Når Alexandra Rotan (22) og bandet «KeiiNO» står på scenen i Tel Aviv 16. mai, har veien frem ikke vært uten torner. Hvert fall ikke for Alexandra, eneste kvinne i trioen som utgjør Norges Grand Prix-håp i 2019. For selv om 22-årige Alexandra fra Eidsvoll tidligere har deltatt i både MGP Jr., Idol og MGP, og i 2017 turnerte som solist med verdensstjernen Alan Walker, har hun gjentatte ganger fått høre at hun må forandre seg. At hun ikke er bra nok.
– Produsenter i musikkbransjen har forsøkt å endre meg. Sagt at jeg er for kjedelig og ordinær og at jeg må endre måten jeg synger på. Etter at jeg røyk ut fra Idol i semifinalen var det en som sa «Jeg skjønner godt at du ikke vant. Du hadde ikke det lille ekstra». Utseendemessig hadde jeg heller ikke det lille ekstra, og størrelsesmessig passet jeg ikke inn. Jeg fikk høre at jeg burde ha en crazy frisyre, et par briller eller en oppsiktsvekkende ørepynt for å skille meg ut.
Alexandra rister på hodet:
– For meg er det helt uaktuelt. Jeg går på scenen for å være meg. Ikke for å være en annen.
LES OGSÅ: Kari Traa. – Jeg er for gammel til å bry meg så mye om utseendet
– Har med urfolk, en homo og ei dame
Alexandra begynte å synge da hun var 10 år. På skoleavslutningene var hun den første til å melde seg til å stå på scenen og i hennes første forestilling på kulturskolen sang hun «Gabriellas sang» og var usikker på om hun kom til å treffe den høye tonen. Men det gjorde hun, og siden gikk det videre oppover.
Da KK treffer henne, har hun akkurat kommet hjem fra promoturné for Eurovision i London, Stockholm, Amsterdam, Riga og Madrid, såkalte preparties, og møtt fans og presse. Opptil 25 deltakerland har vært representert i de forskjellige byene og Alexandra beskriver artistene som en stor vennegjeng, snarere enn konkurrenter.
– Jeg føler ikke at låten vår konkurrerer i samme landskap som noen andre. Den skiller seg veldig ut. Vi har jo med urfolk, en homo og ei dame, sier hun med en latter.
Sykepleierstudent
Alexandra er egentlig sykepleierstudent på andre året, i permisjon nå. Spranget kan synes stort, fra sårstell til sceneshow?
– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe som sykepleier. For meg handler begge deler om å gi noe til andre, forteller Alexandra.
– Jeg har alltid gått på scenen for å gi noe, ikke for å fremheve meg selv. Og sykepleie er et veldig kreativt yrke som handler om å finne løsninger. Nye måter å stelle for pasientene og å rense sår.
Fremover kan altså pasienter oppleve at Norges Grand Prix håp er den som skal måle blodtrykket eller sette sprøyte på dem. Hvordan tror hun pasientene vil reagerer?
– Jeg var faktisk i praksis i psykiatrien mens vi vant den norske finalen. Da jeg kom på jobb på mandag var det flere pasienter som hadde sett det på TV. Det var hyggelig at de gratulerte meg, og jeg sa tusen takk, men jeg har aldri selv tatt initiativ til å snakke om det med pasienter.
LES OGSÅ: Carina Olset: – Jeg har alltid ønsket meg barn, men ble jo syk i den alderen folk får det
Nytt show under finalen
Når KeiiNo skal fremføre Norges bidrag i Tel Aviv i semifinalen 16. mai, er det med et helt annet sceneshow enn det vi så i den norske finalen i Spektrum.
– Vi følte at det ble litt stort sist, med altfor mye som skjedde på scenen, sier Alexandra og hinter til trommekorps og flammer som sto til værs. I hemmelighet har de nå laget noe helt nytt:
– Vi har tatt det ned til å handle mer om oss tre, og hvem vi er som band. Og vi trekker fram det norske på en helt annen måte.
Hun forteller at det har gått i ett, siden de gikk av scenen i Spektrum som vinnere.
– Jeg må nesten klype meg i armen. I Amsterdam gikk vi på kjendisløper, og det var uvirkelig å høre fans roper navnet ditt og vil ha en bit av deg. Jeg må bare ta vare på den gode følelsen. Enhver artist ønsker jo å få oppleve det vi opplever nå.
Hun som har turnert med Alan Walker, hvordan rangerer hun Eurovision?
– Dette topper det, sier Alexandra uten å nøle.
– Da vi vant MGP ble vi som superstjerner over natten. Nå har jeg fått en smakebit av det livet Alan Walker levde da jeg turnerte med ham.
Kassa på Coop
«KeiiNO» har spilt sammen i ett år. Navnet betyr vei på samisk, ifølge Alexandra.
– Det er jo veldig beskrivende for den veien som har ført oss sammen. Det var først da vi tre fant hverandre at våre respektive karrierer skjøt fart.
Fremgangene til tross, Alexandra har ikke sagt opp ekstrajobben i kassa på Coop på Råholt.
– Jeg har ikke vært på butikken siden vi vant i Spektrum, men det hadde vært gøy å ta en tur innom, og høre hva de sier.
– Og få folkets dom?
– Ja. Haha.
I finalen skal hun spille for 200 millioner seere. Alexandra ser ut som hun mener det når hun sier at hun ikke er nervøs:
– Jeg er spent, men ikke redd. Jeg var mye mer nervøs da jeg skulle ha sluttvurdering i praksisperioden på psykiatrisk i sykepleierstudiene!
«Joda, du har det som skal til»
Mor er flyvertinne og far IT-konsulent på Gardermoen. Søsknene er 12 og 16 år. Alexandra roser foreldrene som ikke bare har byttet på å være managere for bandet, men også for måten de har støttet henne gjennom årene der hun fikk høre at hun ikke var bra nok.
– De hjalp meg gjennom presset når andre ikke hadde tro på meg. For de hadde så innmari troen på meg! Når du mister troen på deg selv er det godt å ha noen som sier: «Joda, du har det som skal til».
Også samboerens støttet har vært uvurderlig, forteller Alexandra.
– Han har jo erfart bransjens bakside, og på nært hold sett hvordan dette har gått inn på meg.
LES OGSÅ: Det er rått å se en artist som ikke spiller på sex
Boikott uaktuelt
Flere internasjonale artister, deriblant Mari Boine, har stått frem og støttet palestinerne i at Eurovision Song Contest ikke bør holdes i et land som bryter menneskerettighetene. For Alexandra har boikott aldri vært et alternativ:
– Uansett hvor Eurovision arrangeres, så er det ikke et politisk arrangement. Deltageren er der på tvers av tro, legning og politisk syn, for å feire samhold og musikk. Vi står jo på scenen og synger nettopp om samhold og likeverd. Det er det som er budskapet vårt. Vi hadde aldri boikottet Eurovision. Jeg tviler ikke et sekund på at vi skal være med på dette.
Når bandet gjør entre i Tel Aviv er det ikke bare sceneshow som er forandret. Alexandra forteller om kostymet sitt, en slags rustning, som hun ikke overraskende har bestemt helt selv:
– Jeg vil at folk skal se meg som en jernkvinne og budskapet mitt er Don’t mess with me. Jeg vil inspirere folk til å stå på egne ben, klare seg sjøl og gjøre sin egen greie. Og å ikke la noen fortelle deg at du ikke er bra nok. Jeg håper at det kan inspirerer andre som tror de må endre seg for å passe inn, til å gi litt F.
Hun smiler.
– I tillegg har jeg jo de yngre søsknene mine å tenke på. Hva slags forbilde ville jeg være for dem om jeg endret meg for å passe inn?
Hun innrømmer at det føles godt å ha kommet dit hun er, uten å ha gitt etter for presset:
– Det er en seier. Jeg nyter det. For det har vært beintøft å få høre at du ikke er bra nok. Og det er godt å vise at jeg ikke trengte å høre på det de sa. Jeg sto på mitt, og så gikk det likevel.
