Jeg kan lage en kanne kaffe, og du kan ta med et par croissanter, skriver Ritt Bjerregaard i e-posten. Autoriteten har hun fortsatt. Opprinnelig var hun lærer, og hun var, om hun så selv skal si det, flink til å få ro i klassen. Som politiker hadde hun en nærmest fryktinngytende autoritet: Ville du jobbe sammen med Ritt, gjaldt det å være sterk og klar i hodet.
Nå er hun pensjonist. Og en slags mildhet er kommet over henne. Men hun har fortsatt sin «no-nonsense»-tilnærming til ting, og hun har viljen til å si hva hun mener om ting det trengs å bli ment noe om. Hun mener da også at det er nødvendig å kunne noe om det du vil mene noe om. Noe som ikke er det hun opplever i tidsånden nå.
– Når jeg ser meg omkring, ser jeg mye individualisme. Mye «meg selv og meg selv». Det blir forsterket av de sosiale mediene der man viser fram nesten alt og kan ha meninger uten nødvendigvis å ha satt seg inn i noe bare fordi man har lyst til å mene noe. Jeg kan lett bli bekymret for at faktuelle ting spiller så liten rolle. Man føler seg ikke forpliktet og kan derfor lett skjelle ut andre og bruke de verste uttrykk.
– Hvordan påvirker det deg?
– Ikke så mye, for jeg er en gammel dame nå. Folk er stort sett hyggelige, fordi jeg er ikke farlig lenger. Jeg er ikke med i maktspillet.
– Men du trekker deg aldri helt ut?
– Nei, men det er nok fordi jeg er politiker. Jeg føler meg sånn sett fortsatt som politiker, selv om jeg ikke er valgt. Jeg er engasjert i samfunnet, og jeg blander meg inn i debatten. Skriver et par ganger i måneden i avisen Ekstra Bladet, følger opp Facebook-siden min, deltar i tv-debatter og slikt. Jeg går ikke skjul. Jeg går ut i det.
Ritt har levd slik i 28 120 dager da vi møtes, og i løpet av hennes levetid er det skjedd virkelig store endringer i samfunnet.
– Livet mitt har vært fantastisk i den forstand at det samfunnsmessig har gått fra et mangelsamfunn til et overflodssamfunn. Da jeg ble født i 1941, under andre verdenskrig, var det mangel på alt. Det var det også da krigen sluttet, og det varte til langt ut på 1950-tallet. Så jeg er oppdratt i en nøysomhetskultur, med en far som gikk på jobb og en mor som gikk hjemme inntil jeg var ni år. Moren min kunne alt – få mat ut av nesten ingen penger, strikke, sy og sy om. Det var ikke noe som ble kastet. Den gang var det ikke behov for kampanjer om matavfall. Så kom den første økonomiske oppturen på slutten av 1950-tallet. Faren min ble selvstendig, de tjente mer penger, og de flyttet fra byen og ut i forstedene.
– Ungdomsopprøret på 1960-tallet ble også viktig for meg. Jeg var litt for gammel til å være helt en del av det, men jeg var med på kanten av det og aktivt innen lærergjerningen. Det ble en total frigjørelse. Det var en del av oppdragelsen å gå på danseskole, jeg kan danse tango og vals og alt det der.
Den gang skulle guttene bukke for jentene. Ritt hadde lært seg pent å vente til hun ble budt opp.
– Så kom Beatles og Doors og Dylan, og plutselig gikk vi selv ut på gulvet og bare danset etter musikken, det var en voldsom kroppslig og seksuell frigjørelse. Forholdene mellom kjønnene endret seg voldsomt. Rødstrømpene kom, bh-ene ble kastet.
– Kastet du din?
– Ja, og jeg har aldri tatt den på igjen.
Bestemte seg for å ha et åpent forhold
Ritt Bjerregaard og Søren Mørch har vært gift i 52 år. I begynnelsen var de bare samboere i København, men da de skulle flytte til Fyn i 1966, fordi Søren skulle begynne å undervise på Odense Universitet og Ritt fikk ny jobb som lærer i Odense, var det ingen vei utenom.
– Der måtte jeg være gift, så vi gikk til rådhuset. Jeg tror egentlig ikke vi la noe særlig i det, det var en praktisk ordning. Men vi har i etterkant snakket om at det har spilt en rolle for oss, det at vi begge to liksom også gjennom de formelle kanaler bekreftet at vi hadde lyst til å være sammen og bli sammen. Og vi bestemte oss, sannsynligvis preget av tidsånden, for å ha et åpent forhold. Det vil si at vi hadde andre kjærester. Og vi fortalte hverandre om det, så vi visste det alltid når det var noe. Og det betyr ikke at det var lett, for selvfølgelig var det innimellom sjalusi. Men det betød at vi ikke trengte å tvile så mye på den andre og gå og være redd for hva det var som skjedde. For vi hadde fortalt det.
– Var det en skillelinje mellom om det bare var sex eller forelskelse?
– Vi syntes kun det var spesielt hvis det var forelskelse. Sex? Ja, det var greit. Engangsknull kunne forekomme. Men det var jo ikke det som var deilig. Det som var deilig, var å få lov til å være forelsket i et annet menneske og oppleve det andre mennesket uten å gi slipp på den kjærligheten man hadde til sin partner. Vi synes at vi har fått det til, vi har jo feiret gullbryllup.
– Hva binder dere sammen?
– For det første har vi ikke hatt barn, så vi har ikke hatt noen unnskyldning for å bli sammen, vi har villet det hele tiden. Vi har også sluppet hverdagsutfordringer som: Hvem skal hente barn, hvem skal handle inn, hvem lager mat … Og fordi jeg har arbeidet i Folketinget, har vi også hatt en bolig i København, så vi har bodd to steder, vi har ikke vært sammen hele tiden. Det har også vært litt nytt og fint å komme hjem og se hverandre.
– Så det er deg og Søren for alltid?
– Ja, det er det, det er det ingen tvil om. Men, det er også jeg og Søren hver for oss. Jeg tror det er et poeng: Vi har aldri trodd at vi kunne bli like. Vi er vidt forskjellige. Og vi har syntes at det er fint at vi er det. Jeg har ikke tenkt: «Så irriterende det er at Søren gjør sånn og sånn, det må jeg få forandret.» Jeg har tenkt: «Jammen, ok da, så er det sånn Søren er, det må jeg bare finne ut av når det er han jeg vil leve sammen med.» Så det er altså noen vilkår. Han har hatt det på samme måte med meg. Så jeg har heller aldri hatt en mann som har vært sjalu på min karriere eller har prøvd å legge hindringer i veien for meg og sagt: «Altså, og nå skal du til Afrika?» Eller: «Skal du virkelig sitte i møter hele helgen?» Det har bare vært fint med ham.
LES OGSÅ: Lene ble fostermor for søsterens tre barn: - vi sa ja nesten umiddelbart
Lever med uhelbredelig kreft
Ritt ser godt ut. Kvikk. Håret i sin sedvanlige bakoverstrøkne frisyre. Bare tær i sandaler. Hun er avslappet. Til stede i nået.
– Akkurat nå er livet mitt slik at jeg har uhelbredelig kreft, metastaser som har flyttet seg til lungene. Jeg er ikke under behandling. I to år har skanningene vist at metastasene ikke vokser. Jeg går til skanning hvert halvår, ellers skubber jeg det bare fra meg. Jeg lever det livet jeg kan, og så er jeg selvfølgelig nervøs i uken fram til jeg skal skannes og får et resultat og håper de ikke har vokst. Men det er uhelbredelig. Onkologene sier at dette ikke forsvinner. Men jeg har det bra, og jeg kan gjøre alt mulig. Jeg har en mann som har fått ny hjerteklaff. Han er 84 år, og det går også fint. Vi kjenner begge at vi blir gamle. Vi er litt mer skrøpelige og må prioritere litt mer. Men vi nyter livet.
Ritt er realist til fingerspissene. Hun tror verken på Gud og hellig inngripen eller på alternativ behandling. Hun skal være syk resten av livet.
– Jeg tror ikke på mirakler. Jeg tror på … hardt arbeid, kan man nesten si. Hvis jeg var misfornøyd med noe som barn, sa faren min alltid: «Da kan du bare gjøre deg litt mer umake.» Den setningen har jeg hatt i bakhodet hele livet og brukt i situasjoner der det har vært viktig ikke å bukke under i selvmedlidenhet og tristhet. Jeg har alltid levd fornuftig. Jeg røyker ikke. Jeg spiser sunt. Jeg sørger for å mosjonere. Men legene var nøkterne, de sa at jeg «hadde alderen», og det er fullstendig riktig. Når man passerer 70, begynner den slags ting å komme. Så jeg ser på sykdommen som jeg ser på været. Jeg nyter solskinn, jeg ergrer meg over lange, mørke dager, men jeg vet godt at jeg ikke kan gjøre om på det. Jeg har det på samme måte med kreften. Det er et vilkår. Jeg kaller kreften et vilkår.
– Hva tror du skjer når man er død?
– Ingenting. Absolutt ingenting. Jeg er ikke det spor religiøs. Jeg er meldt ut av Folkekirken.
– Vil du kremeres eller begraves?
– Jeg vil begraves, jeg synes markene skal gjøre meg om til jord.
Et sted i en skuff i hennes rekkehus på Østerbro ligger en pensjonert leges detaljerte oppskrift på hvordan man tar livet av seg selv. Hvis det blir nødvendig, er hun forberedt på et medisinsk farvel. Hun vil ikke ha en stygg og smertefull død hvis hun kan unngå det.
– Jeg tenker absolutt på døden, og det gjør jeg også sammen med mannen min. Vi går inn for aktiv dødshjelp. Vi har skrevet testamente, vi har ikke lyst til å ende som grønnsaker på et pleiehjem. Vi har tatt stilling og gleder oss over de muligheter de har i livet nå.
– Aktiv dødshjelp er for eksempel mulig i Sveits?
– Ja, og det vil jeg også velge hvis det blir aktuelt. Jeg er også klar for å slåss for det politisk for at det skal bli en mulighet her hjemme, for det kan ikke være riktig at det kun skal være sånne som meg som skal ha råd til det og som kan velge den løsningen hvis man gjerne vil dø.
Ritt ringte i mange år til sin elskede mor hver søndag. En søndag hadde hun ikke rukket det, så hun ringte mandag morgen. Ingen svarte. Ok, så var kanskje moren sammen med noen av de andre gamle. En stund senere ringte hun igjen. Ingen svarte. Det kunne det også være en fornuftig grunn til. Men mandag kveld svarte heller ikke moren. Det var underlig. Ritt ringte til søsteren sin som bodde i Frederikssund akkurat som moren.
– Hun tok over og fant vår mor død. Da jeg kom, lå hun der helt fredelig. Hun fikk den beste død man overhodet kan ønske seg, for man kunne se på søndagsavisen at hun hadde gått til sengs søndag og bare ikke hadde våknet igjen. Jeg kan stadig gjenkalle bildet av min mor i rommet der. Jeg fikk en sånn «ai, nå er hun ikke her mer»-følelse. Hele barndommen min og forholdet til min mor ble rullet opp i det øyeblikket.
Ritt tror ikke at tiden leger alle sår. Men hun synes at avstand til for eksempel politisk tilspissede situasjoner i hennes liv får dem til å framstå klarere, avsluttet, annerledes.
– På den måten synes jeg at tiden arbeider for deg. I hvert fall for en sånn som meg. Også nå, når jeg sitter og skriver mine politiske erindringer, er det ting jeg oppdager: «Å, var det det som skjedde.» Derfor er jeg oppriktig glad i å skrive erindringer. Jeg blir klokere på livet mitt.
LES OGSÅ: Marie (28) fikk plutselig psoriasis: - Jeg var redd for at folk skulle synes jeg var ekkel
- Det var et friere forhold til kroppen før
Ritt går jevnlig tur i parkene. Det har vært den beste sommeren i manns minne. Folk har søkt ut, solet seg. Og hun har lagt merke til noe:
– Det er ingen kvinner som ligger toppløse. Heller ikke på stranden. Det var det før.
– Var det bedre?
– Ja, fordi det var et friere forhold til kroppen. Jeg har aldri hatt noe imot makeup eller situasjoner der bryster ble presset opp når man var ute på noe. Jeg henger meg mer opp i å kunne velge. Man kunne også være fri og la være. Jeg mener også at rødstrømpene i min tid noen ganger ble for restriktive, det ble for mye av det gode, men de bidro helt klart til en frigjørelse av kvinner og av kvinnens kropp.
– Hva tenker du om #Metoo?
– Det var ufattelig godt at overgrep som vi har snakket om, og som vi visste var der, ble trukket fram. At det ble klart at det er uakseptabelt i forholdet mellom menn og kvinner at menn i ofte mer ledende stillinger enn kvinner har kunnet tvinge seksuelle ytelser igjennom. #Metoo er ubetinget bra.
– Var det menn som prøvde seg da du var ung?
– Nei, jeg er utdannet lærer, og jeg hadde heller ikke problemer med min autoritet i skolen. Man prøver seg ikke på en sånn som meg. Jeg tror man tenker at man risikerer å få en på trynet.
– Ritt er som vanlig kontant? Selvfølgelig er tid penger, sier hun.
– Man må jo bruke tid for å tjene dem.
– Hva betyr penger?
– Med den bakgrunnen jeg har, er de en sikkerhet. Men når jeg har møtt kvinner som har sagt at nå orket de ikke den jobben de hadde lenger, de ville heller være selvstendige og starte sitt eget firma, har jeg tenkt: «Uargh, det ville ikke jeg tort. Jeg vil ha min faste lønn.» Og så har jeg rynket på nesen av meg selv, for jeg har jo aldri vært sikker. Som politiker skulle jeg hele tiden velges, og det ville si at jeg kunne risikere at velgerne ikke ville stemme på meg, og så ville jeg henge der ute og måtte finne ut av hva jeg ville bli. Jeg opplevde det pussig nok ikke slik. Jeg opplevde at disse valgene, de klarte jeg, og så kjørte jeg på videre. Men som barn hadde jeg en far som var arbeidsledig i perioder, for slik var tiden, og tryggheten ved å ha en lønn har vært viktig for meg. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg skulle ha min egen lønn og at jeg skulle klare meg selv.
– Men penger er ikke alt?
– Nei. For man kan ikke kjøpe seg kjærlighet. Eller, det kan man jo, men ikke den kjærligheten jeg gjerne vil ha. Gode venner kan man heller ikke kjøpe seg til.
Croissantene er spist. På vei til Ritt kom jeg til å tenke på hvor mye tid det er igjen til å spise croissanter.
– Jeg kan ikke vite hvor lang den blir. Når du er 77, er det ikke mange år foran deg. Kanskje er jeg heldig og blir gammel, eller kanskje dør jeg om et år eller to. Det er fullstendig usikkert. Men jeg kan håndtere det ved å sørge for at dagene er gode og interessante. Det skal ikke være mye som er bortkastet.
LES OGSÅ: Blake Lively til KK: - Å få barn har gjort meg tryggere
