidig som hun må kjempe med politiske intriger i både Danmark og Midtøsten. Inspirasjonen til plottet har Mogens hentet i korridorene i UD og på sine mange reiser til den arabiske verden.

– Noen ganger tenker jeg at det skjer så mye i verden at jeg burde bidra i stedet for å sitte i min egen lille krimverden, sier ­Mogens.

– Men bøkene dine er jo viktige, bryter Astrid inn. 

– Og å skrive krim er jo også en krevende prosess!

– Men nå som dere har solgt huset, og du for tiden forsørger familien, har du ikke av og til tenkt: Hva får jeg ut av dette?

– Det jeg får ut av det, er at mannen min gjør det han virkelig brenner for – og det gir oss begge glede. Jeg tror man skal passe seg litt for å føre regnskap hele tiden, sier Astrid.

– Så det har du altså ikke gjort?

– Nei, det tror jeg da ikke? sier Astrid og kikker bort på mannen. 

– Jeg er ganske sikker på at hvis det var jeg som hadde en drøm jeg hadde behov for å leve ut, så ville Mogens gjøre det samme for meg.

LES OGSÅ: - Det kom til et punkt der jeg tenkte: Var dette alt?

Parterapeuten: Pass på at strikken ikke ryker

Parforholdet må for alt i verden ikke spenne bein for drømmene og lidenskapene våre, enten det gjelder å delta i en Ironman-konkurranse eller satse på en krevende karriere – eller hva?

Så hvor langt kan man forvente at partneren skal strekke seg?

– Det er viktig å huske på at parforholdet er et forpliktende fellesskap. Det har gått litt inflasjon i det der med å skulle leve ut potensialet sitt. Hvis man bruker partneren som roadie på sin egen roadtrip, vil parforholdet lide, fastslår parterapeut Heidi Agerkvist.

– Det hjelper ikke å tenke: Om åtte år, når jeg har funnet meg selv og syklet jorden rundt, DA skal vi ha det fint sammen. For innen den tid har nok forholdet blitt temmelig vissent.

Men hvordan kan man leve bra med i en periode å sette seg selv til side for at partneren skal leve ut den drøm? Agerkvist sier det handler det om å åpne munnen og komme på banen.

– Hvis du ikke sier fra om dine egne behov, kan det lett ende med at du blir bitter. Vi skal strekke oss så langt det gir mening – men ikke så langt at strikken ryker. Ikke gå rundt og vær martyr. Det er helt OK å si: Jeg trodde jeg kunne være backupen din, men dette fungerer ikke for meg lenger.

– Men kan det ikke også gi dynamikk i parforholdet at man får plass til å blomstre?

– Jo, der er noe veldig fint med å løfte hverandre opp. Men hvis det ender med at den ene står og skifter bleier og skreller gulrøtter mens den andre lever drømmen sin, er det jo ikke lenger et felles prosjekt. 

– Er det smart å føre regnskap, slik at man vet hvem som skylder den andre litt støtte?

– Jeg kunne godt tenke meg å stryke «du skylder meg» fra regnskapet. Men hvis man i stedet kan spørre hverandre: Hvordan kan vi gjøre dette på en måte som fungerer for begge? Da er man på rett vei. Det handler også om å tenke i faser – er det til neste år du har behov for å kreve litt ekstra av partneren din fordi du vil ta en etter­utdanning eller delta i en konkurranse? De fleste mennesker kan jo gjerne gi litt ekstra i en periode.

Denne reportasjen står også i KK nr 35,2016

Til forsiden