Kort tid før 25-åringsmarkeringen av prinsesse Dianas tragiske dødsfall, slippes den splitter nye dokumentaren The Princess på kino.

Dokumentaren er bygget opp av gamle arkivfotografier, mange som vi har sett utallige ganger før - og noen som aldri tidligere er vist for det brede publikum.

Den Oscar-nominerte dokumentarskaperen Ed Perkins (36) har sammen med sine kolleger, blant dem Oscar-vinner Simon Chinn og Emmy-vinner Jonathan Chinn, gjenfortalt den tragiske historien på 109 minutter.

Historien om folkets prinsesse - som ble gift med en prins som elsket en annen kvinne, jaktet på av paparazziene og til slutt gikk bort så altfor tidlig i en dramatisk dødsulykke i Alma-tunnelen i Paris.

Historien bak Dianas «hevn-kjole»: - Vi innså ikke at vi ble manipulert

Psykolog: - Det handler om å velge hverandre en tredje gang

Oppstår spekulasjoner

KK har snakket med den 36 år gamle dokumentarskaperen Ed Perkins, som står bak tidligere dokumentarproduksjoner som Black Sheep og Tell Me Who I Am.

- Hvorfor har du laget denne dokumentaren, når det finnes så mange Diana-dokumentarer der ute fra før?

- Det er uten tvil en av de historiene om er blitt gjenfortalt mest gjennom tidene. Men jeg synes at en del av de nyere filmene om henne går mest på det indre plan. Med det mener jeg at de forsøker å gå på innsiden av hjernen hennes, for å forsøke å forstå hennes psyke, hva hun følte og tenkte. Det er interessant, men gjør det samtidig uunngåelig at det ikke, til en viss grad, oppstår spekulasjoner, mener Perkins.

For Perkins ble det mer interessant å etterforske hva historien om Diana forteller oss - allmennheten.

- Jeg ønsket å rette kamera tilbake mot oss tilskuere.

- Hvordan er dokumentaren din, The Princess, forskjellig fra de andre?

- Vi har forsøkt å skape et slags kor med ulike stemmer, som på hver sin måte kan fortelle historien om Diana, ved hjelp av arkivbilder, forklarer Perkins.

Han er overbevist om at de som levde så de husker dødsfallet 31. august 1997, alle bærer på en emosjonell bagasje om historien om Dianas død.

- Men dagen etter at hun var død, var det som om folk hadde glemt hva som hadde blitt sagt om henne gjennom hennes offentlige liv. Ved å gjenskape dette koret, tillater vi folk å hente frem minnene og reflektere over hvordan vi alle var deltok i den polariserte diskusjonen om henne, sier Perkins videre.

- Det var tre av oss i ekteskapet

Ukjente videosnutter fra dødsdagen

Han påpeker at vi som publikum ikke var passive observatører på sidelinjen, men at vi også deltok aktivt i debatten om Diana.

- Mange mennesker følte at de satt på mye fakta om Diana. Livet hennes ble regelrett gjort om til en såpeopera som vi som seere kunne nyte.

Likevel ønsker han ikke med filmen å kritisere noen, men heller oppmuntre til refleksjon.

- Og det kommer frem vanskelige spørsmål og problemstillinger om publikums relasjon til Diana, monarkiet og kjendiser generelt.

I to av scenene i dokumentaren får vi se hittil ukjente videosnutter tatt på dødsdagen i 1997.

Innledningsvis er det en kvinne som filmer utenfor Hotel Ritz i Paris, og hun undres over hva det er som foregår og hvorfor det er så mye paparazzi utenfor hotellet.

Ritz var det siste stedet Diana var med kjæresten Dodi Fayed (42), før de begge døde i bilulykken.

- Det er et helt unikt klipp fra en australsk backpacker som kjørte rundt i Paris' gater den natten, og som filmet med handycam. Hun passerer Ritz, ser oppstusser og går ut av bilen for å filme det. Vi vet nå hva som skjedde like etter opptaket ble gjort, men det gjorde ikke de den gang - de er fulle av begeistring.

Klippet gir regissør Perkins frysninger.

- Det gjorde hva jeg ville med hele filmen: sette oss tilbake til den situasjonen, og tillate oss å utforske historien fra der vi var den gang.

Et annet klipp viser en vennegjeng som spiller kort, mens de ser på den løpende nyhetssendingen om Diana-ulykken kort tid etter hendelsen i tunnelen. Til å begynne med fjaser de, og nærmest latterliggjør prinsessen.

Men da det etter en stund blir annonsert at tobarnsmoren har omkommet, i en alder av 36 år, endrer umiddelbart stemningen seg i rommet. Fra fjasing og hånlige kommentarer, til sjokk og vantro.

- En av våre arkivmedarbeidere kom over klippet den første dagen. Jeg synes klippet er utrolig trist og gripende. I begynnelsen kan det tolkes som at hun er utenfor fare, men etter hvert blir nyhetssendingen preget av alvor.

Det Perkins synes er mest interessant med akkurat dette klippet, er hvordan disse mennene reflektere alle oss i publikum. De fortsetter, uten helt å klare å ta innover seg hva det er som har skjedd. Jeg syntes det var veldig innsiktsfullt, hvordan hennes død plutselig ble mottatt med sjokk og vantro. Det var umulig å forestille seg at et eventyr skulle ende på denne måte.

Selv var Perkins 11 år da nyheten om Dianas død rystet en hel verden.

- Jeg ble vekket av mamma tidlig om morgenen. Jeg husker ansiktet hennes. Hun var veldig lei seg. Vi samlet oss alle rundt TV-en, og jeg vi så på nyhetsdekningen i mange timer. Foreldrene mine var veldig emosjonelle.

- Nei, jeg er ikke prins Harrys far

Ser samme mønster i dag med Harry og Meghan

I dagene som fulgte etter dødsfallet samlet tusenvis av briter seg i Londons gater, for å gi sin støtte og sympati til prinsessen.

- Jeg husker det som om det skulle ha vært i går. De tusenvis av menneskene i gatene, på en veldig «ubritisk» måte. Det var som om de hadde mistet et familiemedlem, når sannheten var den at de fleste av oss aldri hadde møtt henne. Vi kjente henne bare gjennom media. Jeg var først og fremst veldig forvirret.

Og dette ble utgangspunktet for Perkins' dokumentarfilm om den britiske prinsessen.

- Det å forsøke å finne ut av hva hun symboliserte for offentligheten, som ikke kjente henne personlig, men som likevel følte en nærhet til henne.

Hans høyeste ønske er at de som dokumentarskapere har klart å få publikum til å dvele ved sine egne tanker og følelser.

- Jeg må også si at det fremdeles er tegn på at holdninger fra den tiden, fremdeles eksisterer i dag. Da Harry og Meghan forlot den britiske kongefamilien, og dro til USA, er et eksempel på det. Alle snakket om det i flere uker, og det ble en slags underholdning, til tross for at selve kjernen i det egentlig kun var tragisk.

«The Princess» har norgespremiere 12. august 2022. Se trailer under: