ANDERS BAASMO CHRISTIANSEN: Den populære skuespilleren forteller til KK at oppmerksomheten fra det motsatte kjønn har vært overveldende - så mye at han faktisk måtte skaffe seg hemmelig nummer. Foto: Geir Dokken
ANDERS BAASMO CHRISTIANSEN: Den populære skuespilleren forteller til KK at oppmerksomheten fra det motsatte kjønn har vært overveldende - så mye at han faktisk måtte skaffe seg hemmelig nummer. Foto: Geir DokkenVis mer

Anders Baasmo Christiansen

- Det toppet seg da jeg fikk et bilde av en toppløs dame

Derfor finner du ikke skusepiller Anders Baasmo Christiansen på sosiale medier.

Rockefeller 8. januar 2017: David Bowie skulle ha feiret 70 år i dag. Fans over hele verden sørger og hyller musikklegenden som til og med regisserte sin egen død. På Oslos fremste rockescene synger en mørkkledd kar med lys, lang lugg «Slip Away» med naken inderlighet. Det er Anders Baasmo Christiansen (41). Den blide, joviale skuespilleren vi kjenner og tror på som julenissen, kronprins Olav, Hamlet, Mozart, Ibsen, sjefsråner og smårasist. Men på rockescenen har vi aldri sett ham før. 

LES OGSÅ: Fra «SKAM» til «Kongens nei»

– Oi, var du der? Så du det? spør han, plutselig rødkinnet og kortpustet. Som ved et trylleslag er den kjølige og profesjonelle skuespiller-som-skal-intervjues-om-sin-neste-rolle søkk borte. Vi møtes i Nationaltheatrets prøvelokaler på Alnabru. Anders Baasmo Christiansen hiver i seg to pastiller og gjenopplever det voldsomme sangkicket.

– Det der var nemlig helt meg! Der følte jeg meg hjemme! Da jeg så dokumentaren om David Bowie, kjente jeg meg igjen i det han sa om Ziggy Stardust. Jeg kan ofte kjenne på egen sjenanse og trenge et slags alter ego som iscenesetter meg selv. Da tør jeg mye mer!

I årevis har «everbodys darling», bygdegutten fra Hamar, ikledd seg artistfiguren, crooneren Andy Puma. Når vi har trodd at Anders Baasmo Christiansen har gått hjem, tatt på pysj og lagt seg, utslitt etter sju spillefilmer og en tv-serie på tretten måneder, har han skjenket seg en bourbon, knyttet lakkskoene og levd ut New York-drømmen med smoking og storband. Dette var første gang han våget å krype inn under det syltynne skinnet til selveste David Bowie – artisten som ofte ble beskrevet som «a dozen different people».

– Som person er jeg litt av alt. En formbar masse som blir farget av rollene jeg har. Det er akkurat som jeg har drøssevis av kjerner. Det er bra for business, men kan være litt forvirrende privat. Målet med karakteren er alltid å føle, ja, dette er «veldig meg!». Som overkåt Mozart på Trøndelag Teater kunne jeg gå på byen og se damene rett i øya, men ikke lenge etter, som engstelige, kjempesjenerte Stig Inge i «Buddy», våget jeg ikke prate med damene og gikk knapt på byen. Nå som jeg skal spille Don Juan, en sympatisk drittsekk, må jeg la en lunatic og en storsjarmør ta bolig i meg. Prøveperioden på teater er en ydmykende prosess, der jeg går i meg selv og leter fram riktig mikstur av alle krukkene med ulike egenskaper som vi alle har inne i oss.

LES OGSÅ: Margreth Olin: - Jeg ville blitt en annen person uten denne erfaringen

VGs mangeårige film- og teateranmelder Jon Selås mener det er akkurat dette som er hemmeligheten til Anders -Baasmo Christiansen:

– Når han jobber, går han totalt, hemningsløst og kompromissløst inn i hver eneste rolle han skal gjøre. Derfor blir det sjelden Anders Baasmo Christiansen du ser. Du ser bare rollen hans. Samtidig makter han å trenge gjennom med menneskelighet i den rollen han spiller. Man forstår, også emosjonelt hva han framstiller. Det er ikke mange som greier dette i samme skala.

LES OGSÅ: Jakob Oftebro: - Jeg vil gjerne kalle meg en «flink pike».

- Da forsto jeg at jeg måtte få meg hemmelig nummer

For selv vi seere har trøbbel med å skille Anders Baasmo Christiansen privat og profesjonelt. Da han hadde spilt i tv-serien «Ran», var det en kranglefant i taxikøen på byen som helt plutselig stakk halen mellom beina og forsvant. Noen hadde hvisket til ham at det var selveste «raneren» han yppet til bråk med.

BLE VIRKELIG: – I serien spilte jeg en fyr som ranet banker om natten og var omsorgsfull mann for en alenemor og hennes sønn om dagen. Plutselig oppdaget jeg hvor tett på publikum du kommer i en TV-serie. Foto:  Foto: Geir Dokken
BLE VIRKELIG: – I serien spilte jeg en fyr som ranet banker om natten og var omsorgsfull mann for en alenemor og hennes sønn om dagen. Plutselig oppdaget jeg hvor tett på publikum du kommer i en TV-serie. Foto: Foto: Geir Dokken Vis mer

– I serien spilte jeg en fyr som ranet banker om natten og var omsorgsfull mann for en alenemor og hennes sønn om dagen. Plutselig oppdaget jeg hvor tett på publikum du kommer i en tv-serie. Du er jo hjemme i stua hos folk! De har ikke kledd på seg, gått ut og løst billett til kino eller teater. Så da jeg begynte å få mange bildemeldinger fra lettkledde damer, forsto jeg at jeg måtte få meg hemmelig nummer. Det toppet seg da jeg fikk et bilde av en toppløs dame med langt, mørkt hår, store pupper og en naken baby på armen. Sammen med MMS-en lå meldingen: «Hei, vil du ta en kaffe med oss?» 

LES OGSÅ: Aksel Hennie: - Jeg trives med det livet jeg har nå

Der og da forsto Anders at han aldri ville kunne ha et privatliv i sosiale medier. Blottlegger han det private, gjør han bare skuespillerjobben enda vanskeligere for seg selv, mener han. Det blir vanskeligere å tro rollene. Så Twitter, Facebook og Instagram blir det aldri noe av. Anders vil ikke være noe klubbmedlem. Dessuten tør han ikke tenke på hva det kunne ført til, han som er så all in, og så addictive at hans største nyttårsforsett er å være avholdende fra nett-aviser. Etter noen uker uten å ha vært på vg.no føler han seg mye bedre og er roligere til sinns.

DYKTIG: Anders Baasmo Christiansen kom inn på teaterhøgskolen på første forsøk. Foto:  Foto: Geir Dokken
DYKTIG: Anders Baasmo Christiansen kom inn på teaterhøgskolen på første forsøk. Foto: Foto: Geir Dokken Vis mer

Oslo, 26. mars 2016. Det bare renner over, sånn helt plutselig. Anders er midt i den mentale 40-årsopprydningen. Han har hatt en høst alene med tankene sine i USA. Det har vært en oppsummerende dannelsesreise, en slags inspirasjons-injeksjon rett i årene, traskende i John Lennons nabolag, på teater for å se Al Pacino og Louis C.K., i Florida for å svømme med delfiner. Nå er han klar for akt tre av livet sitt. Takknemligheten for alt hva hans «scenepappa», Bjørn Sundquist, er og har vært for ham, har fylt Anders med så voldsom kraft at han bare må få det ut. Han skriver, nesten roper ut, et langt og lidenskapelig hyllingskvad. Anders takker for at Sundquist ikke bare har brøyta vei, men asfaltert en fuckings autostrada for skuespillerne som kom bak ham. Først skriver han som en gal med penn og papir. Så fører han teksten inn i en e-post, og sender ivrig kronikken til VG.

 

Tidligere har Anders Baasmo Christiansen også skrevet leserbrev når trykk-kokeren har eksplodert i kjærlighet eller sinne. Hans sangvinske natur er hastig vred, men straks god igjen. Han har trukket sverd for Petter Northug da han i en åpen kronikk kalte Gunde Svan for en løk. Før det har skuespilleren, med blunkesmilefjes, nærmest tatt livet av NRK Drama og kalt regissør Arne Berggren et egotryne. Denne gangen er Anders bare full av eufori. Han vrenger av seg de morsomste anekdoter og forteller om hvordan noen av og til satte seg fast i blikket til Bjørn Sundquist, som en hjelpeløs flue på fluepapiret. Det ble sagt at Sundquist ble brutalt ærlig når han drakk.

LES OGSÅ: Kristoffer Joner åpner opp om rollen i filmen «Hjertestart»

- Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det

I den posisjonen var det ingen som ønsket å havne. For det blikket som holdt deg fanget, var ren sannhet. Og den talen du nå skulle få, åpnet ofte med «Æ e nådeløs ...».

Anders tror at han er en av de få, kanskje den eneste, som har klart å vri seg ut av det blikket. Anders vred hardt og desperat på en imaginær sporskifter og sa: «Jeg vil ikke høre noen sannhetens ord fra deg nå, men jeg vet at du kan tusen dikt utenat, les meg et dikt i stedet!» 

– Sundquist ble noe paff, og i en lang pause – der jeg kjente frykten for hva som skulle komme, piplet bak øynene mine – så han på meg før han sa: «Vil du høre et dikt?» 

Anders nikket. Sundquist grep ham rundt hodet og la leppene tett inntil øret hans. Med mørk, rolig og intens finnmarksstemme malte han fram de mest vidunderlige bilder. 

– Det var et stort øyeblikk. Jeg får gåsehud bare jeg tenker på det. Etterpå så vi bare på hverandre. Før vi begge takket, og jeg gikk.

– Hvilket dikt var det?

– Det var Pär Lagerkvists «Det är vackrast när det skymmer».

– Han deklamerte et helt svensk dikt inn i øret ditt?!

– Ja! «Allt är mitt och allt skall tagas från mig, inom kort skall allting tagas från mig. Träden, molnen, marken där jag går. Jag skall vandra, ensam utan spår.»

Han har fått noen få ønskerepriser på «dikt i øret» opp igjennom årene. Anders er overbevist om at dette må være helt i toppen av hva slags kunstneriske opplevelser man kan bli utsatt for i dette landet. Det er selve nerven av kunstnerens oppgave: Å minne folk om hva det vil si å være menneske.  

– Alle har noe å slite med. Jeg er en solid fyr som har hatt en trygg oppvekst, men jeg er sårbar. Jeg kan ha nevroser, tvil, selvforakt og piske meg selv fordi jeg føler meg som verdens dummeste. Dagen etter kan jeg føle meg på topp igjen. Det er som om jeg er et solid grunnfjell, mens moselaget på toppen fomler. Den sårbarheten tenker jeg er nødvendig for å få til ekte kunst. Det er det som gir evnen til å berøre.

LES OGSÅ: Nicolai Cleve Broch: - Jeg klarer ikke å involvere andre i mitt arbeid

TILBAKE PÅ SCENEN: Anders elsker å undergrave folks forventninger, derfor tar han en pause fra kinolerretet for å gå tilbake til scenen. Foto:  Foto: Geir Dokken
TILBAKE PÅ SCENEN: Anders elsker å undergrave folks forventninger, derfor tar han en pause fra kinolerretet for å gå tilbake til scenen. Foto: Foto: Geir Dokken Vis mer

Kom inn på teaterhøgskolen på første forsøk

Anders Baasmo Christiansen tok aldri artium, han hadde for mye fravær. Men han kom inn på Teaterhøgskolen på første forsøk, og fikk til de grader med seg russerevyen og OL hjemme på Hamar og Lillehammer. «Lev i nuet», sto det på russekortet hans. Det er et motto han fortsatt lever etter. Han blir oppslukt av én ting om gangen. Femmila på ski. Rykket i Tour de France. Lyset over Hedmarken. Da må alt annet vente. Alt – absolutt alt – annet blekner.

Sommeren 2005. Wenche Foss spøker med pressen da hun blir presentert i NRKs nye dramaserie som rottejomfruen, faster Ploug, hennes siste jobb i en alder av 87 år.  

– Som dere vet, har jeg mistet bilen og hukommelsen, så dette er en stor ære, sier hun. 

Anders spiller den unge Henrik Ibsen med bart og kinnskjegg. Han hjelper henne, med ærefrykt og glede, med å terpe på replikkene som hun sliter litt med å huske. Ofte sitter de i et chambre séparée på stamrestauranten hennes og øver. Da Wenche Foss avslutter sin karrieres siste arbeidsdag, spør hun Anders om han vil være med henne hjem. De blir sittende i timevis og prate over et festmåltid av pappvin og Ritz-kjeks med kaviarmiks på tube. Idet han skal gå, griper hun biografien sin og skriver en personlig hilsen til ham. «Min kjære Anders, dette var herlig, men jeg frykter det er siste gang. Wenche.» 

– Det var stort for meg å få jobbe med henne. Hun var så full av humør og selvironi. Jeg minner stadig meg selv om hennes holdninger og ukuelige kjærlighet til arbeidet. Jeg vil videreføre den arven, og nok heller aldri pensjonere meg!

– Det fleipes på Twitter om at det eneste sikre for 2017, er at Anders Baasmo Christiansen kommer til å spille i ALLE nye norske filmer?

Anders ler høyt. Det er denne latteren hans Kontiki-venn Odd-Magnus Williamson beskriver som en foss av eufori.

– Jeg liker å ligge foran og gjøre det motsatte. Når folk synes jeg spiller i ALLE filmer, har jeg gått over til teater! Jeg har jobbet hardt for å komme i en posisjon der jeg slipper å jobbe dobbelt. Det er viktig for meg å være frilanser, å ha friheten til å kunne si nei, til ikke å bli satt i bås, men i stedet finne nye rom i meg selv. Stella Adler, læreren til Marlon Brando, sa en gang: Your talent is in your choices.

LES OGSÅ: Tuva Novotny: - Jeg driter i om jeg er kvinne eller mann

- Don Juan holder ikke bare opp speilet for seg selv

Denne vinteren skal Anders Baasmo Christiansen forføre publikum for å finne ut hva som skjer med et samfunn når språk og innhold ikke betyr noe mer. Når alt er fake news, og vi lever i posørenes tidsalder. Hva skjer med moralen og troen på sannheten når du bare gjentar en løgn mange nok ganger? Blir politikerforakten så stor at vi like gjerne kunne stemt på en elefant eller en stein? Don Juan holder ikke bare opp speilet for seg selv, men for publikum. Så kan vi selv se hva vi er laget av.

Hamar 1989. Storhamar spiller mot Ilseng på den gamle fotballbanen der selve OL-amfiet på Hamar nå ligger. Anders Baasmo Christiansen er bare 13 år. Det skal fortsatt gå noen år før han får være med og montere kjølerør her til en ishall der Tonya Harding og Nancy Kerrigan skal skape verdenssensasjoner. Det skal gå enda flere år før han står der på Idrettsgallaen i 2017 og deler ut prisen til Årets kvinnelige idrettsutøver, fotballspilleren Ada Hegerberg. Samme dag har han selv fått tildelt Hamarprisen.

I åtte år spiller Anders fotball. I Storhamars kamp mot Ilseng oppdager han at han har forvillet seg innenfor 16-meteren til Ilseng. Anders får ballen av Pål. Han drar seg gjennom 16-meteren. I ettertid skal han tenke at det han gjør, minner om Kjetil Rekdals legendariske scoring mot Mexico. Den skal inn i venstre hjørne. Fra spiss vinkel ser Anders keeperen gå ut. Målet blir mindre. Han klinker til med vrista. Keeperen slenger seg, er så vidt borti ballen med fingertuppene, men den går i mål! I venstre hjørne! 13-åringen kaster seg rett ned på ryggen. Husker ikke om noen slenger seg oppå ham, slik han har sett det skal gjøres på tv. Men det spiller ingen rolle om det skjer slik eller sånn. Han er matchvinner. Det er Storhamar–Ilseng 2–1, og det er han, Anders Baasmo Christiansen, som har gjort det.

Scoringen blir hans eneste. Ett mål på åtte år.

Det skal gå 27 år før han kjenner den samme, ekstatiske følelsen. Sangen han synger på Rockefeller i Oslo, er David Bowies. Men stemmen er hans egen.

Sivilstatus: Kjæreste med skuespiller Marie Blokhus
Aktuell: Spiller hovedrollen som «Don Juan» på Nationaltheatret. 

redaksjonen@kk.no Denne reportasjen står også i KK nr 11, 2017

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: