SAMLIV: Selv om Lisbeth og Rasmus gjør det meste sammen, er ikke kartlesing og navigasjon deres sterkeste side. – Da vi fikk GPS, ble parforholdet vår i bil mye bedre, sier Lisbeth. FOTO: Carsten Seide
SAMLIV: Selv om Lisbeth og Rasmus gjør det meste sammen, er ikke kartlesing og navigasjon deres sterkeste side. – Da vi fikk GPS, ble parforholdet vår i bil mye bedre, sier Lisbeth. FOTO: Carsten SeideVis mer

Samliv:

- Vi visste at vi hørte sammen

Lisbeth og Rasmus har vært sammen i 20 år, men de måtte gjennom en rekke brudd, en affære (med hverandre) og mye arbeid med dynamikken før de landet.

En av tingene man merker seg når man tilbringer tid med Lisbeth og Rasmus, er at det hviler en ro over dem. Eller kanskje imellom dem. Det er ingen spenninger i luften, ingen av de små stikkene man noen ganger merker mellom par som har vært lenge sammen. De lytter til hverandre – på ordentlig – og de virker fortsatt nysgjerrige på hverandre, som om de fremdeles ikke er ferdig med å bli kjent, etter 20 år. Som når Lisbeth forteller om venninner i dårlige forhold som sier at de «skal holde ut akkurat som Lisbeth og Rasmus, for det gikk jo bra med dem».

– Hva mener du? spør Rasmus.

– Jeg mener at folk ikke kan bruke vår oppskrift. Vi har jo ikke egentlig en oppskrift på hvordan et hvilket som helst dårlig forhold kan gjøres til et godt et, har vi vel?

– Å ja. Nei! Overhodet ikke, ler Rasmus.

Begge ler. Mye. Med hverandre og av hverandre. Så: Dette er altså ikke en oppskrift på et lykkelig parforhold eller et glansbilde av et vellykket kjendispar. Derimot er det en historie om to mennesker som traff hverandre for 20 år siden og gjenkjente noe i hverandre. De følte at de hadde kommet hjem, for å bruke en klisjé. Men det var først etter mange brudd og mye sorg og tvil at de endelig virkelig torde satse på hverandre.

LES OGSÅ: Når han sier «jeg er ikke klar for et forhold», men vil fortsette å treffe deg: - Det er ofte et tegn på at han ikke er så interessert

– Hvis dere tenker dere 20 år tilbake i tid, hva har dere gitt hverandre som dere ikke ville hatt hvis dere ikke var sammen?

Lisbeth: – Jeg er helt sikker på at jeg ikke ville hatt den sikkerheten, tryggheten og kjærligheten – roen og stabiliteten i livet mitt – uten Rasmus. Jeg flagret mye rundt før jeg traff ham. Jeg var rastløs og forvirret. Rasmus har gitt meg ro og en tro på meg selv.

Rasmus: – Jeg har alltid hatt en klar idé om at jeg ville ha en familie. Men jeg var også forvirret da jeg var ung. Flyktig. Jeg er helt sikker på at livet mitt er bedre nå enn det hadde vært uten Lisbeth. Hun har samlet meg, stabilisert meg.

Lisbeth: – Jeg er et sånt gammeldags skilsmissebarn, fra før det ble vanlig for folk å skille seg. Jeg var en del av en liten gjeng med barn av enslige mødre i det kommunale borettslaget i Birkerød. Vi hadde det herlig sammen, men vi følte oss også annerledes. Når jeg var på besøk hos venner som ikke var skilsmissebarn, følte jeg at jeg trådte inn i en mor-far-barn-verden der alt var på stell, det var liksom ordentlige hjem. Det var spennende og eksotisk, og jeg tenkte at sånn ville jeg aldri få det. Ikke fordi jeg syntes synd på meg selv eller fordi jeg ikke var god nok, men det var bare en stor kulturforskjell – en bro jeg aldri ville kunne krysse.

– Var det sånn du navigerte deg gjennom livet – ut fra en slik overbevisning?

– Ja, egentlig. Jeg var ikke en sånn som bare visste at jeg skulle få barn, for eksempel. Jeg var mer: «Barn, nei, vel, ehhh ...»

Rasmus ler og titter oppmerksomt på Lisbeth.

– Men Rasmus, du kommer fra en helt annen bakgrunn enn Lisbeth?

– Ja, jeg vokste opp i to leiligheter i en oppgang på Amagerbrogade i København. Foreldrene mine hadde veldig mange jern i ilden. Faren min var opprinnelig bankmann, men sa opp jobben for å leve et frilansliv. Sammen med moren min drev han en antikvitetsbutikk, men det var ofte de ikke hadde tid til å holde den åpen for de var opptatt av så mange ting. Kunst, keramikk, gresk oldtid og kulturhistorie. Moren min drev også en tobakksforretning, og senere åpnet hun et kunstgalleri. Det var et fargerikt og kaotisk hjem, fullt med bilder og ting.

Lisbeth: – Og så var det mye man ikke snakket om hjemme hos dere?

Rasmus: – Ja. Sånn er det nok i alle hjem. Så det var et sjokk for meg å komme på teaterskolen og oppleve at man ble blottlagt og nærmest plukket fra hverandre. Da kan det være vanskelig å sette seg selv sammen igjen og finne ut hvem man faktisk er. Det var i den perioden, på skolen, at jeg møtte Lisbeth og vi ble sammen – og gikk fra hverandre. I de årene da vi ikke var sammen, følte jeg at en bit av meg manglet ...

Lisbeth: – Vi brøt opp og ble sammen igjen så mange ganger. Til slutt var det jeg som tok initiativet til et varig brudd. Jeg var ferdig på skolen og bodde i København, mens Rasmus fortsatt gikk på skolen i Aarhus. Det var vanskelige med et langdistanseforhold. Det var mye som ikke stemte.

LES OGSÅ: Er det slik at like barn leker best, eller er det bra med noen forskjeller i parforholdet?

– Du tenkte ikke at du kunne bli hos Rasmus og få barn og leve et vanlig liv med ham?

– Nei, ikke den gangen. Vi var for rastløse begge to. Ingen av oss ville egentlig vie oss helt til forholdet. Vi var unge, nyutdannede, og visste ikke helt hva det å være skuespiller betød ennå. Vi ville være sammen, men vi visste ikke hvordan.

– Men visste dere at dere hørte sammen, tross alle bruddene?

Rasmus: – Ja. Det sa bare pang da vi traff hverandre i 1997. Vi opplevde begge en slags gjenkjennelse og en fullkommen trygghet. Det var som vi alltid hadde kjent hverandre.

– Og hvordan hadde dere det da det ble definitivt slutt?

Lisbeth: – Det var ikke en lykkelig tid i det hele tatt.

Rasmus: – Jeg hadde det ikke bra. Det var ikke sånn at jeg lå og gråt hele tiden, men jeg var utrolig lei meg for at det var over, spesielt fordi Lisbeth var så klar på at det var for godt. Jeg prøvde å få henne tilbake og starte på nytt, men den døren var lukket.

– Hva skjedde så? Hvordan kom dere dit dere er i dag?

Rasmus: – Vi møttes tilfeldig en kveld på Nørrebrogade. Da var jeg ikke i tvil om at jeg ville ha Lisbeth tilbake.

Lisbeth: – Vi hadde en slags affære, faktisk. Fordi vi ikke torde fortelle omverdenen at vi var sammen igjen. Så vi møttes på hoteller, og så vi noen vi kjente på gaten, dukket vi. Haha!

Rasmus: – Fra den dagen var jeg ikke i tvil om at det skulle være oss to. Noe endret seg i meg etter at min far døde året før. Selv om vi da hadde gått fra hverandre, måtte jeg bare ha med Lisbeth i begravelsen, jeg ville ikke holdt det ut uten henne. Båndene våre var så sterke. Da far døde, opplevde jeg et alvor og en ensomhet, og jeg opplevde at livet har en utløpsdato. Der og da ble jeg voksen. Jeg forsto hva jeg ville kjempe for – og det var Lisbeth. Og kjærligheten vår. Det var det jeg savnet i livet mitt.

Lisbeth: – Det var en selvfølge at jeg var sammen med Rasmus da faren hans døde. Men det bragte oss ikke sammen igjen. Jeg var ikke klar. Det var derfor jeg ble litt sjokkert da jeg traff ham igjen i Nørrebrogade. For jeg var jo ikke ferdig med ham allikevel! Og det var nok fordi jeg merket at noe hadde endret seg i ham. Han var transformert, på en måte. Også hadde han hanekam!

Begge bryter ut i latter.

Lisbeth: – Vi gikk på bar og satt en hel natt og bare pratet. Og utover hanekammen, som han hadde på grunn av en rolle, forsto jeg at han virkelig hadde forandret seg. Den dårlige dynamikken vi hadde hatt i forholdet vårt, var blitt fullstendig oppløst etter at vi hadde gått fra hverandre. Den var borte. Fordi jeg hadde satt foten ned og sagt stopp.

LES OGSÅ: Kvinner angrer oftere på et one night stand enn menn

PARFORHOLD: De kommer fra ulike hjem og bakgrunner, men sammen har skuespillerparet skapt en felles base. FOTO: Carsten Seidel
PARFORHOLD: De kommer fra ulike hjem og bakgrunner, men sammen har skuespillerparet skapt en felles base. FOTO: Carsten Seidel Vis mer

– Men var dere ikke redd for at det samme skulle skje igjen?

Rasmus: – Egentlig ikke. Vi hadde begge forandret oss. Alle de beslutningene vi aldri hadde klart å ta, tok vi nå i løpet av kort tid. Vi kjøpte en leilighet sammen, fikk barn, og slo oss sammen. Det fantes ingen forbehold lenger, ingen kjøkkendør som sto halvveis åpen.

– Hva gjorde det med forholdet deres å få barn?

Lisbeth: – Jeg følte på en rotfestethet. Som om jeg hadde kastet ut et anker. Og det var et viktig vendepunkt for meg å oppleve at jeg selv kunne skape det familielivet jeg aldri hadde hatt.

Rasmus: – Det var helt fantastisk, synes jeg. Det beste. Jeg elsker alt ved den gutten og det han har gjort med livet vårt. Vi var nær ved å få et barn til, men det ble ikke sånn. Men det var ikke et bevisst valg bare å få ett barn.

Lisbeth: – Men det gjør ikke noe. Vi føler oss som en fin treenighet, vi er en god trio.

– Er dere bevisst på å pleie parforholdet deres, eller er det ikke noe dere tenker så mye på?

Lisbeth: – Vi er veldig sånn at vi velger ting vekk for å kunne være sammen. For å ha noen kvelder, bare oss to. Vi trenger ikke å dra ut på alt mulig.

– Hvordan er deres perfekte dag?

Lisbeth: – Det er alltid noe som involverer mat, ikke sant?

Rasmus: – Jo, og vann. Vi elsker vann. Å bade i, altså. Og naturen.

Lisbeth: – Og så ELSKER vi å danse! Vi er så flinke til å danse! Når vi er på fest, gidder vi ikke å sitte og skravle med halvfulle folk, så i stedet går vi ut på dansegulvet og finner nye venner der. Vi får alltid venner på dansegulvet.

Rasmus: – Nå har vi jo vært sammen i så mange år, og det er noe fantastisk i at vi har kjent hverandre gjennom det hele. Vi vet så mye om hverandre, og da er det så mye vi ikke trenger å forklare. Det er bare bra å ha all den bagasjen sammen. Mens rundt oss blir jo alle skilt, folk finner nye partnere ...

Lisbeth: – Ja, men de bruddene har vi allerede vært igjennom, heldigvis!

LES OGSÅ: Singel: - Jeg ville ikke hengt med hodet, men tatt tak i det

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: