Pine Bluff, Arkansas, 3. juni 1976: 400 mennesker har møtt opp. Blant dem en ektemann som ikke har levd med sin kone på flere år, og en datter som hadde lite kontakt med sin mor på det siste. En lakket kiste med en gedigen oppsats av ferskenfargede nelliker, skal senkes i jorden.
Et 57 år langt liv er over. På en blomsterdekorasjon, eller mer rett å si: På en vegg av grønn staffasje, staver hvite krysantemum ordene: «Martha was right».
- De som blir utsatt for psykisk vold, vet det ikke alltid selv
Gikk under radaren
I år er det 50 år siden Watergate-skandalen rystet en hel verden og førte til at den sittende presidenten, Richard Nixon, også kalt «Tricky Dick,» nærmest ble tvunget til å gå av, som den eneste amerikanske presidenten i historien.
De færreste av oss er eksperter på amerikansk politikk fra 1970-årene, men de fleste av oss har hørt om Watergate, om innbruddet, avlyttingene og om det journalistiske håndverket som medførte til at alt kom for en dag.
Men inntil nylig var det én person, som hadde en sentral rolle i hvordan alt endte, som gikk for det meste under radaren. En kvinne med høyt hår og enda høyere stemme.
Martha Mitchell var sørstatskvinne, gift for andre gang med juristen John N. Mitchell, som igjen var en nær venn og forretningsforbindelse til Richard Nixon. Han ledet valgkampanjen for Nixon som førte til at han til slutt ble valgt som president i 1968, og fikk deretter den viktige jobben som justisminister. Gjennom de årene Nixon satt som landets leder, kalte han Mitchell for sin nærmeste rådgiver.
LES OGSÅ: Advarer mot usunne forhold: - Intens kjemi gjør at mange går seg vill
Pest og en plage
Mitchells kone var en karakter. Hun hadde også jobbet iherdig for å få Nixon valgt til vestens mektigste mann.
Men hvordan går et menneske fra å være en av presidentens største offentlige støttespillere, til å bli en av hans mest forhatte fiender på få år? For det er ingen tvil om at det siste er korrekt. Nixon har flere ganger uttalt at Martha var et mareritt, og en pest og en plage. For ikke å snakke om rett ut gal, men det skal vi komme tilbake til senere.
For å forstå hvordan det kunne gå til, må vi først se litt på det politiske og sosiale landskapet Martha levde i på den tiden.
Deborah Kitchen-Døderlein er førsteamanuensis i amerikanske studier ved Universitetet i Oslo, og har fokus på kvinners historie.
Hun forklarer at 70-tallet, til tross for å være det vi kjenner som kvinnenes tiår, hvor kampen for likestilling mellom kjønnene ble utkjempet i den vestlige verden, var det først og fremst en hverdag vi i dag knapt kan forestille oss.
– Det var en tid hvor kvinner ikke hadde noen rettigheter. De var underlagt mannen sin på mange måter. De kunne utdanne seg, men utdanningen handlet ofte om å bli mer ettertraktet på ekteskapsmarkedet, slik at man kunne kapre en rikere menn, forteller hun.
Slik gjenkjenner du «gaslighting»
Tyvlyttet
Mens det var endringer i kvinners roller på 1970-tallet, møtte de mye motstand uansett. Noe vi får kjenne på i serien «Gaslit», hvor Julia Roberts spiller Martha Mitchell. Vi blir vi kjent med en eksentrisk og egenrådig, men også elskelig kone, som står ved mannens side gjennom det meste.
Martha var kjent for å ha et ganske avslappet forhold til pressen. Mens Nixon-administrasjonen ikke lekket et pip til mediene, kunne Martha ringe både sent og tidlig til journalister, og innvie dem i rykter fra Washingtons indre krets.
Det ble også sagt at disse samtalene gjerne fant sted etter at hun hadde tatt seg en drink. Hun fikk derfor kallenavnet «mouth of the south», og i dokumentaren «Martha Mitchell-effekten» på Netflix får vi se klipp av Martha som poserer med telefoner i ulike aviser og på talkshow.
De første årene var hennes usensurerte prat generelt støttende for det republikanske partiet. John sa tidlig at han ikke kunne kontrollere hva hans kone gjorde.
Men så, under kampanjen for å få Nixon gjenvalgt som president i 1972, begynte Martha plutselig å snakke partiet imot i pressen. Hun påsto at kampanjen hadde brukt skitne triks for å vinne valget. Martha var kjent for å tyvlytte på telefonsamtalene til mannen sin, og se gjennom papirene hans, så at det var hold i hennes varsler, er det liten tvil om nå. Men i 1972, ble dette fremstilt ganske annerledes.
Og det er her historien går fra å handle om en opprørsk husfrue til en thriller om en kvinne som blir holdt fanget og deretter svartmalt i mediene av "sin president".
- Jeg var livredd for å si fra
Tilliten blir brutt
17. juni 1972 skjer et innbrudd i den fasjonable Watergate-bygningen. Et forretnings- og boligkompleks, og dessuten Det demokratiske partiets nasjonale hovedkvarter. På grunn av en årvåken nattevakt, ble fem menn tatt på fersk gjerning midt på natten mens de var i ferd med å installere avlyttingsutstyr. Fire av mennene var koblet til CIA, og den femte var James McCord: Justisministerens og hans families livvakt.
En uke før innbruddet i Watergate-bygningen, tar John N. Mitchell med seg sin kone og datter til California. Angivelig for å delta på en rekke veldedighetsarrangementer. I et intervju på Tomorrow Show i 1974, blir Martha senere spurt om hva som skjedde med tilliten hennes til presidenten.
«California. Jeg ville ikke dra dit akkurat da, men jeg ble presset til det i siste øyeblikk,» svarer hun ifølge dokumentaren.
En av de arresterte var som nevnt ansatt av John Mitchell som en slags assistent for familien. Det at Martha kjente han, og at John fryktet hun ville snakke med pressen, skal angivelig ha vært en av grunnene til det som følgelig skjer.
I serien «Gaslit», får vi se at Martha våkner alene på hotellrommet i California, og at mannen hennes har forlatt henne uten å gi beskjed. Men i dokumentaren får vi se et klipp fra Martha under et intervju, og der sier hun derimot:
«John forlot meg i California, mot mine ønsker.»
Uansett om paret hadde en diskusjon i forkant av at han dro tilbake til Washington eller ikke, er det ingen tvil om at Martha selv ikke ønsket å være igjen i California.
Men der skal hun altså ha blitt holdt fanget av sikkerhetsvakter i regi av ektemannen. Hun skal ha blitt holdt borte fra telefonen, og gjort flere mislykkede forsøk på å få kontakt med ham.
Fanget og dopet
John N. Mitchell leier inn FBI-agent Steve King for å passe på at Martha ikke får snusen i hva som har skjedd i Watergate-bygningen. De dagene kidnappingen pågår, bruker King fysisk makt for å hindre henne i å kontakte utenomverdenen, som å ringe eller lese nyheter. Ifølge Martha skal han ha behandlet henne ganske røft. Hun fikk likevel tak i en avis og ble dermed klar over hva som hadde skjedd.
Torsdag 22. juni, fortsatt innesperret på hotellet, greide imidlertid Martha å snike seg til å ringe Helen Thomas, hennes foretrukne journalist. Hun skal ha fortalt om sine intensjoner om å forlate ekteskapet dersom ektemannen ikke sluttet i jobben sin. Ifølge Thomas selv ble samtalen brått brutt, men før det hørte hun Martha rope "kom deg bort fra meg".
Martha forsøkte flere ganger å flykte fra hotellrommet via balkongen. Til slutt ble hun overmannet av fem menn, noe som førte til at hun falt gjennom en glassdør, som gjorde at hun trengte å bli sydd etterpå. Ifølge Wikipedia ble Nixons personlige advokat tilkalt, og han besluttet å ringe etter en lege.
Dan Romaine Kirkham var hotellets tilkallingslege, og ble tilkalt rommet den kvelden. Ifølge han var folkene oppbrakte og visste ikke hva de skulle gjøre fordi hun skrek og var redd. De ønsket å roe henne ned.
I Netflix-dokumentaren forteller legen:
«Hun ble holdt nede, og jeg ga henne en injeksjon, noe beroligende. Det hele var høyst uvanlig, men når noen høyt oppe i regjeringen ringer, gjør man som de sier.»
Denne episoden gjorde at Martha begynte å frykte for sitt liv.
I mannens makt
Det kan virke helt uforståelig at en mann kan beordre at konen hans blir holdt innesperret på et hotellrom uten at det får noen konsekvenser for ham selv.
Deborah Kitchen-Døderlein forklarer at kvinner og barn ble sett på som annenrangsborgere under mannen, og at han kunne gjøre omtrent som han ville med dem, bortsett fra å drepe henne.
Det var først på 70-tallet at lover som sa at menn ikke hadde lov til banke konen sin ble tatt på alvor. Voldtekt av koner ble ulovlig i forskjellige delstater mellom 1970-tallet og 90-tallet. Det fortsetter å være en forskjell mellom voldtekt av koner og andre kvinner i noen delstater.
– Man er nødt til å sette seg selv inn i en tid man ikke kan forestille seg nå. Det man reagerer på i dag med «cat calls» og tafsing, det var bare prisen man betalte for å være en kvinne da.
Kitchen-Døderlein beskriver at dersom en kvinne leverte en anmeldelse om voldtekt, var det lov å grille henne i retten om sin egen seksuelle fortid. Hadde hun hatt frivillig sex med han eller andre, hadde hun allerede tapt.
Og mens vi snakker om et rettssystem som ikke akkurat beskyttet kvinner, må vi legge til at Martha ønsket å vitne mot presidenten med det hun visste. Mannen hennes på sin side ønsket ikke at hun skulle det. Noe som resulterte i at han, ved å trekke i noen tråder, fikk ordnet det slik at Martha endte opp med å vitne for lukkede dører. Han skal ha overlatt sensitive opplysninger til dommerne i saken, noe de brukte mot henne, slik som spørsmålet om hennes psykiske tilstand, og drikkingen. Hun var den første som uttalte at Nixon burde trekke seg.
Hun røpet aldri hvem mannen på blowjob-bildet var
«De vil ende opp med å drepe meg»
Dette er den samme ektemannen som Martha til da har forsvart overfor det amerikanske folket. Flere mente at hun ikke visste hvor involvert mannen hennes egentlig var, og at han var hennes akilleshæl.
Til reportere i 1973 uttalte hun åpent at «det var det hvite hus som sto bak det som hadde skjedd.» Samtalen som følgende er gjengitt, er hentet fra klipp i dokumentaren om henne på Netflix:
«Jeg er lei av at folk sier at jeg er ute etter publisitet. Men hvis jeg må bruke publisitet for å kunne renvaske to uskyldige mennesker, mannen min og meg selv, så dere kan legge all skylden på Det hvite hus.»
«Hva mener du med Det hvite hus?», spør reporteren.
«Hva jeg mener med det? Vel, hvor tror du alt dette stammer fra? Tror du mannen min er så dum, og hvem tror du han har drevet og beskyttet? Hvem?» repliserer hun retorisk.
«Jeg aner ikke, hvem?»
«Mr. President er den han har beskyttet, uten tvil, det er sikkert og visst. Jeg skal si det til alle, og dere vet, de kommer sikkert til å ende opp med å drepe meg. Men jeg stoler på at dere i pressen beskytter meg.»
På et senere tidspunkt sa hun i et intervju i et talkshow at mannen hennes og Nixon brukte mang en kveld på strategimøter:
«Presidenten visste alltid hva som foregikk. Enten visste han hva som foregikk, ellers så var han uaktsom som president.»
«Vi lekker at hun er syk»
Samtidig, for ikke å snakke om før hun åpent anklaget han, jobbet Nixon iherdig for å få avvæpnet sin nye fiende. Dette vet vi, fordi presidenten selv avlyttet og tok opptak av sin egen telefon på det ovale kontor. Mellom 1971 og 1973 ble Marthas navn nevnt over 100 ganger i forskjellige samtaler.
I et opptak fra en telefonsamtale mellom Nixon og stabssjef Halderman kommer det frem at de planlegger å få henne til å fremstå som gal. Nixon sier innledningsvis at John har latt Watergate komme ut av kontroll på grunn av Martha. Halderman beroliger presidenten ved å forsikre han om at det hele er blitt dekket over og at folk vil tro at John har sluttet for å ta seg av sin ustabile kone.
Så sier Nixon:
«Og vi lekker at hun er syk»
Halderman svarer at det er noe de allerede gjør og dermed renner det rykter ut fra det hvite hus om Martha. At hun er gal, syk, drikker for mye og forvirret.
«Det blir en positiv sak. Skylden vil ligge på Martha,» sier Halderman.
«Jeg syns du bør gjøre det. Kall inn pressen,» forsegler presidenten.
Så da John N. Mitchell trakk seg som kampanjeleder for Nixon, var den offentlige forklaringen at han måtte være ved sin kones side, og ikke det som var sannheten: At han var blitt kompromittert av sin tilknytning til Watergate-innbruddet.
Ville hevne seg
I utgangspunktet hadde både Martha og mannen hennes desperat ønsket å få gjenvalgt Nixon i 1972. Men så ble han tatt i å jukse for å få dette til. Kitchen-Døderlein forteller:
– Martha er i et ekteskap med en av de som hjalp Nixon med å jukse. Og mannen hennes behandlet henne ganske dårlig.
Når de to begynner prosessen med å gå fra hverandre, har han latt en bunke papirer ligge igjen hjemme. Og dette er det kanskje det viktigste: At for å hevne seg på mannen sin, lot hun journalister se disse papirene.
Journalistene det er snakk om er Bob Woodward og Carl Bernstein fra Washington Post. De hadde flere kilder som lekket informasjon om Nixon-administrasjonen og en av de ble også Martha Mitchell. Ifølge journalistene selv ringte Martha dem og sa at «jævelen har forlatt meg, dere kan komme hit å gå gjennom kontoret hans».
– Martha ble behandlet som om hun var gal, og åpenbart tror jeg ikke hun var gal. Kvinner på den tiden ble fremstilt som hysteriske eller gale dersom de hevet stemmen, sier Kitchen-Døderlein og legger til:
– Men hun ble anklaget for Nixons fall. Det var vanlig å skylde på kvinnen. Hvis mannen lyktes var det fordi han var storartet, hvis han mislykket var det kvinnens feil.
Etter rettssaken og separasjonen med ektemannen, trekker Mitchell seg noe tilbake. Men ikke så mye som serien «Gaslit» gir inntrykk av. Hun er fortsatt å se i intervjuer på fjernsynet og i sosiale lag. Men hun har også en helt ny form for tristhet over seg.
Kampanjen for å få Martha Mitchell til å fremstå som gal og utilregnelig lykkes en stund. Men i 1975 fortalte James McCord, hennes tidligere livvakt, til New York Times at hennes versjon av hva som hendte i California var sann.
Skal man tro ulike analyser av hvem hun var som person, så elsket hun virkelig ektemannen. Da han flyttet ut, tok han også datteren med seg. Hvordan relasjonen mellom mor og datter virkelig var, er mer mystisk. Det vi vet er at de hadde lite å gjøre med hverandre siste del av Marthas liv.
Larissa falt ut av fly: – Mange har lurt på hvorfor jeg ikke døde av redsel
Når Martha til syvende og sist går bort etter å ha blitt diagnostisert med uhelbredelig kreft, er skilsmissepapirene ikke signert. Noe som gjør at John bestemmer at begravelsen skal holdes privat.
Likevel er det 400 oppmøtte den junidagen sørstatskvinnen skal stedes til hvile. Og selv om hun ble utsatt for svartmaling og «gaslighting», er det også de som forstår at hun sa sannheten. At Martha hadde rett.
I 1988 skrev psykologen Brendan Maher om Martha Mitchell-effekten:
«Når en person påstås å ha vrangforestillinger. Men det viser seg at personen snakket sant.»
Om Martha Mitchell hadde fått leve for å se hvilken retning ryktet hennes har tatt etter hennes død, ville nok sørstatsleppene hennes trukket seg opp i et stort smil. I hjembyen hennes, finnes i dag et helt eget museum til hennes ære og i tillegg kan man kjøre på «Martha Mitchell Expressway».
Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no
- Vi sto bokstavelig talt med gjørme opp til anklene
Ingrid drar på sexfester med andre jenter - med kjærestens tillatelse
