Denne høster har storsatsingen Atlantic crossing hatt premiere på NRK, og i serien får vi presentert historien om kronprinsesse Märtha - kong Haralds mor.

Vi blir med som flue på veggen under skjebnedagene i april, flukten over grensen til Sverige og over Atlanteren, og eksilårene tett på president Roosevelt i Amerika. For ikke å snakke om den overveldende returen til fedrelandet etter frigjøringen.

Men hvor mye av det som kommer frem er egentlig sannheten, og hva har manusforfatterne Linda May Kallestein og Alexander Eik diktet frem?

Først tok vi kontakt med kongehusekspertene Tor Bomann-Larsen og Trond Norén Isaksen, men de var begge opptatt på hver sin kant og hadde ikke mulighet til å besvare våre spørsmål.

Men det er jo i grunn like greit å gå direkte til kilden - i dette tilfelle Atlantic crossing-kilden - og derfor har vi fått serieskaper og manusforfatter Alexander Eik og manusforfatter Linda May Kallestein, til å utdype mer rundt de spørsmålene vi sitter igjen med.

For det er en del ting vi undres over om virkelig skjedde, etter å ha sett alle episodene av Atlantic crossing. NB. Spoilere forekommer - så les på eget ansvar!

1. Hva slags forhold hadde egentlig kronprinsesse Märtha og president Roosevelt? Hadde de romantiske følelser for hverandre, eller var de bare gode venner?

Linda: - Dette vet bare de! Og begge er borte for lengst. Det var mange i deres samtid som var sikker på at de hadde et forhold. Vi vet også at folk nær dem har sagt at hun var the love of his life og his last love.

Alexander: - Staben i Det hvite hus kalte henne The President’s girlfriend.

Linda: - En ting vi kan si med sikkerhet er at de hadde et veldig varmt og nært forhold. Det er også dokumentert at han tilbrakte mer tid sammen med henne enn noen andre i krigsårene. Rent personlig liker jeg at det er et mystisk slør over det hele. En slags «åpen slutt» på en fortelling, hvor hver og én kan forestille seg hva som kan ha skjedd.

I boken Kongen forteller, utgitt på Kagge forlag høsten 2020, forteller kong Harald og prinsesse Astrid om sitt forhold til president Roosevelt:

- For meg var president Roosevelt en slags bestefar. Han besøkte oss, og vi var ofte i Det hvite hus. Jeg husker sigaretten hans, sier kong Harald.

- Og jeg husker hans sans for humor. Han likte å le, og for oss barn var han en person det var lett å få kontakt med, sier prinsesse Astrid.

2. Seriens kronprins Olav fremstår som ekstremt sjalu på Roosevelt – kan det stemme at han oppførte seg slik han gjør i serien; bitter og sjalu på Märtha, og drikker bort sorgene sine?

Linda: - Det som skjer bak lukkede dører finnes det så å si ingen kilder på. Vi har hatt "A" og "D" og "F" og så har vi måtte fylle inn bokstavene i mellom. Vi brukte det vi visste om personene og deres personligheter, erfaringer, og vi tenkte over hvordan det kan ha vært å være så langt fra hverandre i så lang tid. I ettertid vet vi at krigen tok slutt og hvem som vant. Mens det stod på visste de ingenting om utfallet. Det var også umulig å ha jevnlig kontakt som vi har i dag. Så her har vi, etter beste evne, forsøkt å være tro mot det vi vet med det vi mener er troverdig i lys av situasjonen de levde i.

Alexander: - I vår fortelling opplever kronprins Olav det etter hvert som problematisk at hans kone er så tett på presidenten, mens ryktene svirrer over Atlanteren – hvilket de jo faktisk gjorde. Ikke bare amerikansk sladderpresse, men også britisk etterretning meldte om amorøse tendenser mellom kronprinsessen og presidenten. Spørsmålet vi stilte oss var: Er det sannsynlig at dette var helt uproblematisk? – Neppe. Poenget vi har forsøkt å få frem, er at det ikke var en dans på roser å bo fra hverandre i fem samfulle år, attpåtil under så ekstreme og usikre forhold. Jovisst har vi diktet oss inn i deres private samtaler, men det er jo et premiss for enhver fortelling som er inspirert av – eller basert på – sanne hendelser. Alle par har utfordringer, og historien har vist oss at det også gjelder de kongelige, så da var det nærliggende å ta utgangspunkt i dette. Kong Olav sa jo også, mot slutten av livet, da han ble spurt om denne perioden i deres liv, at «uskyldens tid var forbi». Ting tyder på at det nok ikke var helt enkelt for dem.

3. Stemmer det at prins Harald var tiltenkt som barnekonge? Hvis ja, hvordan utspilte dette seg i virkeligheten?

Linda: - Ja. Dette er et veeeeeeeldig komplisert spørsmål å svare kort på. Etter at kongen og regjeringen dro fra Norge var det store spørsmålet: hva nå med Norge som nasjon? Tyskerne ville at kongen skulle abdisere, og om ikke, så ville de bare avsette ham. Det siste ville bety slutten for det norske kongehuset, og siden det igjen er en hjørnestein i Grunnloven, ville Norge som selvstendig nasjon opphøre. Mange nordmenn forsøkte da å finne en løsning som tyskerne kunne leve med og som gjorde at Grunnloven ikke ble tilsidesatt.

Linda og Alexander: - Märtha ble lagt under et sterkt press fra mange i Norge om å komme tilbake, slik at prins Harald kunne være barnemonark, med henne som regent. På den måten kunne Norge fortsette å eksistere i henhold til Grunnloven. Da det drøyet, ble tyskernes tålmodighet for en slik løsning tynnslitt. Hennes onkel, kong Gustav, skrev et brev til Hitler i den forbindelse. For å be ham vise «moderasjon» i spørsmålet om det norske kongehuset. Altså tillate en slik løsning, med Harald som barnekonge.

I Kongen forteller, ført i pennen av Harald Stanghelle, skrives blant annet følgende om barnekonge-scenarioet:

«Selv fikk kong Harald først høre denne historien mange år senere. Det ble ikke snakket om den i familien. Kongen kan ikke huske at den noen gang ble nevnt. Krigshistorien utviklet seg dessuten slik at dette ble en parentes i fortellingen om kongehusets rolle i krigsdramaet. Konsekvensene hvis spillet rundt hans svært så unge person hadde lyktes, kommenterer kong Harald nøkternt slik:

- Da hadde jeg ikke sittet her nå. Jeg synes det er merkelig å tenke på at det var slike planer».

4. Var førstedame Ellinor Roosevelt lesbisk?

Linda: - Hvis du googler: «Eleanor Roosevelt + lesbian» får du opp en god del om dette. Jeg tenker at det er vanskelig å si om hun var lesbisk eller bifil. Slik jeg har forstått det var hun oppriktig og dypt forelsket i Franklin. Hun var på nippet til å gå fra ham da hun oppdaget hans første (?) forhold på si. Da hun likevel gikk med på å fortsette ekteskapet var det proforma og som likeverdige partnere. De delte interessen for mange politiske saker. Jeg har også lest et par steder at hun hadde et forhold med en langt yngre mann senere, men igjen: ingen vet hva som skjedde. Når det gjelder kvinner: en av hennes elskerinner bodde fast i Det hvite hus i en lang periode.

Kvinnen som Linda sikter til er journalisten Lorena Hickok. Ifølge LGBT-veldedighetsorganisasjonen The Legacy Project ble de to svært nære tidlig på 1930-tallet, og innledet et over 30 år langt vennskap. Eleanor og Lorena skal ha sendt hverandre flere brev med innhold som strekker seg utover det vennskapelige plan, og til tross for at Hickok forsøkte å få brevene tilintetgjort, ble rundt 2300 av dem bevart - og befinner seg nå på biblioteket Franklin D. Roosevelt Presidential Library and Museum i New York.

SPOILER: 5. Hvem var egentlig norske Eliza Forbes – en nazisympatisør som forsøkte å hjelpe tyskerne med å kidnappe kronprinsbarna? Eksisterte hun i virkeligheten?

Linda: - Det finnes svært lite om Eliza Forbes. Men vi fant et hittil ukjent telegram fra Roosevelt til kronprinsessen, hvor han forteller at Eliza var nære venner med Quislings bror i Brooklyn, og at hun var nazist. Han skrev det slik at vi skjønner at Ragni og Eliza var gode venner.

Alexander: - Vi vet at Ragni besøkte Eliza ved flere anledninger, og at kronprinsbarna også da var med henne.

Linda: - Presidenten ber Märtha om å kutte all kontakt med Eliza Forbes. Det var også spekulasjoner om kidnappingsforsøk av Harald også i USA. Disse to ulike sakene smeltet vi sammen til Eliza-historien. Man er nødt til å ta en del kreative valg for å få frem det som skjedde.

Alexander: - Når fem års krigshistorie skal komprimeres til noen få timer, må man ta noen valg.

6. Stemmer det at kong Haakon førte Ulla (datteren til Ragni og Nicolai Ramm) opp kirkegulvet i London, da hennes foreldre ikke kunne delta i bryllupet?

Alexander: - Ja. Dette viser hvor sjenerøs kong Haakon var, og hans forståelse for hvor vanskelig det må ha vært for ekteparet Østgaard å ikke kunne delta i datterens bryllup i London. For en gest! Det ga oss frysninger da vi hørte om dette første gangen, og det måtte selvsagt være med i serien.

7. Hvem var onkel Mulle? Stemmer det at han ga Märtha cyanid-piller i virkeligheten, som prins Harald fant i vesken hennes?

Linda og Alexander: - Mulle var Märthas yngre - og eneste - bror. Når det gjelder cyanid; prinsesse Astrid har flere ganger uttalt at dersom de hadde blitt tatt av tyskerne, var hennes mor fast bestemt på å ta dem «av dage». Det høres jo utrolig ut, men tenk på konsekvensene: med kronprinsessen og barna som gisler, ville tyskerne presset kong Haakon til å abdisere, og dermed ville Norge som nasjon opphørt å eksistere!

- Her har vi gjort et (grufullt) tankeeksperiment: gitt at prinsesse Astrids uttalelse stemmer, må Märtha og hennes rådgivere ha hatt en plan. Men hvordan ville hun i praksis ha gjennomført noe så forferdelig? Det var helt vanlig under krigen at motstandsfolk, spioner, piloter og lignende gikk med cyanid på seg hele tiden, nettopp i tilfelle de ble tatt. Av alle tenkelige metoder, ville nok dette også vært den mest humane. Derfor landet vi på dette.

8. Slet Märtha med kraftige angstanfall i forkant av blant annet offisielle opptredener?

Alexander: - Vi vet at hun sterkt mislikte å snakke offentlig. Etter å ha gjennomført den uventede pressekonferansen da de ankom New York, etter den strabasiøse reisen over havet, uttalte kronprinsesse Märtha at hun heller ville underlegge seg en operasjon, enn å gjennomføre en slik seanse igjen. Men, som vi vet, ble dette faktisk noe hun måtte gjøre mange ganger under sitt i opphold i USA. En stor del av hennes innsats gikk ut på å trå frem i offentlighetens lys, for å appellere til den amerikanske opinionen, og sanke støtte til Norge og de allierte. Det var slik hun kunne bidra, selv om hun ikke kunne fordra det.

SPOILER: 9. Hva skjedde egentlig med Roosevelts sekretær Missy?

Linda: - Hun fikk slag og døde før krigen var slutt.

Alexander: - Det finnes kilder som spekulerer i om Märthas tilstedeværelse og nærhet til presidenten kan ha bidratt til hennes slag. Det er jo selvsagt spekulasjoner, men vi vet at det var en stressende faktor for Missy, som jo nærmest agerte som en «hustru» for Roosevelt i over 20 år.

Ifølge New York Times tar boken «The Gatekeeper: Missy LeHand, FDR, and the Untold Story of the Partnership That Defined a Presidency» (2016) opp privat korrespondanse mellom Missy og presidenten. Her kommer det frem at etter at Missy ble rammet av slag i 1941 endret Roosevelt testamentet sitt slik at hun ble støttet økonomisk frem til sin død. Hun gikk bort under krigen, 31. juli 1944, og den dag i dag passer Roosevelt-familien på graven til det betrodde sekretæren.

10. Er det riktig at prins Harald nærmest hovedsakelig snakket amerikansk da han kom tilbake til Norge etter frigjøringen?

Linda: - Slik jeg har forstått var han blitt flytende i engelsk mens han var der, og at norsken hans var nokså ustø. Han var bare tre år da han dro, og bodde i USA i fem år. Ikke helt uvanlig å tenke seg det.

I boken Kongen forteller kommer følgende frem:

«Rundt dem ble det selvsagt snakket amerikansk, men hjemme insisterte kronprinsesse Märtha på at det skulle snakkes norsk. Det ble lest norske bøker, og to ganger i uken var det hjemmeundervisning i morsmålet. Norskkunnskapene ble også utviklet gjennom brevskriving til far og bestefar i London.

(...) Den nå åtte år gamle prins Harald kjente ikke bestefaren igjen, han husket ham ikke. Han skjønte heller ikke kong Haakons dansknorsk, noe bestefaren ble svært fornærmet over. Men etter noen uker hadde de lagt språkproblemene bak seg.».

11. Hadde virkelig Olav plassert et fotografi av Roosevelt og Märtha på pulten på det nye kontoret hennes på Skaugum (etter frigjøringen)?

Linda: - Kunsternisk frihet her!