«Dildodronning!?!» Jeg var helt på gråten. «Man kan vel ikke kalle folk for det? Stakkars mamma. Hun kommer ikke til å kunne gå i butikken den neste uka».

Det er 15 år siden den noe spesielle ordkombinasjonen lyste mot meg på forsiden av KK.

Jeg hadde fått meg ny jobb, og sto fram i media som landets første og eneste «dildotester» og «riksonanist». «Riksonanist» slang jeg ut selv i et intervju med Dagbladet, og i dét jeg sa det, skjønte jeg at det ville komme på trykk. Sannsynligvis som tittel. Men man må jo stå for det man sier, og er «du med på leken får du tåle steken». Den som fikk det største sjokket var nok ikke mamma, men faktisk meg.

Det var vel ikke akkurat dildodronning mamma så for seg at jeg skulle bli da jeg var liten. Da danset jeg ballett og var med på forestillinger i operaen. Jeg spilte piano, sang i kor, og gjorde henne passe stolt av karakterkortet. Etter hvert havnet jeg på Blindern, studerte sosiologi og antropologi, men jeg sleit med å fullføre masteren. Fagene var interessante nok, men det var bare å innse at jeg ikke var noen akademiker.