Den danske skuespilleren Thure Lindhart (45) portretterte i 2019 den norske kunstneren Nikolai Astrup (1880-1928) i filmen Flammen over Jølster, som er regissert og delvis skrevet av Villmark-regissør Pål Øie.

Selv lever han et hektisk småbarnsliv i København, med en datter på tre år. Datteren har han fått sammen med to gode venninner, som han bor tett på.

Da vi høsten 2019 spurte han om han drømmer om flere barn lo han hjertelig.

- Det vet jeg søren meg ikke akkurat nå. Det kommer hvis det kommer!

- Du fikk barn med to av dine gode venninner. Fungerer det godt?

- Ja, det gjør det! Vi er jo familie. Man sier jo det, at vi er en såkalt moderne familie, men for meg er det jo bare mitt liv og min familie. Jeg går ikke rundt og synes at jeg er spesielt moderne. Jeg er bare meg. Jeg er bare et menneske.

- Har du opplevd at folk har undret seg over familiesituasjonen deres?

- Jeg er ikke mottakelig for å oppleve det. De er mitt liv. Min familie, gjentar han.

- Jeg vet ikke hva man skal undre seg over.

- Har farsrollen endret deg på noe vis?

- Ja, det har den da. Jeg går rundt og er forelsket hele tiden i mitt lille barn. Kjærligheten til barnet er jo ikke romantisk, den er veldig konkret. Det er behov som skal oppfylles og plikter skal utføres, men det er samtidig veldig vakker. Det forandrer også synet jeg har på verden, og på barn generelt. Jeg tror nok likevel, uavhengig av om jeg hadde blitt far eller ikke, at jeg hadde endret meg. Man blir eldre, og man blir nødt til å forandre seg og la seg forandres, forklarer han.

Prestesønn

«Nikolai Astrup var maleren som kunne ha vært like berømt som Munch - om han ikke hadde vært så glad i Jølster. Han forlot en lovende karriere utenlands, og bygget sitt eget paradis med sin egen Engel i en fjellskrent i barndomsdalen», står det skrevet i beskrivelsen om filmen.

Den for mange ukjente kunstneren Nikolai Astrup giftet seg med den 15 år gamle bondejenta Engel (spilt av Side om side-stjernen Henriette Marø), som han fikk åtte barn med.

Som prestesønn var det opplagt at han skulle følge i sin fars fotspor, men Nikolai klarte aldri å legge bort malerpenselen. Han søkte naturen og det mystiske landskapet som hjemstedet Sogn og Fjordane var omringet av.

- Jeg finner en ro i naturen, som jeg ikke finner andre steder

Da Thure Lindhardt, kjent fra sukesser som Broen og Flammen og Sitronen, fikk spørsmål om å spille Nikolai Astrup, tok det ham ikke lang tid å bestemme seg. Etter å ha bladd litt i en bok om den norske kunstneren var svaret opplagt.

- Det var som om maleriene hans snakket til meg. Det føles som man kan gå inn i maleriene, det er den beste måten jeg kan forklare det på. Det var som om jeg kjente dem, og det var da jeg visste at dette ville jeg si ja til å være med på, sier Thure til KK.

Nylig fant han ut at hans farmor, som bodde i Norge en periode da hun var ung, var svært begeistret for kunstneren fra Jølster. I likhet med Nikolai Astrup har også Thure Lindhardt et nært forhold til naturen.

- Jeg finner en ro i naturen, som jeg ikke finner andre steder. Jeg har et stort behov for, og ikke minst bruk for, naturen. Selv når jeg ser den fra avstand, slik jeg gjorde da jeg fløy inn over Norge i dag morges, når jeg ser fjellene og trærne, så opplever jeg en lykkefølelse. Det er som om alle problemene mine forsvinner, sier han drømmende.

Han bor i et lite hus ved vannet, nord for København, og der går han ofte turer. Men han minnes den storslåtte naturen han var en del av da han bodde på Jølster under innspillingen av filmen.

- Jeg trodde at Jehova ville drepe meg fordi jeg var forelsket i feil gutt

- Jeg bodde i en liten hytte, og hadde ikke internett. Så da jeg var ferdig med innspillingen om ettermiddagen, gikk jeg tur. Jeg så Jølstervannet og fjellene, og jeg kunne se helt ned til Jostedalsbreen. Jeg gikk rundt og plukket blåbær og badet i vannet. Det var helt magisk! Det er noe jeg savner i København.

I likhet med Nikolai Astrup er også Thure Lindhardt sønn av en prest. Men Thure har heldigvis aldri opplevd sin far Mogens Lindhardt som streng eller overtalende.

- De er jo bare mennesker de også! Det er som å være barn av en bankmann. Min far har aldri forsøkt å påvirke meg til noe som helst, heller tvert imot. Min far var bare far, som gikk på sitt arbeid akkurat som alle andre. Jeg har aldri blitt presset til noe som helst, sier han og ler.

- Er du selv religiøs?

- Nei, det er jeg ikke, men jeg er veldig opptatt av tro og det guddommelige. Jeg er opptatt av at det finnes noe som er større enn oss, men det handler ikke om å være religiøs. Å være religiøs er å være bundet. Jeg tror på Gud, men er ikke religiøs. Jeg er ikke bundet.

Den tradisjonelle dannelsesreisens tid er forbi

På den tiden Nikolai Astrup vokste opp var det vanlig at unge mennesker la ut på en såkalt dannelsesreise.

På Wikipedia står følgende: Dannelsesreisen, også kalt The Grand Tour, har til formål å utvikle personligheten ved å gi den reisende innsikt i og forståelse av andre kulturer. Dannelsesreiser er gjerne langvarige reiser på måneder, halve eller hele år. Opprinnelig var slike reiser en del av den europeiske overklassens utdannelse og skriver seg tilbake fra ca. 1660. (...) I relasjon til kunst virker dannelsesreisen slik at kunstneren kan bli inspirert til nye metoder som kan benyttes i arbeidet. Videre kan vedkommende studere andre lands museer, kunstsamlinger, bibliotek og teatre.

Nikolai Astrup la selv ut på en slik reise til Frankrike og Tyskland. Thure påpeker at det er stor forskjell på de dannelsesreisene som ble foretatt mellom 1600- og 1800-tallet, kontra de man i dag tenker på som såkalte dannelsesreiser.

- I gamle dager dro man ut og undersøkte der hvor man var. For min egen del kan jeg se at mange av de tidligere reisene jeg har foretatt ikke har handlet om å reise ut og undersøke noe, men om å komme ut og få noe. Jeg har reist til Thailand for å få sol eller til Bali for å gjøre yoga. Det handlet bare om at jeg ville ha noe. Det er ikke dannelsesreise, det er egoisme, sier han og slår dramatisk ut med armene.

Dro frivillig på kostskole som 17-åring

Han mener at dagens dannelsesreise er først noe man ser at man har vært på, i ettertid. Når reisen for lengst er utført.

- På den måten kan jeg se at jeg har vært på mange dannelsesreiser. Man har de ytre reiser og man har de indre reiser, og de henger sammen. Den dannelsesreisen jeg er på nå, har fått meg til å innse at det ikke går lenger. Man må gjerne reise, men da må man ville noe. Som ikke bare handler om en selv.

Som 17-åring dro han frivillig på kostskole i Tyskland i ett år, og studerte de store filosofer og forfattere. Det var like etter murens fall.

- Det er noe jeg i ettertid har sett at har vært en dannelsesreise, men det var det ikke den gang, da dro vi bare fordi at det var spennende. Jeg tror fortsatt jeg er på en slags dannelsesreise.

Han påpeker også at vi i dag er nødt til å tenke over begrepet dannelsesreise - og det for å skåne planeten vår.

- Det er forferdelig at vi ikke vet mer om kronprinsesse Märtha - hun er jo moren til kongen vår

- Vi kan ikke fortsette å reise ut slik vi har gjort før, fordi planeten vår kan ikke tåle det. Vi er for mange som vil ut, og det går ikke. Vi blir nødt til å finne nye former å danne oss på. Det har jeg selv sett at jeg må tenke over.

En av de mange reisene Thure Lindhardt har gjort var til Hollywood. Han har spilt i kassasuksesser som Into the Wild (2007), Engler og demoner (2009) og Fast & Furious 6 (2013). Men til tross for at «glamour og storhet alltid frister», som Thrue sier, så er han per i dag ferdig med Hollywood.

- Nå har jeg vært der og sett hvordan det fungerer. Det var gøy, men nå er jeg et annet sted i livet. Nå vil jeg heller gjøre sånne filmer som det her. Hollwyood kan ikke noe vi ikke kan her hjemme. Det var en drømmefabrikk, men jeg savnet mitt hjem.

Og han innser plutselig at tilværelsen i Hollywood også var en form for dannelsesreise for ham.

- Det var en god læring, og dét har vært en god dannelsesreise for meg å finne ut av at det ikke nødvendigvis var der min kunst eller min lykke lå. Den var viktig, den reisen.

- Jeg har aldri glemt navnet hennes

Thure er glad for at han bidrar til at Nikolai Astrup nå får en ny renessanse. Han er sikker på at flere kommer til å få øynene opp for ham, og mener at maleriene hans taler til noe i den tiden vi nå lever i. Selv er kunst en meget viktig del av livet hans.

- Kunsten kan snakke til noe intuitivt og ordløst i oss. Den skaper empati og kan i virkeligheten det samme som religion kan, den er bare ikke fordømmende. Det er ikke all religion som er dét heller, men kunsten sier ikke at ting skal være på én måte. Den omhandler likevel mye av det samme som religion - om tilgivelse, forsoning, kjærlighet, håp, sorg, og ensomhet. Den forstår hvordan det er å være menneske, og er inkluderende og omfavnende.

- Har du selv en favorittkunstner?

- Nå er det jo opplagt at jeg sier Nikolai, for jeg har vært så lenge i hans kunst. Det har rørt noe helt spesielt ved meg, men ham har jeg ikke råd til! Da må jeg nok lage noen flere Hollywood-filmer først, sier Thure og ler.

Men den kunsten han liker aller best, er den han oppdager når han er på lokale gallerier i byene han besøker når han er ute på jobbreise. Det var slik han for ti år siden oppdaget den norske fotokunstneren Marianne Lind.

- Jeg var i Norge og spilte inn en tysk film, og Marianne Lind stilte ut noen bilder av folk som hoppet ut fra badebrygger. De var så vakre. Jeg kjenner ikke kunstneren, men jeg har aldri glemt navnet hennes, for de bildene snakket så til meg. Den fineste kunst er den som ikke har et stort eller kjent navn ved seg, men som bare er et uttrykk fra hjertet. Det synes jeg er vakkert.

- Hva ønsker du at titteren skal sitte igjen med etter å ha sett Flammen over Jølster?

Sterilisert bak konas rygg: - Et forferdelig overtramp

- Jeg ønsker at filmen skal gi et innblikk i livet til et stort menneske. At den skal være en inspirasjon med tanke på det at man ikke trenger å være som alle andre. Vær den du er, for det var det Nikolai var. Ikke prøve å hige etter det normale.