Dette av den enkle grunn at jeg mistenker meg selv for å kunne bli svært uanstendig og ukontrollert forelsket i en mann som redder meg, ser meg og forstår meg. Dette er jeg neppe alene om, ellers ville vel aldri legeromanen oppstått.
Et eksempel fra noen år tilbake er da jeg ble hals over hode forelsket i dykkerinstruktøren min. Han var svensk, så ut som en kringkastingssjef fra 1960-tallet, og snakket uforståelig skånsk – i bunn og grunn ikke helt min type. Men. Siden jeg på vei ned til 20 meters dyp visste at det var kun én mann som kunne redde livet mitt hvis surstofftanken gikk tom eller breiflabben satte etter meg, tok jeg hånden hans der nede på dypet for å føle meg ekstra trygg, og drømte våte drømmer om skåningen i en ukes tid etter at jeg hadde fått dykkerlappen.
Ja, jeg er lettantennelig i nærheten av redningsmenn, og har derfor valgt kvinnelige psykologer i mine behandlingsløp.
Denne gangen ville både skjebnen og kona til psykologen (jeg tok først kontakt med henne, som sendte meg videre til sin mann) at jeg skulle gå til nettopp ham, så nå tar jeg altså psykologtimer hos en av det motsatte kjønn. En ganske ung fyr, faktisk. Han er skarp, god og utfordrende, og jeg har heldigvis ingen trang til å kaste meg om halsen på ham. Altså ingen våte drømmer her til gards, men apropos…
På sensommeren hadde jeg en slitsom periode hvor den ene eksen etter den andre dukket opp i hodet mitt på nattetid. Det var krangling, nye hjem, nye kjærester, nygammel flørting, og jeg våknet alltid med en vond klump i magen. Kanskje var det underbevisstheten min som forberedte meg på det som skulle settes i gang hos den nye psykologen, nemlig kjærlighetssorg i ordets rette forstand.
Det er nemlig sånn at nesten hver gang psykologen har spurt meg «hva føler du nå?» og jeg klarer å kjenne ordentlig etter (synes ikke det er så enkelt, jeg), så er svaret: «Jeg er lei meg.»
Ifølge han er tristhet det samme som sorg. Så hva sørger jeg over?
- Jeg er i sorg
Det fant jeg ut i tredje psykologtime, under sterk uglycry – med lyd. «Hva er det som gjør deg så utrolig trist?» spurte han, for n-te gang. Da tok jeg sats og hulket det ut: «Jeg er så lei meg for at jeg er voksen alene, og føler at jeg aldri er blitt ordentlig elsket. Jeg synes det er kjempefælt at jeg aldri har opplevd å ha det ordentlig godt og trygt sammen med en mann, og jeg er helt utslitt av å gjøre alt på egen hånd, uten verken oppmuntring eller korreksjon», fosset det ut av meg.
«Ja, du er i sorg, du. Sånn det ser ut for meg, sørger du egentlig over at du aldri har opplevd ubetinget kjærlighet», sa han rolig. Jeg vil tro han smilte medfølende, men det så jeg ikke, for jeg hadde plantet ansiktet skamfullt i hendene mine.
Og da skjønte jeg noe viktig – som jeg tror kan gi gjenklang hos flere. All den tid vi har våre sår og mangler fra oppveksten, så kan ikke disse videreføres til en forventning om noe som skal bli leget i et kjærlighetsforhold som voksen. Jeg må godta det som er skjedd, sørge over det jeg ikke fikk, og så gå videre med nytt håp om kjærlighet – forhåpentlig noen mer realistisk gjennomførbart enn det jeg har drevet med hittil. Ikke rakettforskning, akkurat, men hver erkjennelse dytter meg jo framover.
Ja, så min inngang til høsten 2020 kort oppsummert: Jeg er i sorg, men ved godt mot fordi jeg vet at jeg ikke lenger står på startstreken. Sannsynligvis vil ingen date meg før i 2021, men da har jeg noen måneder på å øve meg på egenomsorg. Dog betyr det jo ikke at jeg ikke kan forsøke å få noen mannebein med ut på glattisen!
